Tredje dagen skjer det. En mann i en butikk du så vidt stakk hodet inn i, insisterer på at du skal sette deg ned og få et glass te. Du takker nei, fordi du regner med at det koster deg et teppe. Noen ganger stemmer det. Ofte gjør det ikke det, og da har du nettopp takket nei til det beste ved landet.
Denne artikkelen handler om hva som ligger bak invitasjonen, hva som forventes av deg og hvordan du skiller de to variantene fra hverandre.
Gjesten står over verten
Ordet er misafir, gjest, og det er en posisjon med rettigheter. I den gamle landsbytradisjonen hadde en reisende krav på mat og tak over hodet uten å bli spurt om hvem han var, og uttrykket «Tanrı misafiri», Guds gjest, brukes fortsatt om den som kommer uanmeldt. Vertens ære står på spill: å gi for lite til en gjest er skammelig, og derfor får du alltid mer enn du hadde tenkt å ta imot.
Det motsatte følger også. Du skylder ikke noe tilbake med det samme. Gjengjeldelse skjer senere og i en annen form, og det er helt greit at den aldri skjer i det hele tatt fra en utlending som skal hjem om en uke.
Teen
Çay er sosialt smøremiddel, ikke en drikk. Den serveres i det tulipanformede glasset, den drikkes varm og søt, den tar fem minutter, og den er alltid gratis når du er gjest. Butikkeiere får den levert på brett fra tehuset i gaten hele dagen, og det er en egen mann som løper rundt med brettet.
Å takke nei er ikke uhøflig, men å si ja koster deg ingenting utover fem minutter. Vil du ha den svakere, be om «açık». Mer om selve drikken står i tyrkisk te.
Ekte eller salg?
Dette er spørsmålet de fleste nordmenn sitter med. Noen enkle kjennetegn hjelper.
Salgsvarianten hører hjemme i turistgater, og den starter gjerne med et spørsmål på engelsk om hvor du kommer fra, etterfulgt av hvilket hotell du bor på og hvor lenge du blir. Det er ikke småprat, det er kartlegging. Så kommer teen, deretter fetteren som tilfeldigvis har en butikk rundt hjørnet.
Den ekte varianten kommer fra folk som ikke selger noe du kan kjøpe: han som driver en bildelbutikk, damene på en benk i parken, familien ved nabobordet på en lokal restaurant. Spørsmålene handler om hvor gammel du er, om du er gift og om du har barn, ikke om hvor lenge du blir.
Regelen som løser begge deler: ta imot teen, hold lommeboken lukket, si «sadece bakıyorum», jeg bare ser, og gå når du vil. Følelsen av at du nå skylder noe, er en del av salgsteknikken, ikke en del av kulturen. Hvordan selve forhandlingen fungerer hvis du faktisk vil kjøpe noe, står i prutting på basaren.
Hjemme hos noen
Blir du invitert hjem, gjelder noen faste ting:
- Ta med noe. Kaker fra et godt konditori, sjokolade, frukt eller noe til barna. Ikke vin med mindre du vet at de drikker.
- Skoene av i døren. Uten unntak. Du får låne tøfler.
- Sett deg der du blir vist. Plassen betyr noe, og de eldste sitter der de sitter.
- Spis mer enn du vil. Å takke nei én gang leses som høflighet, ikke som et svar. Sier du nei tre ganger, blir det trodd.
- Ros maten til kokken direkte. Uttrykket er «elinize sağlık», helse til hendene dine. Det er det eneste du trenger å lære utenat, ved siden av det som står i parløren.
- Regn med tre timer. Å spise og gå med en gang er uhøflig. Kaffe og frukt kommer etter maten, og det er da samtalen begynner.
Vær litt forsiktig med å rose gjenstander for høyt. Skryter du av en skål, en duk eller et smykke, risikerer du at det pakkes inn og gis til deg, og det er vanskelig å si nei uten å fornærme noen.
Du blir sannsynligvis sendt hjem med rester i en boks, og boksen skal leveres tilbake med noe i. Det er ikke en formalitet, det er hele systemet i miniatyr: en tom beholder tilbake avslutter forholdet, en full holder det gående.
Naboskap og de faste rundene
Gjestfriheten er ikke bare noe som rettes mot turister. Den er organisert i hverdagen. Kvinner i et nabolag holder gün, faste sammenkomster på omgang hjemme hos hverandre, med bakst og kaffe, og i noen varianter legger hver deltaker inn en fast sum eller en gullmynt som verten for dagen får med seg. Det er sosialt liv og sparekasse i ett.
Naboer sender mat over gangen når de har laget for mye, låner sukker uten å spørre og passer hverandres barn. Bor du i leilighet en lengre periode, blir du en del av dette raskere enn du tror, og den enkleste måten å komme inn i det på er å ta imot det som blir tilbudt og gjengjelde i småting.
Kampen om regningen
På restaurant deles regningen sjelden. Den som inviterte, betaler, og det finnes ingen forhandling om det. Hvis to tyrkere begge mener at de inviterte, oppstår det som kalles hesap kavgası, regningskrangelen, der begge prøver å komme først til servitøren, som selv har lang erfaring i å avgjøre slikt.
Som gjest kan du tilby å betale én gang. Blir det avvist, takker du og lar det ligge. Du gjengjelder ved en senere anledning, eller med en gave. Tips er en helt annen sak og følger andre regler, se hvordan tipse i Tyrkia.
Spørsmålene som virker påtrengende
Alder, sivilstand, barn, yrke og av og til lønn er vanlig småprat, ikke innblanding. Er du over tretti og ugift, får du oppriktig bekymrede blikk og forslag. Har du ikke barn, får du et råd. Det er ikke ment som kritikk, det er ment som omsorg, og det henger sammen med hvordan familien fungerer, som beskrevet i familieliv i Tyrkia.
Du kan svare kort og upresist uten at noen tar det ille opp. Politikk og religion er de to temaene du bør la andre bringe på bane, og helst bare lytte til.
Kroppsspråket som misforstås
- Nei uttrykkes ved å løfte haken og øyenbrynene og lage en kort lyd med tungen. Det ser avvisende ut for nordmenn. Det er det ikke.
- Å riste på hodet fra side til side betyr «jeg forstår ikke», ikke nei.
- OK-tegnet med tommel og pekefinger i en ring er grovt fornærmende. Bruk tommel opp i stedet.
- Fotsålene skal ikke peke mot noen, og du legger ikke beina på bordet.
- Menn tar mye på hverandre. Klapp på skulderen, arm i arm, håndhilsing som varer lenge. Det betyr vennskap og ingenting annet.
- Mellom menn og kvinner er kontakten mer tilbakeholden, særlig i konservative områder. La kvinnen rekke fram hånden først.
Selve hilsingen, tiltaleformene og de faste frasene har en egen gjennomgang i hilse og høflighet, og listen over de virkelige tabbene står i ikke gjør dette i Tyrkia.
To vanlige misforståelser
Den første: vennlighet leses som flørting. Særlig kvinner som reiser alene opplever at oppmerksomhet fra menn i turistområder er mer insisterende enn hjemme. Et vennlig, klart nei er nok, og du skylder ingen en samtale.
Den andre: invitasjoner tas for bokstavelig eller ikke bokstavelig nok. «Kom og bo hos oss i landsbyen» er ekte ment, men uten dato. «Yarın», i morgen, kan bety senere denne uken. Er noe faktisk avtalt, bekreft dagen før. Det er ikke uhøflig, det er slik alle gjør det.