Du setter deg ned, sier bir çay, og får et lite tulipanformet glass på en tallerken med to sukkerbiter. Så skjer det ingenting mer. Ingen kommer og spør om du vil ha noe til. Ingen legger regningen på bordet for å få deg videre. Du kan bli sittende til glasset er kaldt, og så en time til, og det er hele poenget med stedet.
Tyrkia har to varianter av dette rommet, og det er verdt å skille dem. Kahvehane er nabolagets kaffehus, i praksis en mannsklubb. Çay bahçesi er tehagen, som er for alle. Selve drikkene er en egen sak, og de er beskrevet i tyrkisk te og tyrkisk kaffe. Her handler det om rommet rundt dem.
Kahvehane: nabolagets stue
Se etter en dør på gateplan med plastbord, lysstoffrør, en TV oppe i hjørnet og en tesamovar som står og putrer. Skiltet sier kahvehane, kahve ocağı eller kıraathane. Det siste ordet betyr bokstavelig lesehus, fra den tiden en av gjestene leste avisen høyt for de andre fordi ikke alle kunne lese selv.
Inne sitter det menn. Mange av dem er pensjonister, taxisjåfører mellom turer, håndverkere som venter på et oppdrag, butikkeiere fra samme gate. Det snakkes om politikk, om fotball, om priser og om hvem som skal gifte seg. Det er også en uformell arbeidsformidling: trenger noen en maler i morgen, er det her han finner ham.
Det serveres te, tyrkisk kaffe, brus og noen ganger et enkelt smørbrød. Det serveres aldri alkohol. Vil du ha øl eller rakı, skal du et helt annet sted, og forskjellen på lokale, meyhane og kaffehus står i lokanta og andre restauranttyper.
Spillene
Lyden du hører fra gaten er brikker som blandes mot filtduken. Det er okey, spillet som ligner Rummikub, med nummererte brikker, fire spillere og et eget bord med kant rundt. Det er nasjonalsporten innendørs, og det spilles hardt og fort.
- Okey. Fire spillere, brikker som legges i serier og grupper. Det blandes med en lyd som er umulig å forveksle med noe annet.
- Tavla. Backgammon, to spillere, og et tempo som gjør at et parti er over før du har skjønt åpningen. Terningene slås hardt i brettet med vilje.
- Kort. Pişti og batak er de vanligste. Det spilles om ære, og om hvem som betaler teen.
Det spilles i praksis aldri om penger. Pengespill utenfor de statlige ordningene er forbudt i Tyrkia, og en kahvehane som tar sjansen på det får problemer med politiet. Taperen betaler runden med te. Det holder som innsats.
Hvorfor ingen maser deg ut
En norsk kafé lever av omløpshastighet på bordene. En kahvehane gjør ikke det. Regnestykket er et annet, og det henger sammen slik:
- Teen koster nesten ingenting å lage. Vann, blader fra Svartehavskysten og en samovar som uansett står på hele dagen.
- Kundene kommer hver dag. Verten tjener på at samme mann kommer inn tre hundre ganger i året, ikke på at du kjøper mye på én time.
- Lokalet er ofte enkelt og billig, og driften er som regel en familie uten ansatte.
- Bestiller du ett glass om gangen, kan du bestille mange. En ettermiddag kan fint bli fem glass, og de kommer i sin egen takt.
Kaffehuset er også en distribusjonssentral. Den som steller teen, çaycı, går rundt i nabolaget med en hengende metallbrett i en løkke, balanserer seks fulle glass gjennom trafikken og leverer te til gullsmeden, skomakeren og teppeselgeren i gaten. Får du te servert gratis inne i en butikk, kommer den som regel fra kaffehuset rundt hjørnet, og den er en del av handelen. Hva det innebærer, står i prutting på basaren.
Çay bahçesi: tehagen
Tehagen er den utgaven du som turist kommer til å bruke mest. Den ligger utendørs, gjerne i en park, langs vannet eller på et høydedrag med utsikt, ofte drevet av kommunen på kommunal grunn. Her sitter familier, studenter, unge par og eldre kvinner med barnebarn. Prisene er lave, plastikkstolene er de samme, og utsikten er ofte bedre enn på restauranten ved siden av.
I Istanbul finner du dem langs Bosporos på begge sider, i parkene i Üsküdar, i Moda i Kadıköy og oppe på Pierre Loti-høyden i Eyüpsultan, der du kan ta taubanen opp og se ned over Det gylne horn. Nesten hver eneste tyrkiske by har minst én tehage med den beste utsikten i byen, og den koster prisen av et glass te å bruke.
Serveringen er ofte selvbetjent på den måten at du henter i luken og betaler med en gang. På andre steder kommer det en kelner. Er du i tvil, se hva de andre gjør.
Nargile
En del kaffehus er først og fremst nargilekafeer, altså vannpipesteder. I Istanbul finnes de i Tophane og i gamle medresegårder ved Beyazıt, der du sitter i en søylegård med puter og lav belysning. Røykeloven forbyr røyking innendørs i lukkede lokaler, så nargile serveres i gårdsrom, på terrasser og under halvåpne tak. Hvor grensene går i praksis, står i røykeregler i Tyrkia.
Som turist
Du er velkommen. Det gjelder også en tradisjonell kahvehane, men vær klar over hva du går inn i: er du kvinne og alene, kommer du til å bli lagt merke til i et rom med tjue menn over seksti. Du blir så godt som alltid behandlet høflig, ofte overdrevent høflig, men rolig blir det ikke. Tehagen er et bedre valg, og der er ingen i tvil om at du hører hjemme.
Noen praktiske ting:
- Bestilling. Bir çay er ett glass. Vil du ha svakere te, si açık. Sterk er koyu eller demli.
- Betaling. Ofte i kassen på vei ut, ofte kontant. Små beløp og kortterminal går ikke alltid sammen på de eldste stedene.
- Tips. Runder du opp, holder det. Et kaffehus er ikke en restaurant, og forventningene er lave. Se hvordan tipse i Tyrkia.
- Regningen. Prøver noen å betale for deg, er det ikke en spøk. Å nekte hardt er uhøflig, å takke og gi tilbake neste gang er riktig, og bakgrunnen står i gjestfrihet og omgangsformer.
Hvorfor te og ikke kaffe
Kaffehuset kom til Istanbul på 1500-tallet, med kjøpmenn fra Damaskus og Aleppo, og ble raskt et politisk problem. Her satt folk og snakket, og flere sultaner forsøkte å stenge dem, hardest under Murad 4. på 1600-tallet, som forbød både kaffe og tobakk med dødsstraff som ytterste virkemiddel. Kaffehusene overlevde alle forbudene.
Selve kaffen overlevde derimot ikke som hverdagsdrikk. Da imperiet mistet Jemen etter første verdenskrig, ble kaffen importvare og dyr. Den unge republikken satset i stedet på teplantasjer rundt Rize på Svartehavskysten, og i løpet av noen tiår var te blitt det folk drakk fra morgen til kveld. Navnet kahvehane ble stående. Innholdet i glasset er et annet.