Du kan se hele Artemistempelet fra veien uten å stoppe bilen. En enkelt søyle i en eng, litt vann rundt, noen gjess og en stork i reiret på toppen. Det er alt. Kommer du hit uten å vite hva du ser på, bruker du fem minutter og kjører videre skuffet.
Vet du derimot hva som sto på den flaten, blir kvarteret verdt det. Dette var ett av antikkens sju underverker, større enn Parthenon i Athen, og det viktigste helligdommen i hele Lilleasia i flere hundre år.
Hva som sto her
Tempelet lå på et sumpete underlag ved kysten, og det er ingen tilfeldighet: her hadde det stått kultsteder for en morsgudinne lenge før grekerne ga henne navnet Artemis. Den versjonen som gjorde stedet berømt, ble reist fra midten av 500-tallet før vår tidsregning, delvis betalt av kong Krøsus av Lydia, mannen fra uttrykket rik som Krøsus.
Plinius den eldre skrev at tempelet hadde 127 søyler, hver av dem rundt atten meter høy, og et grunnplan på over hundre meter i lengden. Flere av søylene var utsmykket med figurer i relieff nederst på skaftet, en løsning som var uvanlig. Inne sto kultstatuen av Artemis fra Efesos, ikke jaktgudinnen fra greske myter, men en stivt frontal figur dekket av rader med ovale utvekster. Om de forestiller bryster, offerdyr eller noe helt fjerde, krangler forskerne fortsatt om.
Nattens store branner er sjelden godt dokumentert, men denne er det. I 356 før vår tidsregning satte en mann ved navn Herostratos fyr på tempelet med det uttalte formålet å bli husket. Byen svarte med å forby at navnet hans ble nevnt, en straff som åpenbart ikke virket. Tempelet ble bygget opp igjen, enda større, og sto til gotere plyndret det på 200-tallet etter vår tidsregning. Deretter ble det brutt ned til byggemateriale, slik alt brukbart marmor i antikken ble.
Slik ser stedet ut i dag
Området ligger like ved hovedveien mellom Selçuk og Efesos, femten minutters gange fra sentrum av Selçuk. Du går ned på en grussti til en innhegning med fundamentblokker, kapitelrester og en sammensatt søyle som arkeologene reiste av trommer fra flere ulike søyler. Den er lavere enn originalene var, og den står der først og fremst som en markør.
Grunnvannet står høyt, og deler av utgravningen er en dam store deler av året. Om våren kan du se frosker og skilpadder i vannet der gulvet i verdens største marmortempel lå. Skiltene er få, og de som finnes har stått ute lenge.
Det beste ved stedet er utsikten. Fra søylen ser du i én og samme retning tre lag religionshistorie: fundamentet av Artemis-helligdommen der du står, ruinene av Johannes-basilikaen fra bysantinsk tid oppe på Ayasuluk-høyden, og minareten på İsa Bey-moskeen fra 1300-tallet mellom dem. Det finnes få steder i Tyrkia der skiftene er så konkret stablet oppå hverandre i ett blikk.
Hvor det ble av tempelet
Da britiske John Turtle Wood begynte å lete etter tempelet på 1860-tallet, visste ingen nøyaktig hvor det hadde stått. Han gravde i årevis før han fant fundamentet flere meter under sletten. Det han fant av skulpterte søyletrommer og friser, ble sendt til British Museum, der de fortsatt står utstilt.
Marmoren fra tempelet ble gjenbrukt i bygninger i området gjennom hundrevis av år, og det verserer seiglivede historier om at søyler fra Efesos endte i Hagia Sophia i Istanbul. Historikerne finner lite hold i akkurat den påstanden, men gjenbruk av eldre marmor var helt vanlig praksis, og i Selçuk kan du se antikke søyler satt inn i både moskeen og basilikaen.
Praktisk
Området har vært gratis å besøke, og det er ikke noe billettkontor. Regn med et kvarter til tjue minutter på stedet. Det finnes parkering langs adkomstveien, og noen suvenirboder som selger magneter og gudinnefigurer. Underlaget er gress og grus, og etter regn blir det gjørmete.
Selve tempelet gir mest mening hvis du ser det sammen med to andre steder i Selçuk:
- Arkeologisk museum i Selçuk, der de to best bevarte Artemis-statuene fra byen står utstilt. Sett av en time.
- Johannes-basilikaen og İsa Bey-moskeen på høyden rett over, ti minutters gange unna.
Legg besøket på vei til eller fra Efesos, ikke som eget stopp. Kombinasjonen fungerer godt tidlig på morgenen, før du går inn i ruinbyen, eller sent på ettermiddagen når lyset er varmt og du er ferdig der.
Vær forberedt på antiklimaks
Det finnes to av antikkens sju underverker i Tyrkia, og begge er borte. Mausoleet i Halikarnassos i Bodrum er i dag en utgravd grop, og Artemistempelet er én søyle i en eng. Reiser du hit i forventning om marmorprakt, går du skuffet derfra.
Reiser du hit for å stå på riktig sted og forstå hvor stort det var, får du noe annet igjen. Gå en runde langs innhegningen, se på lengden på fundamentet, og tenk deg 127 søyler på atten meter der du står. Så løfter du blikket mot borgen på høyden. Deretter kjører du videre til resten av ruinene langs Egeerhavet, der det faktisk står noe igjen.