Klokken er halv elleve på kvelden, og restauranten er full av barn. En treåring løper mellom bordene, en baby sover på et fanget skjød, og en bestemor mater et barnebarn som helst vil se på telefonen. Ingen synes dette er rart, og ingen ber dem dempe seg. Det er kanskje det tydeligste enkeltbildet på hvordan familielivet i Tyrkia skiller seg fra det norske: barn er ikke en egen sone, de er med overalt og hele tiden.
Hvem som bor sammen
Storfamilien under samme tak er ikke lenger normalen. Gjennomsnittshusholdningen i Tyrkia er på litt over tre personer og har krympet jevnt i flere tiår, raskest i storbyene. Men den er ikke erstattet av den isolerte kjernefamilien vi kjenner hjemmefra.
Løsningen er nærhet i stedet for samme dør. Sønnen kjøper leilighet i samme oppgang, datteren to gater unna, og hele slekten spiser sammen på søndager. Det finnes hele bygårder der én familie eier alle etasjene, og der en etasje frigjøres når noen gifter seg. Bestemor bor hos en av barna, ikke på institusjon. Sykehjem finnes, men de er få og er beheftet med skam, og forventningen om at man tar seg av sine egne gamle hjemme, står sterkt.
Boligmarkedet forsterker mønsteret. Unge par har vanskelig for å komme inn på det alene, og hjelp fra foreldrene til utbetaling eller møbler er nærmest forventet. Til gjengjeld er det de samme foreldrene som får hjelp tilbake tjue år senere. Regnskapet går opp over tid, ikke fra måned til måned.
Ekteskap og barnetall
Gjennomsnittsalderen ved første ekteskap har steget jevnt og ligger nå et godt stykke opp på tjuetallet for kvinner og nærmere tretti for menn. Par møtes på jobb, på studiet og på nettet, samtidig som tradisjonen med at familiene formidler kontakt fortsatt lever, særlig utenfor de store byene. Selve seremoniene er beskrevet i tyrkiske bryllup.
Fødselstallene har falt kraftig. Tyrkia ligger nå under det nivået som skal til for å opprettholde folketallet på lang sikt, og det er blitt et politisk tema i seg selv. Forskjellene innad i landet er store: familiene er fortsatt betydelig større i sørøst enn på vestkysten. De store demografiske linjene står i Tyrkia i dag.
Kjønnsroller i bevegelse
Bildet er sammensatt og lar seg ikke oppsummere i én setning. Andelen kvinner i arbeidslivet er lav sammenlignet med Europa ellers, samtidig som kvinner utgjør omtrent halvparten av studentene ved universitetene, og i noen fag mer. En kvinnelig tannlege, advokat eller banksjef er helt vanlig i en storby. I småbyen kan naboens kone aldri ha hatt lønnet arbeid.
Hjemme er kjøkkenet fortsatt i hovedsak kvinnenes domene, og barnepass løses i stor grad av bestemødre framfor av barnehager. Menn har sine egne rom for sosialt liv, særlig kıraathane, tehusene der det spilles kort og backgammon og drikkes te i timevis. Går du inn i et slikt sted som kvinne, blir du ikke kastet ut, men du vil være den eneste.
Vold i nære relasjoner er et alvorlig og mye omtalt samfunnsproblem, med jevnlige demonstrasjoner, kampanjer og debatt om lovverket. Det er ikke noe du merker som turist, men det er en del av bildet og bør nevnes.
Barna
Barn tilhører i praksis alle. Fremmede klapper dem på hodet, klemmer kinnene deres, gir dem godteri og tar dem opp fra vognen hvis de får lov. For norske foreldre kan det oppleves som grenseoverskridende de første dagene. Det er ment godt, og et vennlig nei respekteres. Får barnet ditt ros, hører du gjerne ordet «maşallah» etterpå, som skal ta brodden av rosen.
Praktisk betyr det at Tyrkia er svært enkelt å reise i med små barn. Restauranter har barnestoler, kelnerne tar barnet med en runde mens du spiser, og mange lokaler har en aile salonu, familiedel, der familier og kvinnegrupper sitter litt for seg selv. Hvilke typer spisesteder som er hva, står i lokanta og andre restauranttyper, og reiseråd for barnefamilier finner du i reise til Tyrkia med barn.
En markering du kanskje støter på er sünnet, omskjæringsfesten for gutter. Gutten kles i en hvit satengdrakt med kappe, skjerf og septer, kjøres rundt i byen og feires med musikk og gjester på linje med et bryllup. Selve inngrepet gjøres i dag som regel på sykehus, med festen etterpå. Ser du en syv-åtte år gammel gutt kledd som en liten sultan i en bilkortesje, er det dette du ser.
Skolen preger familiens døgn i høy grad. Skoledagen er kortere enn i Norge, mange steder delt i to skift, og ettermiddagene fylles av leksehjelp og forberedelser til de nasjonale opptaksprøvene som avgjør hvilken videregående skole og hvilket universitet barnet kommer inn på. De prøvene er et samtaleemne i enhver familie med tenåringer, og de forklarer hvorfor et tyrkisk barn kan ha mer press på seg enn et norsk. Hvordan skoleverket er bygget opp, står i skole og barnehage.
De eldre
Alder gir rang. Yngre kysser eldre slektningers hånd og fører den til pannen ved høytider og besøk, og de eldstes mening veier tungt i familiebeslutninger fra boligkjøp til giftermål.
Dette gjenspeiles i språket. Fremmede tiltales med slektskapsord: abi for en litt eldre mann, abla for en litt eldre kvinne, amca for en eldre mann på farens alder, teyze for en eldre kvinne. Bruker du dem riktig, gjør du et godt inntrykk med to stavelser. Hele systemet av tiltaleformer er forklart i hilse og høflighet.
By og land
Tyrkia har flyttet på seg. På få tiår er landet gått fra å være overveiende landlig til at det store flertallet bor i byer, og nesten alle har derfor en memleket, et hjemsted, som ikke er der de bor. Spørsmålet «nerelisin», hvor er du fra, betyr som regel hvor slekten din kommer fra, ikke hvilken bydel du sover i.
Huset i landsbyen beholdes ofte, og familien drar dit i sommerferien og til bayram. Det er en av grunnene til at motorveiene står i kø når høytidene starter, som beskrevet under religiøse og nasjonale høytider.
Hva du merker som besøkende
- Du blir spurt om familien din før du blir spurt om jobben din. Ha et svar klart.
- Reiser du med barn, får du hjelp med vogn i trapper og plass i køen uten å be om det.
- Ikke fotografer andres barn uten å spørre foreldrene, uansett hvor fint motivet er.
- Blir du invitert hjem, er det hele husstanden du besøker, ikke én person. Det henger sammen med gjestfriheten.
- Reiser du som ung kvinne alene, vil eldre kvinner ta deg under vingene på buss og ferge. Det er ment som beskyttelse.
Det siste er kanskje det viktigste å ta med seg: familien er ikke bare en privat enhet i Tyrkia, den er også et sikkerhetsnett, en arbeidsformidling og en pensjonsordning. Når du forstår det, gir mye av det andre seg selv.