Rize

Alt du ser i Rize er grønt, og det er teens skyld. Buskene dekker hver eneste åsside fra strandkanten og opp til der skogen tar over, i tette, klipte rader som følger terrenget som høydekurver. Provinsen leverer nesten hele Tyrkias teproduksjon, og siden tyrkerne drikker mer te per hode enn noen andre i verden, sier det litt om hvor mange kilo som går ut herfra.

Selve byen Rize er ærlig talt ikke pen. Den er en travel provinsby med betong langs en firefelts kystvei, uten gamleby og uten særlig sjarm på gateplan. Du kommer ikke hit for byen. Du kommer for det som ligger bak den: teplantasjene, Fırtına-dalen, og setervollene høyt oppe der skyene ligger og driver mellom trehusene.

Teen

Te er en ny historie i Tyrkia. Plantene kom fra Georgia på 1920- og 30-tallet, etter at landet mistet kaffeforsyningene fra Jemen og Arabia sammen med resten av imperiet, og noen bestemte seg for at det fuktige klimaet i Rize måtte kunne brukes til noe. Den første fabrikken kom etter krigen. I dag driver det statlige selskapet Çaykur fabrikker langs hele kysten, side om side med private produsenter.

Høstingen skjer i tre omganger: en gang i mai, en gang midtsommers og en gang på ettersommeren. Den første høstingen gir den fineste teen. Plukkerne går i åssiden med saks og sekk på ryggen, og på de bratteste teigene sender de sekkene ned til veien i taubaner av ståltråd. Det er verdt å stoppe langs veien og se på, og folk har som regel ingenting imot at du gjør det.

Nesten alt som produseres, drikkes opp innenlands. Eksporten er beskjeden, og finner du tyrkisk te i en norsk butikk, kommer den med all sannsynlighet fra disse åssidene.

I selve byen ligger Ziraat Çay Bahçesi, en tehage på høyden over sentrum, omgitt av forsøksplantasjer. Ruinene av Rize-borgen ligger like ved, og fra begge steder ser du hvor bratt byen klatrer opp fra havnen. Du får utsikt over havnen og en kopp te i det obligatoriske tulipanglasset. Skal du kjøpe med hjem, får du løs te i alle butikker i byen, og prisforskjellen mellom kvalitetene er stor. Hvordan tyrkerne faktisk drikker den, og hvorfor kannen står i to etasjer, står i artikkelen om tyrkisk te.

Setervollene: yayla

Ordet yayla betyr sommerbeite, en grend som ligger i bruk noen få måneder i året når dyrene er på fjellet. I Rize ligger de mellom 1500 og 2200 meter, med hus av tre på grunnmur av stein, og de er blitt regionens største attraksjon.

Ayder er den kjente. Den ligger rundt 1300 meter over havet i Çamlıhemşin, har varme kilder og et badeanlegg, og var lenge det eneste stedet i fjellet med senger til utenforstående. Det har kostet den noe. Grenda er bygget ned med hotellblokker i betong, og myndighetene har de siste årene revet bygninger og forsøkt å rydde opp, slik at deler av stedet kan være anleggsområde når du kommer. Biler må ofte settes igjen nedenfor, og du tar skyttelbuss det siste stykket.

De vakre setervollene ligger andre steder. Pokut og Sal ligger på en rygg over Fırtına-dalen og har den utsikten du har sett på bilder, med skylaget liggende som en flate under husene. Gito, Elevit, Çat og Hazindak er andre navn å se etter. Veiene opp er smale, bratte og delvis grus, og de siste kilometrene til flere av dem krever bil med klaring. Tåken kommer fort og gjør kjøringen ubehagelig. Kjører du selv, les først om leiebil i Tyrkia, og velg noe større enn den billigste småbilen.

Uten bil er alternativet minibuss. Det går dolmuş fra Ardeşen og Pazar opp til Ayder gjennom dagen, mens de mindre grendene betjenes av langt færre avganger, ofte bare morgen og ettermiddag. Hvordan systemet fungerer, står i guiden til dolmuş og lokalbuss.

Fırtına-dalen

Elven heter Fırtına, som betyr storm, og den fortjener navnet når snøen smelter. Dalen går innover fra Çamlıhemşin og oppover mot Kaçkar-massivet, og langs den finner du de gamle steinbroene med høy bue som var eneste forbindelse mellom grendene før veiene kom. Broen ved Şenyuva er den mest fotograferte.

Zilkale står på en klippe et stykke oppe i dalen, rundt 750 meter over havet, en middelaldersk borg som ingen helt vet hvem bygde eller hvorfor. Den ligger så høyt at tåken ofte når opp til murene. Lenger inn ligger Palovit-fossen, og fra veiens ende går stiene videre inn i Kaçkarfjellene. Om våren og forsommeren driver flere selskaper rafting på elven, når vannføringen er på sitt høyeste.

Dalen er også hjemmet til hemşinerne, en folkegruppe med eget språk i deler av området, kjent for tulum-sekkepipen og for horon, dansen der rekken av folk rister i takt. Får du sjansen til å se en bryllupsfest på en yayla i august, har du sett noe få turister får med seg.

Regnet

Rize er det våteste stedet i Tyrkia. Nedbøren ligger på Bergens-nivå, godt over 2000 millimeter i året, og den fordeler seg over hele kalenderen. Det finnes ingen tørr sesong her. Fjellene stiger rett opp fra havet og presser fuktig luft oppover, og resultatet ser du på hver eneste åsside.

Praktisk betyr det: regnjakke, ikke paraply, for det blåser. Sko som tåler å bli våte. Et ekstra sett tørt tøy hvis du skal opp i høyden, der det er kaldt selv i juli. Og en plan B for dagene da tåken ligger så tett at utsikten du kjørte tre timer for, ikke finnes. Se hva som venter deg ellers i landet i klimaoversikten måned for måned.

Maten

Kjøkkenet her handler om mais, smør, ost og fisk, med teen som fast følge til alt. Kuymak, den trådtrekkende røren av maismel og fersk ost, hører hjemme til frokost. Laz böreği er en søt variant av börek med vaniljekrem mellom lagene. Og fra Anzer-platået i İkizdere kommer den honningen alle snakker om: laget av blomstene på et enkelt høyfjellsområde, solgt til priser som ligger i en helt annen klasse enn vanlig honning. Nettopp derfor er forfalskningene mange, og du bør kjøpe den et sted du stoler på. Resten av regionens mat står i artikkelen om Svartehavskjøkkenet.

Slik kommer du deg dit

Rize har fått sin egen flyplass, Rize-Artvin, bygget på oppfylt land ute i sjøen ved Pazar rundt tre kvarter øst for byen. Den åpnet i 2022 og har innenriksavganger, men rutetilbudet er langt mindre enn i Trabzon, som ligger halvannen time vestover og fortsatt er den enkleste veien inn for de fleste.

Bil er den store forskjellen her. Med egen bil kan du ta tre setervoller på en dag; uten bil rekker du én, og du må rette deg etter minibussens tider. Resten av kysten finner du i oversikten over Svartehavskysten.

Hvor lenge, og for hvem

To netter gir deg teplantasjene og Ayder. Tre til fire netter gir deg Fırtına-dalen, et par yaylaer og tid til å vente ut tåken. Vil du gå i fjellet, bør du regne en uke og bruke grendene som base.

Rize passer for deg som liker natur mer enn severdigheter, som ikke trenger badevann, og som synes en dag i regnet i et grønt landskap er bedre enn en dag i sol på en solseng. Er du ute etter museer, restauranter og uteliv, er dette feil sted i Tyrkia.