Det osmanske riket

Du kan gå det osmanske riket i riktig rekkefølge. Først Söğüt, en liten by mellom fjellene sørøst for Marmarahavet, der det begynte. Så Bursa, den første hovedstaden med sultangraver og en moské med tjue kupler. Så Edirne ved den greske grensen, der riket satt mens det erobret Balkan. Til slutt Istanbul, der det ble sittende i nesten fem hundre år. Fire stopp, og du har hele buen.

Riket varte i seks hundre år og styrte på det meste et område fra Ungarn til Jemen og fra Algerie til Kaukasus. Nesten alt du ser av gamle bygninger i Tyrkia utenom de antikke ruinene, er osmansk: moskeene, basarene, badene, broene, trehusene, kirkegårdene med turbanformede gravstøtter.

Slik begynte det

På slutten av 1200-tallet var Anatolia oppdelt. Seldsjukkenes sultanat i Konya var knust av mongolene, og i stedet fantes et titalls småfyrstedømmer. Ett av de minste lå lengst nordvest, på grensen mot det som var igjen av Bysants, og ble ledet av en mann ved navn Osman. Årstallet 1299 står i bøkene som starten. Det er et rundt tall satt i ettertid, ikke en dato noen feiret.

Fordelen deres var beliggenheten. De satt nærmest grensen, og dermed nærmest bytte, land og folk som ville være med. Sønnen Orhan tok Bursa i 1326 og gjorde den til hovedstad. Der ligger både Osman og Orhan begravet i dag, i to gravkamre oppe i Tophane-parken med utsikt over byen. Nede i sentrum står Ulu Cami fra 1399, en firkantet hall med tjue kupler, en fontene midt på gulvet og kjempestore kalligrafier på veggene. Bursa har også Yeşil Cami og Yeşil Türbe, det grønne mausoleet, som er kledd i turkise fliser og er noe av det vakreste fra tidlig osmansk tid.

Over til Europa

På 1350-tallet gikk osmanske styrker over Dardanellene og fikk fotfeste på europeisk side. Det var starten på noe som gikk fort. Adrianopel, dagens Edirne, falt på 1360-tallet og ble ny hovedstad, og i løpet av en generasjon lå store deler av Balkan under sultanen. Konstantinopel var på dette tidspunktet en øy inne i osmansk land, uten å være erobret.

Det gikk ikke bare oppover. I 1402 møtte sultan Bayezid I den sentralasiatiske hærføreren Timur i slaget ved Ankara, tapte og ble tatt til fange. Riket falt fra hverandre i elleve år med borgerkrig mellom sønnene hans. At det ble satt sammen igjen i det hele tatt, sier noe om hvor godt forvaltningen fungerte.

To institusjoner bar staten. Den ene var devşirme, ordningen der gutter fra kristne familier på Balkan ble hentet inn, oppdratt som muslimer og satt i statens tjeneste. De dyktigste endte som storvesirer. Den andre var janitsjarene, det stående infanterikorpset som ble rekruttert på samme måte, lønnet av statskassen og lenge Europas mest disiplinerte hær.

1453 og Mehmet II

Mehmet II var 21 år da han tok Konstantinopel i 1453 etter en beleiring på under to måneder. Kanonene han fikk støpt til formålet var større enn noe Europa hadde sett, og de slo hull på murer som hadde holdt i tusen år.

Det interessante er hva han gjorde etterpå. Byen var halvtom og forfallen, og han fylte den med folk: muslimer, grekere, armenere, jøder, hentet fra hele riket, delvis frivillig og delvis tvangsflyttet. Han bygget en overdekket handelshall som skulle finansiere driften av Hagia Sophia, og rundt den vokste det som i dag er Grand Bazaar. På odden mellom Bosporos og Det gylne horn reiste han Topkapi-palasset, som ikke er ett bygg men fire gårdsrom etter hverandre, der du kom stadig lenger inn jo viktigere du var.

Da Spania kastet ut jødene i 1492, sendte sultanen skip for å hente dem. Det var ikke bare veldedighet. Riket trengte håndverkere, leger og kjøpmenn. Ordningen som gjorde dette mulig, kalles millet-systemet: hvert religiøse samfunn styrte sine egne i spørsmål om ekteskap, arv og skole, og betalte skatt til sultanen. Det var ikke likestilling, men det var mer plass enn samtidens Europa ga.

Süleyman og toppunktet

Süleyman regjerte fra 1520 til 1566, lenger enn noen annen sultan. Europa kalte ham den prektige. Hjemme heter han Kanunî, lovgiveren, etter arbeidet med å samle og rydde opp i lovverket. Under ham nådde riket sin største utstrekning, med Beograd, Budapest, Bagdad, Kairo, Mekka og Alger innenfor grensene, og en flåte som kontrollerte Middelhavet. Beleiringen av Wien i 1529 mislyktes, og det ble stående som yttergrensen mot nordvest.

Byggmesteren hans het Mimar Sinan og var selv hentet inn gjennom devşirme. Han var sjefsarkitekt i nesten femti år og satte navnet sitt på flere hundre bygg. Süleymaniye-moskeen i Istanbul, ferdig i 1557, er den du bør se hvis du bare rekker én: en hel liten bydel med moské, skoler, sykehus, suppekjøkken og bad rundt seg. Selv mente Sinan at mesterverket hans var Selimiye i Edirne, ferdig i 1575, med en kuppel som er bredere enn Hagia Sophias og fire minareter som står som blyanter over slettelandet. Den er verdt en dagstur fra Istanbul i seg selv.

Süleymans kone Hürrem, kjent i Europa som Roxelana, kom til palasset som slavinne og endte som sultanens ektefelle med politisk innflytelse. Hun innledet en periode historikerne kaller kvinnenes sultanat, der mødrene til sultanene, valide sultan, i praksis styrte i lange perioder på 1600-tallet.

Hverdagen i riket

Bak sultanene lå et samfunn som var overraskende gjenkjennelig. Kaffehusene kom til Istanbul på 1500-tallet og ble raskt så populære at myndighetene forsøkte å stenge dem, ikke på grunn av kaffen, men fordi menn satt der og snakket politikk. Håndverkerne var organisert i laug som bestemte pris, kvalitet og hvem som fikk lære faget. Nesten alt av offentlig virksomhet, fra moskeer og skoler til drikkefontener i gatehjørnene, ble bygget og driftet gjennom stiftelser kalt vakıf, finansiert av inntektene fra butikker og landeiendom. Systemet finnes fortsatt, og det er derfor mange gamle bygninger i Tyrkia i dag forvaltes av en statlig stiftelsesetat.

På 1720-tallet kom en kort periode som kalles tulipantiden, med hager, festligheter langs Det gylne horn, det første trykkeriet med arabiske typer og en åpenhet mot Europa som endte brått med et opprør. Tulipanen selv er forresten ikke nederlandsk av opprinnelse. Den kom til Nederland fra osmanske hager, og motivet går igjen på fliser, tepper og smijern over hele landet.

Språket forteller også historien. Osmansk tyrkisk ble skrevet med arabiske bokstaver og var stappfullt av persiske og arabiske ord, særlig i det skrevne. Skriftreformen i 1928 kuttet den tråden over natten, og resultatet er at en vanlig tyrker i dag ikke kan lese en gravstein fra oldefarens tid uten opplæring.

Hvorfor riket falt

Det finnes ikke én grunn, og fallet tok tre hundre år. Noen linjer er tydelige:

• Det andre forsøket på Wien i 1683 endte i katastrofe, og fredsavtalen i Karlowitz i 1699 var første gang riket måtte gi fra seg store landområder ved forhandlingsbordet.
• Handelsrutene flyttet seg. Da europeerne seilte rundt Afrika og over Atlanteren, mistet Midtøsten posisjonen som mellomledd mellom Europa og Asia.
• Militærapparatet stivnet. Janitsjarene ble en arvelig og politisk kaste som veltet sultaner de ikke likte. Mahmud II oppløste korpset med makt i 1826.
• Nasjonalismen. Grekere, serbere, bulgarere og rumenere ville ha egne stater, og fikk dem, ofte med russisk eller britisk hjelp.
• Gjelden. Etter Krimkrigen lånte staten enorme summer i Europa, gikk konkurs i 1875 og måtte fra 1881 la utenlandske långivere kreve inn skatter direkte gjennom et eget gjeldsadministrasjonskontor.

Reformene kom, men sent og i rykk. Tanzimat-perioden fra 1839 innførte formell likhet for loven uansett religion, moderne skatteinnkreving, telegraf og jernbane. Palasset flyttet fra Topkapi til Dolmabahçe i 1856, et europeisk praktbygg i marmor langs Bosporos som kostet så mye at det bidro til å tømme statskassen. Grunnloven av 1876 ble suspendert året etter, og ungtyrkerne tvang den tilbake i 1908.

Balkankrigene i 1912 og 1913 kostet riket nesten alt det hadde igjen i Europa på under et år. Da første verdenskrig kom, gikk regjeringen inn på tysk side.

Krigsårene rommer også den mørkeste hendelsen i rikets historie. I 1915 ble den armenske befolkningen i Øst-Anatolia deportert, og et svært stort antall mennesker omkom, med anslag som spriker fra flere hundre tusen til over en million. De fleste historikere og en rekke land, deriblant Norge, omtaler det som folkemord. Tyrkisk offisiell posisjon avviser den betegnelsen og beskriver hendelsene som krigstidens tragedie på begge sider. Temaet er betent i Tyrkia, og det er ikke noe du tar opp lettvint over et middagsbord med folk du nettopp har møtt.

Slutten

Riket tapte krigen. Våpenhvilen i Mudros i 1918 åpnet for at britiske, franske, italienske og greske styrker rykket inn, og fredsavtalen i Sèvres i 1920 delte det som var igjen av Anatolia mellom stormaktene. Det utløste motstandsbevegelsen som førte til frigjøringskrigen.

Den 1. november 1922 vedtok nasjonalforsamlingen i Ankara å avskaffe sultanatet. Mehmed VI, den siste sultanen, forlot Istanbul om bord i et britisk krigsskip noen uker senere. Kalifatet, den religiøse tittelen som fulgte med, ble avskaffet i 1924. Republikken tok over, og det som skjedde videre står i Atatürk og republikken.

Hvor du ser osmansk Tyrkia i dag

En ting til, som er lett å overse: gravsteinene. På gamle kirkegårder, særlig i Istanbul, står støttene med hoggen turban eller fez på toppen for menn og blomster for kvinner, og formen forteller hvilken stand og hvilket yrke den døde hadde. Det er osmansk samfunnsstruktur, hugget i marmor og fortsatt lesbar.