Alanya-borgen

Bussen opp til borgen tar rundt et kvarter, taubanen noen få minutter, og går du selv bruker du en times motbakke uten skygge. Valget betyr mer enn du tror, for Alanya-borgen er ikke ett byggverk du ser på et kvarter. Det er en hel fjellhalvøy som stiger over 250 meter rett opp av havet, med flere kilometer festningsmur rundt seg, en bebodd landsby innenfor og nok å gå på til at tre timer forsvinner uten at du merker det.

Dette er den ene attraksjonen i Alanya som folk husker etterpå. Ikke fordi murene er spesielt godt bevart, for det er de stedvis ikke, men fordi utsikten fra toppen forklarer hele byen på ett blikk: Kleopatra-stranden som en hvit stripe mot vest, havnen og det røde tårnet rett under deg mot øst, og Taurusfjellene som legger seg som en vegg bak alt sammen.

Slik er borgen bygget opp

Halvøya har vært befestet lenge før seljukkene kom, men borgen slik du ser den i dag er i hovedsak deres verk. Sultan Alaeddin Keykubad I tok byen i 1221, gjorde den til vinterresidens og oppkalte den etter seg selv: Alaiye. I løpet av få tiår ble hele fjellet ringet inn med mur, forsynt med hundrevis av cisterner for regnvann og gitt et skipsverft nede ved sjøen.

Du bør tenke på borgen som tre nivåer, ikke ett sted:

• Nedre nivå ved havnen, med det åttekantede Kızıl Kule (Røde tårn) og verftet Tersane litt lenger rundt fjellsiden.
• Ehmedek, forsvarsverket midt oppe i lia, med tårn, murpartier og den gamle bydelen Hisariçi rundt.
• İç Kale, den innerste borgen helt på toppen, der du finner cisternene, en bysantinsk kirkeruin og selve utsiktspunktet.

Mellom nivåene er det langt. Fra Kızıl Kule til İç Kale er det flere kilometer svingete vei, og høydeforskjellen er den samme som å gå opp et hus på åtti etasjer. Det er derfor de fleste tar seg opp med noe som går av seg selv, og heller går nedover.

Slik kommer du deg opp

Taubanen er det raskeste. Den går fra stranden nede ved Damlataş og opp til Ehmedek-nivået, turen tar noen minutter, og gondolene har utsikt rett ned på badebukten. Fra toppstasjonen er det fortsatt et stykke igjen til İç Kale, enten til fots oppover langs veien eller med buss det siste strekket. Mange tror taubanen tar dem helt til topps. Det gjør den ikke. Antalya har en tilsvarende bane, Tünektepe-taubanen, men den ender på et utsiktspunkt og ikke i en borg.

Bussen merket Kale går fra sentrum, tar seg opp serpentinene og stopper flere steder på veien, blant annet ved Ehmedek og oppe ved İç Kale. Den går med noen ganger i timen på sommeren, sjeldnere utenom sesong, og er den billigste måten. Du betaler kontant eller med bykortet om bord. Les mer om hvordan dolmuş og lokalbuss fungerer hvis du ikke har prøvd det før.

Taxi koster en del mer, men er praktisk hvis dere er tre eller fire. Avtal prisen før dere setter dere inn, eller be sjåføren slå på taksameteret. Har du leiebil, går det fint å kjøre selv, men veien er smal med møtende busser i hårnålssvingene, og parkeringen oppe ved İç Kale fylles fort midt på dagen.

Til fots er fullt mulig, og den gamle steinlagte stien gjennom Hisariçi er finere enn asfaltveien. Regn en time opp i moderat tempo. Ikke gjør det mellom elleve og fire om sommeren. Fjellsiden vender mot sør, det finnes nesten ikke skygge, og fuktigheten i Alanya gjør 33 grader tyngre enn tallet tilsier. Se hva du bør vite om sol og varme i Tyrkia før du legger ut.

İç Kale og utsikten fra toppen

Den innerste borgen er der du betaler inngang, og det er den delen folk kommer for. Innenfor porten er det mindre bygningsmasse enn mange venter seg: et åpent platå med murrester, noen store cisterner hogd ned i fjellet, og ruinen av en bysantinsk kirke som var viet til Sankt Georg. Kirken er liten, taket er borte og freskene er så godt som utvisket. Den er interessant fordi den står der, ikke fordi det er mye å se inne i den.

Det du kommer for er kanten. Fra vestsiden faller fjellet nesten loddrett ned i sjøen, og herfra ser du hele bukten mot Kleopatra-stranden og videre vestover mot fjellene ved Konaklı. Punktet kalles Adam Atacağı, omtrent «der man kaster menn utfor». Historien går ut på at dødsdømte fikk kaste steiner mot havet, og at den som klarte å nå sjøen ble benådet. Det er langt ut, og legenden sier vel egentlig alt om hvor mange som klarte det. Ta det som en historie, ikke som dokumentert rettspraksis.

Fotografene bør vite at lyset er hardt og motlyst mot havet midt på dagen. Tidlig morgen gir bedre farger mot vest, og den siste timen før solnedgang gjør fjellsiden gyllen. Rekkverket er lavt eller fraværende flere steder, så hold barn i hånden.

Ehmedek og landsbyen innenfor murene

Ehmedek er den delen flest hopper over, og det er synd, for det er her borgen føles levende. Området har bevarte tårn og murganger du kan gå på, og rundt ligger Hisariçi, en gammel bydel med lave hus, hager med granatepletrær og morbær, og kvinner som selger håndarbeid fra plastbord utenfor portene. Prisene er ikke spesielt lave, og kvaliteten varierer. Kjøper du, gjør det fordi du liker gjenstanden, ikke fordi du tror du gjør et kupp.

Innenfor murene finner du også en osmansk moské fra Süleyman den stores tid, et gravmausoleum og et gammelt bedesten, en overbygd handelsbygning som senere har vært brukt til andre formål. Ingen av dem tar mer enn ti minutter, men de bryter opp turen.

Det finnes noen få enkle kafeer i området med utsikt og fersk appelsinjuice. Utvalget er tynt og prisene høyere enn nede i byen, som seg hør og bør på toppen av et fjell. Ta med vann uansett, så slipper du å betale utsiktstillegg for en halvliter.

Kızıl Kule nede ved havnen

Det røde tårnet er selve symbolet på Alanya og står avbildet på alt fra bykorpsets faner til kjøleskapsmagneter. Det ble reist på 1220-tallet for å forsvare verftet, er drøyt tretti meter høyt og bygget av rød teglstein over en sokkel av stein. Inne går en trapp opp gjennom etasjene til taket, der en åpen cisterne samler regnvann midt i tårnet.

Tårnet har egen billett, uavhengig av İç Kale, og det finnes som regel en kombinasjonsbillett med verftet ved siden av. Trappene er trange og bratte, og det blir kø når to grupper møtes. Sett av en halvtime. Utsikten fra taket er fin over havnen, men den slår ikke toppen.

Tid, sesong og hva det koster

Setter du av tre til fire timer rekker du İç Kale, en runde i Hisariçi og turen ned til Kızıl Kule. Vil du bare opp på toppen og ned igjen, klarer du det på halvannen. Kombinerer du med Damlataş-hulen, som ligger ved taubanens nedre stasjon, har du fylt en formiddag.

Inngangen til İç Kale og til Kızıl Kule prises i euro for utenlandske besøkende, og satsene har blitt justert kraftig oppover flere ganger de siste årene. Regn med et tosifret eurobeløp per voksen for İç Kale i 2026, og noe mindre for tårnet. Selve landsbyen, murene og veiene på fjellet koster ingenting. Åpningstidene følger sommer- og vintersesong, med siste innslipp et stykke før stengetid, og de flyttes uten forvarsel. Sjekk kulturdepartementets egen museumsportal på muze.gov.tr samme uke som du skal dra.

Det folk blir skuffet over

Tre ting går igjen. Det første er at «borgen» ikke er et slott. Det finnes ingen møblerte saler, ingen tronrom, ingen rustninger i montre. Det er murer, cisterner og utsikt, og kommer du med Disney-bilder i hodet, blir du snytt.

Det andre er avstandene. Folk tar taubanen opp, tror de er fremme, og oppdager at det er en halvtimes motbakke igjen til billettluken. Planlegg hvilket nivå du faktisk skal til.

Det tredje er skiltingen. Informasjonen på stedet er tynn og ujevnt oversatt, og uten en guide eller litt lesing på forhånd går mye av historien tapt. Guidede halvdagsturer selges fra alle hoteller i byen, men de haster gjennom İç Kale på førti minutter. Vil du ha ro, dra på egen hånd og les deg opp i forkant. Flere av de andre attraksjonene i Alanya ligger utenfor byen og passer bedre på en dag du likevel har bil.