Du ser det først fra bilvinduet, og da tror du at du ser feil. En hvit bygningsrekke ligger klistret til en loddrett fjellvegg langt oppe i dalsiden, uten synlig vei opp og uten noe å stå på. Sümela-klosteret henger der det henger fordi munkene ville ha det slik, tre hundre meter over dalbunnen i Altındere.
Dette er den ene grunnen de fleste nordmenn har til å reise til Trabzon, og det er en god nok grunn. Men det er også et besøk som skuffer folk som kommer uforberedt: veien opp er brattere enn de trodde, tåken skjuler hele fjellsiden annenhver dag, og deler av anlegget har vært sperret i årevis.
Hva du faktisk ser på
Klosteret er ikke ett bygg, men et anlegg presset inn under et overheng. Ytterst ser du en fasade i flere etasjer med små vinduer, bygget opp mot fjellet som en hylle. Innenfor ligger munkecellene, et kjøkken, gjesterom, biblioteket og en rekke kapeller. Vannet ble ført inn i en akvedukt med buer som fortsatt står ved inngangen.
Kjernen er bergkirken, en naturlig hule som ble gjort om til kirkerom. Freskene dekker både innsiden og hele den utvendige klippeveggen rundt inngangen, i lag på lag fra ulike århundrer. Motivene er bibelske scener, Kristus og Guds mor, malt med sterke blå- og rødtoner som fortsatt holder farge.
Og så er det skadene. Fresker i øyehøyde er rispet i stykker av navn, årstall og initialer gjennom to hundre år. Øynene på figurene er stukket ut mange steder. Det er stygt, det er utbredt, og det er en del av opplevelsen: du står foran noe som har vært etterlatt uten tilsyn i lang tid.
Historien, kort fortalt
Tradisjonen sier at to munker fra Athen grunnla klosteret på slutten av 300-tallet etter å ha funnet et Maria-ikon i hulen. Om det stemmer, vet ingen. Det som er sikkert, er at stedet vokste seg mektig under keiserdømmet Trapezunt, det greske riket som holdt denne kysten fra 1204 til 1461. Keiser Alexios III ga klosteret store rettigheter på 1300-tallet, og etter at osmanene tok over, fikk munkene skriftlige beskyttelsesbrev fra sultanene og fikk drive videre.
Slutten kom i 1923. Etter befolkningsutvekslingen mellom Hellas og Tyrkia forlot munkene stedet, og de tok med seg ikonet og de viktigste relikviene til Hellas, der de fortsatt finnes. Et par år senere brant de innvendige tredelene, og klosteret sto tomt i flere tiår mens gjenstander forsvant og freskene ble rispet.
Siden 2010 har det igjen vært holdt gudstjeneste i klosteret én dag i året, midt i august, på festdagen for Guds mors bortgang. Faller besøket ditt på den dagen, er anlegget fullt av pilegrimer og presse, og roen er borte. Bakgrunnen for hele denne verdenen står i artikkelen om Romerriket og Bysants, og om den kristne arven ellers i landet under kirker og kristen arv i Tyrkia.
Restaureringen, og hva som er åpent
Klosteret ble stengt i 2015 fordi fjellet over anlegget var ustabilt og stein falt ned i gårdsrommet. Arbeidet med å sikre klippen og restaurere bygningene tok år, og stedet har åpnet igjen i etapper fra 2019. Under gjenåpningen har det i perioder vært krav om hjelm i deler av anlegget, og enkelte rom og trappeløp har vært stengt av.
Det betyr at du bør sjekke status samme uke som du drar. Kulturdepartementets museumsportal muze.gov.tr er stedet å gjøre det. Booker du en dagstur, spør konkret om bergkirken er tilgjengelig, for det er den de fleste kommer for.
Slik kommer du deg dit
Klosteret ligger rundt 45 kilometer sør for Trabzon, i Maçka. Du har tre måter å gjøre det på.
- Organisert halvdagstur fra Trabzon. Selges fra alle hoteller og fra kontorene i sentrum, tar en halv dag, og du slipper å tenke. Ulempen er at gruppene kommer midt på dagen, når det er flest folk i trappene.
- Minibuss fra sentrum til Maçka og videre inn i dalen. Rimeligst, men avgangene er få utenom sesongen. Slik det fungerer med minibuss i Tyrkia står under dolmuş og lokalbuss.
- Egen bil. Veien inn Altındere-dalen er grei asfalt, men smal på slutten. Du parkerer nede i dalbunnen.
Fra den nedre parkeringen går det skyttelbusser opp den bratte skogsveien til den øvre porten. Det er ikke frivillig i praksis: privatbiler slippes som regel ikke helt opp, og skyttelen koster en liten sum utenom billetten. Derfra er det trapper og steinsti det siste stykket.
Det finnes også en gammel gangsti fra dalbunnen som stiger gjennom skogen hele veien opp. Den tar tre kvarter til en time i jevnt tempo, er bratt, og er den fineste måten å komme dit på hvis du liker å gå. Ta den opp og skyttelen ned, ikke motsatt.
Stigningen og det praktiske
Fra den øvre porten er det rundt tjue minutter oppover i steintrapper og på sti før du er inne i anlegget. Trappene er smale, ujevne og uten rekkverk flere steder. Inne i klosteret fortsetter det med trange trappeløp mellom nivåene.
- Sko med grep. Steinen er våt oftere enn den er tørr, og da er den glatt som såpe. Dette er ikke et sted for sandaler.
- Regntøy, ikke paraply. Svartehavskysten har nedbør i alle måneder, og i dalen kommer den ofte som yr og tåke.
- Høyde og kulde. Klosteret ligger godt over tusen meter. Det kan være ti grader kaldere her enn nede ved sjøen, også i juli. Ta med et lag ekstra.
- Skygge er ikke problemet. Dalen er trang og skogkledd, så solen er sjelden plagsom. Til gjengjeld er luften rå.
- Tilgjengelighet. Med rullestol eller barnevogn kommer du ikke inn i anlegget. Med små barn må de bæres et stykke.
Kom tidlig. Turbussene ruller inn utover formiddagen, og på de smaleste trappene blir det kø når to grupper møtes. Er du der ved åpningstid, har du anlegget nesten for deg selv i en time.
Tid, billett og sesong
Sett av to til tre timer fra parkeringen til du er tilbake i bilen: skyttel, stigning, en time inne i anlegget og ned igjen. Med reisen fra Trabzon går det en halv dag.
Du betaler to steder: inngang til Altındere nasjonalpark ved veibommen, og deretter billett til selve klosteret. Prisen på klosterbilletten oppgis i euro for utenlandske besøkende, og den har blitt justert kraftig oppover de siste årene. Regn med et tosifret eurobeløp per voksen i 2026, og at tallet du finner i en eldre guidebok er for lavt.
Sesongen er mai til oktober. Om vinteren kommer snøen, veien opp kan være stengt, og åpningstidene er kortere. Juli og august er de tørreste månedene, men tåken kan legge seg i dalen når som helst. Kommer du og fjellsiden er borte i skydekke, er det ingenting å gjøre med det annet enn å vente en time og håpe.
Hva du kombinerer det med
Veien tilbake går forbi Hamsiköy, der alle stanser for risgrøt, og det er en helt legitim grunn til å ta en omvei. Vil du ha en dag til i fjellene, ligger Uzungöl i motsatt retning fra Trabzon og bør ha sin egen dag.
I selve byen er Hagia Sofia i Trabzon den naturlige oppfølgeren, med bysantinske fresker du kan se på i tørrvær og uten å gå i trapper. Og skal du spise noe som hører hjemme her, står det i artikkelen om Svartehavskjøkkenet.