Gå opp til øverste rad før du gjør noe annet. Derfra ser du hele halvøya, begge strendene og hvor liten den antikke byen egentlig var, og du skjønner samtidig hvorfor dette teatret er uvanlig. Under deg er det ingen bakke. Tilskuerradene står på ingenting.
Romerne bygget nesten alltid teatrene sine inn i en skråning, slik grekerne hadde gjort før dem. Side ligger på en flat halvøy og hadde ingen skråning å bruke. Løsningen var å mure opp hele bygget fritt på flatmark, på rader av hvelv og buegang, og resultatet ble et av de største teatrene i Lilleasia. Anslagene over hvor mange som fikk plass spriker mellom femten og tjue tusen.
Slik ser du det
Du kommer inn nede ved den monumentale byporten, der den søylekantede hovedgaten begynner. Inngangen til selve teatret går gjennom de hvelvede ganghallene under tilskuerplassene. Det er et poeng i seg selv: du går bokstavelig talt inne i konstruksjonen som bærer publikum, i mørke og kjølig luft, før du kommer ut i lyset et sted midt i radene.
Selve scenebygningen var i to etasjer og dekket av relieffer med scener fra gudeverdenen. Den falt sammen for lenge siden, og i dag ligger den som et stort felt av utmeislede blokker på bakken foran deg. Deler av veggen står fortsatt, med nisjer og døråpninger, og du kan se hvor høyt bygget må ha vært av det som er igjen.
Tre bygninger i én
Teatret ble ikke stående som teater. Utover i senantikken ble orkesteret nede i midten sperret av med en høy mur, slik at plassen kunne brukes til gladiatorkamper og dyreoppvisninger. Publikum satt trygt bak muren. Du ser fortsatt fundamentet.
Da byen ble kristen, ble den samme flaten tatt i bruk til gudstjenester under åpen himmel, og det ble reist små kapeller i selve orkesteret. Byens senere forsvarsverk ble dessuten trukket forbi anlegget, som var det største og sterkeste bygget i området. Det er tre epoker stablet oppå hverandre på samme sted, og de er lette å lese når noen har fortalt deg hva du ser etter. Bakgrunnen finner du i artikkelen om Romerriket og Bysants.
Billett og åpningstid
I motsetning til resten av det antikke gateløpet i Side er teatret inngjerdet, og du må betale for å komme inn. Billettluken ligger ved inngangen mot hovedgaten.
Prisen har steget kraftig de siste årene, som på alle tyrkiske utgravningsfelt. I 2026 lå anlegg av denne størrelsen på kysten grovt sett i sjiktet ti til tjue euro for en voksen, betalt i lira eller med kort. Regn med at beløpet har gått opp siden noen skrev det ned, og ikke stol på gamle tall fra reiseforum. Museet i det gamle badeanlegget rett over gaten har egen billett. Museumskortet for utenlandske besøkende dekker begge, men det lønner seg bare hvis du skal se flere anlegg i regionen på samme reise.
Åpningstidene følger sesongen. Om sommeren er det som regel åpent fra tidlig formiddag til rundt sju om kvelden, om vinteren stenges det flere timer tidligere. Siste innslipp er før stengetid. Sjekk oppslaget ved luken samme dag, for tidene justeres uten varsel.
Hvor lang tid du bør sette av
En time i teatret er nok for de fleste. Går du opp til toppen, ned igjen, rundt i ganghallene og bort til blokkene foran scenen, har du fått med deg det som er å se.
Legg til en time til hvis du tar agoraen og museet i samme slengen, og du har brukt en formiddag godt. Agoraen ligger like ved, med restene av et rundt tempel for lykkegudinnen midt på plassen og et av antikkens best bevarte offentlige toaletter i utkanten. Museet holder til i det romerske badeanlegget og viser statuer og sarkofager funnet på selve halvøya. Det er lite og du er ferdig på under en time, men skulpturene er gode. Apollon-tempelet ytterst på nesen tar bare tjue minutter til, og det koster ingenting.
Trapper, skygge og varme
Dette er ikke et anlegg med rekkverk og trinn i normal høyde. Trappene mellom radene er bratte, steinen er slitt glatt av to tusen år, og enkelte trinn er høyere enn du forventer. Folk går ned baklengs på de øverste partiene, og det er ikke feigt.
- Sko med grep. Glatte sålene og badesandaler er en dårlig idé i en steintrapp.
- Ingen skygge. Det finnes ikke et tre i tilskuerplassene. Steinen tar imot solen hele dagen og gir varmen rett tilbake.
- Gå tidlig eller sent. Første time etter åpning eller siste time før stenging. Midt på dagen i juli og august er det en prøvelse, ikke en severdighet.
- Vann og solhatt. Det selges drikke utenfor, ikke inne.
- Barn. Store barn synes stedet er fantastisk. Med små barn holder du deg til de nederste radene, og du holder i hånden.
Er du dårlig til beins, får du fortsatt se anlegget nedenfra. Nivået ved inngangen og ganghallene er greie å bevege seg i, men over det blir det trapper hele veien.
Slik kommer du deg dit
Teatret ligger midt i byen, ved innfarten til halvøya. Bor du inne i gamlebyen, går du i fem minutter. Bor du på et hotell øst eller vest for halvøya, tar du hotellshuttle, taxi eller minibuss inn til rundkjøringen ved byporten. Se hvordan minibussene brukes i artikkelen om dolmuş og lokalbuss.
Side eller Aspendos?
Spørsmålet kommer alltid, og svaret er ærlig nok: Aspendos er bedre bevart. Der står scenebygningen fortsatt i full høyde med tak over deler av tilskuerplassene, og du får en følelse av rommet som Side ikke kan gi deg.
Side har to andre ting. Teatret er større, og det ligger femti meter fra en iskiosk i en badeby der du uansett er. Aspendos krever en dagstur på fire til fem timer med transport hver vei. Skal du bare se ett romersk teater i livet, dra til Aspendos. Skal du se begge, ta Side først: det gir deg målestokken, og så får du opplevelsen etterpå.
Det er heller ikke slik at Side brukes som konsertarena i dag. Anlegget er skjørt, og det er utgravningsfelt, ikke scene. Vil du høre musikk i et romersk teater, er det Aspendos som holder festivaler om sommeren.