Fire minareter og en stor kuppel i lys stein, midt i en hovedstad av betong. Kocatepe Camii ser ut som noe Sinan kunne ha tegnet på 1500-tallet, og det er hele poenget. Moskeen sto ikke ferdig før i 1987. Går du opp trappene i troen på at du besøker et osmansk byggverk, går du glipp av det som faktisk er interessant her: at et moderne, sekulært Tyrkia brukte tjue år og mye krangel på å bygge en middelaldermoské i hovedstaden sin.
Den ligger på en høyde i Kocatepe-strøket, noen minutters gange sør for Kızılay, og er synlig fra store deler av Ankara. Fra murene på Ankara-borgen ser du de fire minaretene stikke opp av kvartalene i vest.
Hvorfor den ser slik ut
Da republikken flyttet hovedstaden fra Istanbul til Ankara i 1923, fikk byen ministerier, ambassader, universiteter og boligblokker. Den fikk ikke en stor moské. Det var et fravær mange la merke til, og fra 1940-tallet ble det arbeidet for å rette det opp.
Arkitektkonkurransen på 1950-tallet ga først et moderne forslag som ble skrinlagt, og til slutt landet man på en klassisk osmansk løsning: én stor sentralkuppel båret av fire piller, halvkupler på alle fire sider, og fire minareter i hjørnene, hver med tre balkonger. Grunnsteinen ble lagt i 1967. Pengene tok slutt underveis, byggeplassen sto stille i perioder, og først i 1987 kunne moskeen åpne. Løsningen ligger tett opp til det Şehzade-moskeen og Süleymaniye-moskeen i Istanbul gjorde fire hundre år tidligere.
Resultatet deler folk. Noen ser en verdig hovedstadsmoské i en levende tradisjon. Andre ser en kopi uten den spenningen originalene har, bygget i en tid da tyrkiske arkitekter ellers laget noe helt annet. Begge har et poeng, og debatten sier mer om Tyrkia på 1900-tallet enn selve bygget gjør.
Inne i moskeen
Bønnesalen er stor, lys og påfallende høy, med et gulvteppe i ett stykke i dempet rødt og turkis. Innsiden av kupelen er dekket av kalligrafi og geometrisk ornamentikk i blått og gull, og lysekronen henger så lavt at rommet blir delt i to: teppet og folket under, kuppelen over.
Mihraben og minbaren er skåret i hvit marmor, og vinduene er i farget glass i osmansk mønster. Fliseflatene er nye, laget i den samme keramikktradisjonen som Iznik-flisene i de gamle moskeene, men uten patina. Bygget rommer flere titusen bedende, og det merkes: rommet er dimensjonert for fredagsbønn i en millionby, og på en vanlig hverdag står det nesten tomt.
Gårdsplassen utenfor er verdt et par minutter i seg selv. Den er stor, brolagt og omkranset av en søylegang med små kupler, og fra kanten mot nord har du utsikt utover takene i sentrum. Om kvelden er både kupelen og minaretene belyst, og bygget blir det eneste i denne delen av byen du legger merke til på avstand. Om vinteren kan plassen være isete; det er lite som stopper vinden på en høyde i Ankara i januar.
Kjøpesenteret under moskeen
Under gårdsplassen ligger det parkeringsanlegg og forretningslokaler. I mange år lå det et stort varehus der nede, og turister som fant rulletrappen ned, trodde de hadde gått feil. Det er ingen spøk: den kommersielle underetasjen var en del av økonomien i prosjektet, og den er en av grunnene til at moskeen er blitt diskutert like mye som den er blitt beundret.
For deg som besøkende betyr det bare én ting i praksis: hold deg oppe på plassen når du leter etter inngangen til bønnesalen. Den finner du i søylegangen rundt gårdsplassen, ikke nede ved rulletrappene.
Slik besøker du den
Moskeen er en fungerende bønnemoské, ikke et museum, og den er åpen for besøkende utenom bønnetidene. Det er ingen inngangspenger.
- Tidspunkt: hold deg unna de fem bønnetidene, og særlig fredag midt på dagen. Bønnetidene flytter seg gjennom året; du hører dem i bønneropet fra minaretene.
- Sko: av ved inngangen. Ta dem med inn i en pose eller sett dem i hyllen.
- Klær: dekkede skuldre og knær for alle. Kvinner dekker håret. Skjerf lånes som regel ut ved inngangen, men ta med et eget hvis du vil slippe å regne med det.
- Oppførsel: gå bak dem som ber, ikke foran. Lav stemme, ingen fotografering av folk i bønn.
- Tid: tjue minutter er nok, med mindre du blir sittende.
Er dette din første moské i Tyrkia, les gjennom reglene for moskébesøk og oversikten over kleskoden i Tyrkia før du går. Ingen kommer til å skjelle deg ut, men små ting merkes.
Er den verdt turen?
Har du sett de store moskeene i Istanbul, gir ikke Kocatepe deg noe nytt arkitektonisk. Har du ikke det, er dette en helt grei første moské: den er romslig, rolig, gratis og vant til besøkende som ikke vet hvor de skal gjøre av seg.
Den beste grunnen til å gå hit er likevel en annen. Moskeen ligger et kvarters gange fra Kızılay, som er det pulserende, unge, sekulære Ankara med bokhandler, kafeer og studenter. Du går fra det ene til det andre på et par kvartaler. Det er en kortere og ærligere innføring i islam i Tyrkia enn de fleste guidebøker klarer. Resten av byen finner du i oversikten over attraksjoner i Ankara.