En kvinne går ut av en oppgang med en sefertası i hånden, en stabel med små metallgryter som er skrudd sammen til en søyle. Hun går tvers over gårdsplassen, opp en annen oppgang og ringer på hos datteren. Det er middag som blir levert, og det skjer hver eneste dag. Ingen har avtalt det, og ingen kommer til å takke for det.
Skal du forstå hvorfor tyrkere gjør som de gjør, er familien det nyttigste stedet å begynne. Ikke som en varm følelse, men som et system: den er sparebank, barnehage, arbeidsformidling og eldreomsorg på én gang. Hvordan husholdningen ser ut fra innsiden, med kjønnsroller og barn, står i familieliv i Tyrkia. Her handler det om leddene mellom generasjonene, og hva som går fram og tilbake mellom dem.
Familien som sikkerhetsnett
Velferdsstaten i Tyrkia dekker ikke det samme som den norske. Pensjonene er lave målt mot prisveksten, arbeidsledighetstrygd varer kort, og barnehageplasser er dyre eller vanskelige å få. Alt dette fanges opp av slekten.
Blir noen arbeidsledig, spiser de hos foreldrene. Skal et ungt par kjøpe leilighet, kommer utbetalingen fra begge foreldreparene. Får de barn, passer bestemoren det mens moren jobber. Blir bestemoren gammel, flytter hun inn hos ett av barna. Regnskapet går opp over et helt liv, ikke over et år, og det forklarer hvorfor et voksent menneske i Tyrkia sjelden svarer nei når familien ber om noe. Å si nei er å tre ut av ordningen.
Det forklarer også arbeidslivet. Familiebedriften er den vanligste bedriftsformen: butikken drives av far og to sønner, restauranten av tre brødre, hotellet av et ektepar med svigersønnen i resepsjonen. Mer om hvordan arbeidsdagen ser ut, står i arbeidsliv og hverdag.
Tre generasjoner, tre ulike land
Sitter du med en familie rundt et bord, sitter du med tre helt forskjellige Tyrkia.
De eldste vokste opp i et land der de fleste bodde på landsbygda og levde av jorda. Mange av dem gikk kort på skole, snakker en dialekt med ord de yngre må spørre om, og har flyttet minst én gang i livet av økonomiske grunner. De husker et Tyrkia uten motorveier og uten fjernsyn.
Foreldregenerasjonen er innflytterne. De kom til Istanbul, Izmir, Ankara eller Antalya i tenårene eller i tjueårene, jobbet seg opp, og bygget leiligheten de bor i nå. De har fortsatt et hus i landsbyen de kaller memleket, hjemstedet, og de drar dit hver sommer.
De yngste er noe annet igjen. De er født i byen, de er på nett hele døgnet, mange av dem har engelsk fra serier og spill, og de diskuterer åpent om de skal bli i landet eller studere og jobbe et annet sted. Utvandringen av unge med høy utdanning er et tilbakevendende tema i tyrkiske medier og ved middagsbordene. Samtidig sitter de ved det samme bordet, kysser bestefarens hånd og fører den til pannen. Bruddet er mindre enn det ser ut som utenfra. De store linjene i denne utviklingen står under Tyrkia i dag.
Nær, men ikke i samme leilighet
Idealet er ikke lenger tre generasjoner under ett tak. Det er tre generasjoner innenfor gangavstand.
Praktisk betyr det at leiligheten velges ut fra hvor moren bor, ikke ut fra hvor jobben er. Det betyr en telefon hjem hver dag, ikke hver uke. Det betyr at nøkkelen henger hos naboen som også er tanten, og at ingen ringer før de kommer. Dukker det opp fire personer på døra klokken ni om kvelden, settes det på vann til te. Uanmeldt besøk er ikke uhøflig i Tyrkia, det er selve poenget, og det henger sammen med gjestfriheten.
Kvinner har i tillegg sine egne faste sirkler. Gün, også kalt altın günü, er et møte som går på omgang mellom venninner og slektninger: verten serverer, og hver gjest tar med en gullmynt eller et pengebeløp som går til den som er vert den dagen. Det er sosialt selskap og et sparelag på samme tid, og for mange kvinner uten egen inntekt har det vært den eneste formuen som var deres. Mennene har sin motsvarighet i tehuset, som du kan lese om under kaffehus og tehus.
Døgnet og året
Middagen spises sent, ofte etter klokken åtte, og den varer. Etterpå settes det på te, og teen holder folk ved bordet i to timer til. Derfor er små barn oppe til langt over det en norsk forelder synes er rimelig: de er med på måltidet, ikke lagt før det.
Året har to hovedmarkeringer der familien samles fysisk. Ved bayram reiser folk hjem til foreldrene, de yngre kysser de eldres hender, og barn får bayram harçlığı, litt penger eller godteri, av alle voksne de besøker. Motorveiene står i kø, bussene er utsolgt uker i forveien og flybillettene blir dyre. Datoene flytter seg fra år til år, og oversikten står under religiøse og nasjonale høytider. Legger du reisen midt i en slik uke, merker du det på alt fra transport til åpne butikker.
Når kjeden strekkes over en grense
Fra begynnelsen av 1960-tallet reiste hundretusener av tyrkere til Vest-Tyskland og senere til andre europeiske land som arbeidsinnvandrere. Familiene ble delt: mannen dro først, kona og barna kom etter, og besteforeldrene ble igjen. Ordet for det er gurbet, å være borte fra sine egne.
Du ser resultatet hver sommer. I juli og august kommer biler med tyske, nederlandske og belgiske skilter kjørende ned gjennom Balkan, fullastet, og fyller landsbyene på kysten og inne i landet. De blir kalt Almancı, og forholdet mellom dem og slekten hjemme er sammensatt: de kommer med gaver og valuta, og de blir samtidig minnet om at de snakker tyrkisk med aksent. Reiser du selv i disse ukene, er det en av grunnene til at veiene er fulle.
Hva du merker som besøkende
Du blir spurt om alder, sivilstand og antall barn av folk du har kjent i fem minutter. Det er ikke nysgjerrighet på privatlivet ditt, det er plassering: svarene forteller hvor du hører hjemme i systemet, og hvilket tiltaleord de skal bruke om deg. Hvilke ord det er snakk om, står i hilse og høflighet.
Har du barn med, blir du behandlet bedre overalt. Har du ikke det, får du sannsynligvis høre at du bør skaffe deg noen. Svar vennlig og gå videre. Og blir du invitert hjem, husk at du besøker en husstand, ikke en person: du hilser på alle, du blir sittende lenger enn planlagt, og du kommer ikke ut derfra uten å ha spist.