Kjører du sørover fra Trabzon, skjer det noe med landskapet etter en snau time. Den fuktige, mørkegrønne skogen tetner til, skyene legger seg mellom trærne, og veien begynner å svinge oppover for alvor. Så, på toppen av passet, snur alt: sør for ryggen er fjellsidene brune, tørre og åpne. Du har gått fra Svartehavet til Anatolia på noen hundre meter vei.
Det er dette som er turen. Zigana er ikke en severdighet du går inn i og betaler for. Det er en fjellovergang, og verdien ligger i selve kjøreturen, i stoppene underveis og i den ene landsbyen som har bygget hele sin økonomi på en tallerken risgrøt.
Veien over fjellet
Zigana-passet ligger i Pontusfjellene, ryggen som løper parallelt med kysten og skiller det våte klimaet i nord fra høysletta i sør. Passet ligger på rundt to tusen meter, og veien opp dit er en serie hårnålssvinger med lastebiler i lav gir.
Nordsiden er nesten alltid i skyer. Trærne står tett, mosen henger fra grenene, og sikten kan gå fra flere kilometer til femti meter i løpet av et par svinger. Sørsiden er en annen verden: bart fjell, gult gress, lang sikt. Skillet er så skarpt at du merker det uten å bli fortalt hvor grensen går.
Veien har vært tunnellert i flere omganger. Den eldre tunnelen under passet har vært der i tiår, og et nyere og langt lengre tunnelløp gjennom massivet er blant de største veiprosjektene i landet. For deg som reisende betyr det bare én ting: den som har dårlig tid, kjører gjennom fjellet. Vil du ha overgangen, utsikten og landsbyene, må du velge den gamle veien over.
Oppe ved passet ligger et lite skianlegg. Det er ikke der du legger vinterferien, men det forklarer hvorfor du ser hoteller i en ellers folketom fjellside.
Karavanene som gikk her
Dette er ikke en tilfeldig fjellvei. Trabzon var i århundrer havnen der varene fra Persia og lenger øst ble lastet om bord i skip, og Zigana var flaskehalsen alt måtte gjennom. Silke, krydder, sølv fra gruvene rundt Gümüşhane lenger sør, alt sammen over dette passet, på hesterygg og muldyr.
Ruten forklarer hvorfor du finner steinbroer, gamle veifar og rester av karavanseraier i dalene på begge sider. Handelsveiene som knyttet Anatolia sammen, er tema i silkeveien gjennom Tyrkia.
Det henger også et eldre minne ved disse fjellene. Etter tradisjonen var det fra en topp i dette området at Xenofons greske leiesoldater endelig fikk se Svartehavet og ropte «havet, havet» etter månedsvis på marsj. Hvilken topp det var, har historikerne kranglet om i lang tid, og noe skilt som beviser saken finnes ikke.
Hamsiköy og risgrøten
Omtrent midtveis mellom Trabzon og passet ligger Hamsiköy, i en dal på rundt tusen meter. Navnet ser ut som det tyrkiske ordet for ansjos, hamsi, men landsbyen ligger langt oppe i fjellet, og det er ikke fisk som har gjort den kjent.
Det er sütlaç. Risgrøt kokt på melk og sukker, helt i små former, satt inn i ovnen til overflaten er brun og litt seig, og servert kald eller såvidt lunken. Retten finnes over hele Tyrkia. Poenget her er melken: kyrne beiter i fjellsidene rundt, og innbyggerne mener det er derfor deres versjon er tykkere og fyldigere enn den du får nede ved kysten.
Om du kan smake forskjellen, får du avgjøre selv. Det du helt sikkert merker, er at hele veien gjennom landsbyen består av spisesteder som skilter med det samme ordet, at bussene stopper her, og at porsjonene kommer ut av ovnen i jevn strøm hele dagen. En porsjon koster noen få euro i 2026, mer på de mest turistrettede stedene rett ved veien.
Serveres den varm rett fra ovnen, er den løsere. Kald er den fastere. Begge deler er riktig, og du bestiller den ved å si sütlaç og holde opp fingre for antall. Vil du ha noe salt først, har de fleste stedene også mat: bønner, ost, egg i smør. De typiske rettene i regionen er beskrevet i svartehavskjøkkenet.
Slik kommer du deg dit
Fra Trabzon går veien sørover mot Gümüşhane og Erzurum. Hamsiköy ligger rundt femti kilometer fra byen, passet noen mil lenger sør.
- Leiebil er det som gir mening. Regn med en snau time til Hamsiköy og halvannen til to timer til passet, avhengig av tåke og lastebiltrafikk. Vilkår og fallgruver står i leiebil i Tyrkia.
- Buss: alle langdistansebussene sørover fra Trabzon kjører denne veien, men de tar i økende grad tunnelen, og de stopper ikke der du vil.
- Organisert tur: Hamsiköy legges ofte inn som lunsjstopp på dagsturer sørover eller på vei til andre mål i fjellet. Da får du grøten, men ikke passet.
Bruk en halv dag hvis du bare skal til Hamsiköy og tilbake. Skal du helt over passet og ned på sørsiden, er du borte hele dagen.
Det praktiske
- Tåken er regelen, ikke unntaket. Nordsiden ligger i skyer store deler av året. Kjør med lys, hold avstand, og ikke regn med panoramautsikt bare fordi det var sol i Trabzon.
- Vinter er en annen sak. Snø, is og kjettingkrav fra sen høst til langt ut på våren. Har du ikke erfaring med vinterkjøring i fjellet, la være. Reglene og kjørekulturen står i trafikkregler og kjøring.
- Svingene tar på. Er noen i bilen bilsyke, er dette strekningen der det skjer. Sitt foran, se ut, stopp ofte.
- Kle deg lagvis. Det kan være tjue grader ved kysten og under ti på passet, med vind.
- Bensin fyller du i Trabzon eller i Maçka. Oppe i fjellet er stasjonene få.
Hva du kombinerer det med
Den naturlige kombinasjonen er Sumela-klosteret. Det ligger i samme dalføre, du passerer avkjøringen på vei sørover, og de to sammen fyller en hel dag med god margin.
Vil du heller ha innsjø enn fjellovergang, ligger Uzungöl i motsatt retning, sørøst for byen. Skal du videre østover og lenger inn i fjellene, begynner turen mot Kaçkarfjellene der.
Er turen noe for deg
Ja, hvis du liker å kjøre, hvis landskap er grunn nok i seg selv, og hvis du synes det er verdt en omvei å spise en enkel dessert på stedet den kommer fra.
Nei, hvis du har én dag i Trabzon, eller hvis tåke og hårnålssvinger gjør deg utilpass. Da er Sumela den turen som gir mest igjen, og risgrøten får du kjøpt nede i byen også.