Tyrkia dyrker enorme mengder druer og drikker svært lite vin. Mesteparten av avlingen blir rosiner, saft og spisedruer, og en liten del blir vin, hvorav en del igjen er god nok til å lete etter. Øl er derimot enkelt: det finnes overalt der det skjenkes, og det er den billigste alkoholen du kan bestille.
Denne artikkelen handler om selve drikkene. Hvor og når alkohol selges, hvem som får kjøpe og hvilke regler som gjelder, står i alkoholregler i Tyrkia.
Ølet: Efes og de andre
Sier du bare «bira», får du Efes. Merket ble startet i 1969 og dominerer landet så fullstendig at mange tyrkere bruker navnet som synonym for øl. Det er en lys pils rundt fem prosent, tørr og nøytral, laget for å drikkes kald i tretti graders varme til salt mat.
| Merke | Hva du får |
|---|---|
| Efes Pilsen | Standarden. Finnes i alle butikker og på alle skjenkesteder. |
| Efes Malt | Mørkere og maltrikere enn pilsen, litt mer kropp. |
| Bomonti Filtresiz | Ufiltrert, uklar og fyldigere. Den beste av de vanlige, og det de fleste tyrkere med meninger bestiller. |
| Tuborg og Carlsberg | Brygges på lisens i Tyrkia. Smaker som hjemme, koster som Efes. |
| Håndverksøl | Små bryggerier i Istanbul, Izmir og Muğla. Finnes på egne barer i byene, sjelden ellers, og koster tre ganger så mye. |
Navnet Bomonti kommer fra et sveitsisk bryggeri som lå i Şişli i Istanbul fra 1890-tallet. Bygningene står fortsatt, og strøket har fått navnet sitt derfra. Merket lå nede i mange tiår før det ble gjenopplivet, og den ufiltrerte versjonen er i dag den øltypen som oftest blir anbefalt av tyrkere til utlendinger som synes Efes smaker lite.
Slik bestiller du
Fıçı bira er fatøl og kommer i to størrelser du velger med håndbevegelse eller ordene küçük og büyük, liten og stor. Şişe er flaske, som regel 33 eller 50 centiliter. På enklere steder er flaske det eneste alternativet, og det er ofte det tryggeste: fatanlegg som ikke vaskes ofte nok, gir en syrlig bismak.
Ølet skal være iskaldt og er det nesten alltid. Får du en lunken flaske, be om en ny fra kjøleskapet.
Stedet der øl er hovedsaken heter birahane, ølhus, og er en enklere og mer maskulin sjanger enn en bar. Ellers skjenkes øl på fiskerestauranter, meyhaner, hotellbarer og de fleste steder i turistområdene. En stor del av landets spisesteder skjenker derimot ikke i det hele tatt, og det gjelder særlig kebabhus, pideci og familierestauranter i innlandet. Ser du ingen flasker på nabobordene, er svaret sannsynligvis nei.
Alkoholfritt øl finnes i butikkene og på en del skjenkesteder, men er langt fra like utbredt som hjemme. Alternativene som faktisk står på ethvert bord, er ayran, şalgam og limonata.
Vinen: et gammelt vinland som er lett å overse
Anatolia er blant de eldste vinområdene i verden, og druen har vært dyrket her i tusenvis av år. Moderne tyrkisk vin er likevel et lite marked. Alkohol er tungt beskattet, reklame for alkohol er forbudt, og produsentene kan verken annonsere eller sponse noe. Resultatet er at gode viner finnes, men at ingen forteller deg om dem.
Derfor må du kjenne to eller tre druenavn. Da kan du lese en etikett og velge selv.
Druesortene du bør kjenne
| Drue | Farge | Smaker som | Hjemme i |
|---|---|---|---|
| Öküzgözü | Rød | Saftig, moden frukt, myke tanniner. Den enkleste å like. | Elazığ i øst |
| Boğazkere | Rød | Kraftig, mørk og stram. Navnet betyr omtrent «halsskraper». | Diyarbakır |
| Kalecik Karası | Rød | Lett og bærpreget, litt i samme retning som pinot noir. | Nord for Ankara |
| Narince | Hvit | Blomstrete og fyldig, ofte med eik. | Tokat |
| Emir | Hvit | Tørr, sitrusfrisk og mineralsk. Passer til fisk. | Kappadokia |
| Bornova Misketi | Hvit | Muskataroma, ofte tørr til tross for duften. | Izmir |
Öküzgözü og Boğazkere blandes ofte, og den blandingen er det nærmeste Tyrkia kommer en nasjonal rødvinsstil. Ved siden av de tyrkiske sortene dyrkes syrah, cabernet, merlot og chardonnay i stor stil, særlig i Thrakia og på Egeerhavskysten.
Vinkartet på et vanlig spisested består av to røde og to hvite fra de store husene. På en restaurant i Istanbul, Izmir eller Bodrum som tar mat på alvor, ligger det derimot et kart med tyve tyrkiske flasker på bordet, og der er det verdt å bruke ti minutter og spørre servitøren om hjelp.
Hvor vinen lages
Fire områder står for det meste:
- Thrakia, den europeiske delen av landet vest for Istanbul, med Tekirdağ og Şarköy. Kjølig nok for internasjonale druer, og nærmest markedet.
- Egeerhavskysten, med Urla utenfor Izmir, Manisa og Denizli. Her ligger en samlet vinrute med et titalls vingårder som tar imot besøkende.
- Kappadokia, rundt Ürgüp og Nevşehir, der druene vokser i vulkansk jord og kjellerne er hugget inn i fjellet.
- Øst-Anatolia, rundt Elazığ og Diyarbakır, som leverer druene til mange av flaskene som tappes andre steder.
I tillegg finnes Bozcaada i Egeerhavet, en liten øy der vinproduksjon har vært hovednæring i århundrer og der du kan gå mellom smakerom til fots.
De største husene er Doluca og Kavaklıdere, begge grunnlagt på slutten av 1920-tallet, og de finnes i enhver butikk. De mer interessante flaskene kommer fra mindre produsenter i Urla, på Bozcaada, i Kappadokia og på Gallipoli-halvøya, og de får du sjelden se utenfor gode vinbutikker og restauranter i byene.
Hva det koster
Særavgiften på alkohol justeres opp flere ganger i året, og både øl og vin har steget kraftig gjennom hele 2020-tallet. Størrelsesordenen i 2026 så omtrent slik ut:
- Øl på restaurant eller bar: fra rundt tre euro for en stor flaske på et vanlig sted, det doble eller mer i strandpromenaden og på hotellbarer.
- Øl i butikk: godt under halvparten av restaurantprisen.
- Et glass husets vin: ofte fem euro og oppover, og kvaliteten står sjelden i forhold.
- En brukbar flaske i butikk: regn med ti euro og oppover for noe du blir glad i, og mer for de små produsentene.
- Samme flaske på restaurant: to til tre ganger butikkprisen.
Vin er altså ikke billig i Tyrkia, i motsetning til det meste annet. Hvordan drikke slår ut på totalregningen, står i restaurantpriser i Tyrkia.
Slik finner du noe godt
Siden ingen får lov til å reklamere, må du lete selv. Noen enkle grep hjelper:
- Gå etter druen, ikke etiketten. Öküzgözü til grillmat, Emir eller Narince til fisk og meze. Det tar deg langt.
- Se etter årgang og område på flasken. Flasker uten begge deler er som regel bulkvin.
- Spør etter husets beste, ikke husets billigste. På en god restaurant i Istanbul eller Izmir har servitøren faktisk noe å anbefale.
- Besøk en vingård. Urla-ruten utenfor Izmir og vingårdene i Kappadokia tar imot besøkende med smaking, og der får du kjøpt flasker du ikke finner andre steder.
- Be om rødvin lett kjølt om sommeren. Den står ofte i tjuefem grader i lokalet, og da smaker den flatt.
To feller
Ev şarabı betyr husets vin, men i mindre steder betyr det bokstavelig talt hjemmelaget vin uten etikett. Kvaliteten spenner fra hyggelig til udrikkelig, og du vet ikke hva som er i den. På et sted du ikke kjenner, bestill flaske med kork og etikett.
Den andre fellen er fruktvinen i Şirince, landsbyen ovenfor Efesos som er kjent for vin på jordbær, morell og granateple. Den er søt, den serveres i smaksglass til alle som går forbi, og de fleste flaskene som blir kjøpt der blir stående uåpnet hjemme. Smak først.
På et all inclusive-hotell er vinen som regel bulkvare fra tappekran, og ølet er lokalt fatøl av vekslende friskhet. Hva du kan forvente av drikke i den pakken, står i maten på all inclusive. Vil du heller drikke det tyrkerne selv setter på bordet til mat, er svaret som regel rakı.