Fire steder i Tyrkia serverer alkohol, og de gir deg fire helt forskjellige kvelder. En meyhane er en middag som varer i timevis. En birahane er en ølhall for folk som skal hjem klokka ni. En turistbar er bygget for å selge deg cocktailer på engelsk. Hotellbaren har ingen regning i det hele tatt. Skiltet over døra forteller deg hvilken av dem du er på vei inn i, hvis du vet hva du skal se etter.
Meyhane: kvelden som er selve poenget
Ordet betyr omtrent «vinhus», og en meyhane er ikke en bar. Det er et bord du sitter ved i fire timer. Kvelden begynner med at kelneren kommer med et brett med kalde småretter du peker på, fortsetter med varme småretter, og ender kanskje med fisk. Underveis drikkes det rakı, ikke fort, men jevnt, og alltid med et eget glass vann og en skål is ved siden av.
Rakı bestilles i mål, ikke i glass: tek er en enkel, duble er en dobbel. De fleste bestiller duble og bruker lang tid på den. Hvordan drikken oppfører seg i glasset og hvorfor den blir hvit, står i artikkelen om rakı, og smårettene er gjennomgått for seg i artikkelen om meze.
Mange meyhaner har livemusikk, ofte et lite ensemble som spiller klassisk tyrkisk repertoar. Da synger halve lokalet med. Det er kveldens tempo som skiller stedet fra en strandbar: ingen skynder seg, ingen står, og ingen forlater bordet før langt over midnatt.
Prismessig er dette en middag, ikke en runde øl. En del steder selger kvelden som fastpris per person med drikke inkludert. Spør nøyaktig hva som ligger i den prisen, og om påfyll av rakı er med, før du sier ja.
Birahane: ølhallen
Bira betyr øl, og en birahane er akkurat det den høres ut som. Lysstoffrør, enkle bord, øl i store glass, og mat som er der for å tåle ølen: stekt lever, bønner, pommes frites, litt ost og melon. Klientellet er stort sett menn, ofte i arbeidsklær, og det er billigst av alle alternativene.
Det er ikke et uvennlig sted, men det er heller ikke et sted du tar med deg familien på ferie. I storbyene finnes det moderne varianter med bedre lys og bredere publikum. På kysten er de sjeldne, fordi turistbaren har tatt plassen.
Røyking innendørs er forbudt ved lov, men på overbygde terrasser og bakgårder praktiseres regelen ulikt. Mer om det i artikkelen om røykereglene i Tyrkia.
Turistbaren
Denne kjenner du igjen på engelsk skilting, bildemeny, happy hour på tavla utenfor og en vert som snakker til deg mens du går forbi. Musikken er internasjonal, ofte med et coverband, og cocktailkartet er langt.
Det er her prisene spriker mest, og det er her det er lettest å betale for mye. Importert sprit er hardt avgiftsbelagt i Tyrkia, så en drink bygget på utenlandsk gin eller whisky kan koste like mye som en hel middag et annet sted i samme gate. Tyrkisk øl, tyrkisk vin og rakı ligger langt under. Hva du kan regne med å betale, står i artikkelen om hva øl og drikke koster i Tyrkia.
To vaner er verdt å ta med seg: be om prislisten før du bestiller, og betal per runde framfor å la en regning stå og vokse på bordet.
Hotellbaren
På all inclusive forsvinner hele prisdiskusjonen. Du får husets merker, som regel tyrkisk øl og lokalprodusert brennevin, innenfor bestemte klokkeslett. Importerte merker koster som regel ekstra, og noen hoteller selger en oppgradering som gir tilgang til dem. Hva som faktisk pleier å inngå, står i artikkelen om all inclusive i Tyrkia.
Fordelen er forutsigbarheten. Ulempen er at du får den samme kvelden hver kveld, og at du aldri kommer utenfor hotellporten.
Der det ikke skjenkes i det hele tatt
Store deler av tyrkisk kveldsliv foregår helt uten alkohol. Tehagen, kaffehuset og nargilekafeen er der folk faktisk sitter time etter time, og det serveres te, kaffe, brus og vannpipe. Det er billig, det er levende, og det er ofte den beste plassen å sitte og se på byen. Les mer i artikkelen om kaffehus og tehus.
Ordene å se etter på skiltet er içkili og içkisiz: med og uten skjenking. En içkisiz restaurant serverer ikke alkohol, og det hjelper ikke å spørre. Hvilken restauranttype som er hva, står i artikkelen om lokanta og andre restauranttyper.
Slik fungerer regningen
På de fleste steder ligger det en lapp på bordet, adisyon, der kelneren fører opp hver runde. Den er din kvittering underveis, så kast et blikk på den. Skal du betale, sier du «hesap, lütfen».
Servisavgift er ikke standard i Tyrkia, men noen turiststeder legger på en linje som heter «servis». Er den der, er tipsen allerede betalt. Hvordan du ellers bør gjøre det, står i artikkelen om hvordan du tipser i Tyrkia.
Å dele regningen likt mellom alle er ikke det vanlige blant tyrkere. Som regel tar én hele bordet, og neste gang er det en annen. Er du gjest, skal du regne med å tape den diskusjonen. Det er ikke uhøflig å be om å dele, men det er ikke normen.
Betaler du med kort, sørg for at beløpet trekkes i lira. Tilbudet om å belaste kortet i norske kroner i stedet er en dyr vennlighet, forklart i artikkelen om dynamisk valutakonvertering.
Ordene du trenger ved baren
- büyük bira: stor øl, som regel en halvliter. küçük er den lille.
- fıçı: fatøl. şişe er flaske.
- tek og duble: enkel og dobbel, brukes om rakı og annen sprit.
- buz: is. buzsuz er uten.
- kuver: en fast avgift per person for brød og dekketøy, vanlig på meyhane.
- hesap: regningen.