Den grønne, kannelerte kuppelen over Rumis grav er det mest gjenkjennelige byggverket i Sentral-Anatolia, og den er grunnen til at rundt to millioner mennesker kommer til Konya hvert år. De aller fleste av dem er tyrkere på pilegrimsreise. Det gir byen en helt annen temperatur enn kysten: dette er ikke et sted som er innredet for utenlandske turister, og du merker det fra første kvartal.
Konya er samtidig en av Tyrkias største byer, en jordbruks- og industrimotor på en slette som produserer mye av landets korn, og den gamle hovedstaden i det seljukkiske sultanatet Rum. Kombinasjonen av dyp religiøsitet og seljukkisk steinhuggerkunst er hele poenget med å dra hit.
Mevlana og graven
Mevlânâ Celâleddin-i Rûmî døde i Konya i 1273. Han var teolog, jurist og en av verdens mest leste poeter, og læren hans om kjærlighet som vei til Gud er blitt tolket i alle retninger siden. Mausoleet der han ligger, med den grønne kuppelen, var i århundrer moderklosteret til mevlevi-ordenen. Etter at ordenene ble forbudt i 1925, ble anlegget gjort om til museum.
Museum er likevel ikke det ordet folk som besøker det bruker. Innenfor står tyrkiske familier med håndflatene vendt oppover og ber ved sarkofagen. Du går inn på et helligsted, ikke i en utstilling. Praktiske ting du skal vite:
- Kle deg dekkende. Lange bukser eller skjørt, dekkede skuldre. Kvinner må dekke håret inne i gravkammeret, og det låner du sjal til ved inngangen om du ikke har eget.
- Du får overtrekk til skoene ved døren, eller må ta dem av.
- Snakk lavt. Ikke fotografer folk som ber, og skru av blitsen.
- Kom tidlig. Bussene fra Kappadokia lander midt på dagen, og køen gjennom gravkammeret blir tett.
Inne finnes også mevlevienes gamle instrumenter, håndskrifter, bønnetepper og de rekonstruerte cellene der dervisjene bodde. Inngangen har vært gratis de siste årene, men billettregimet ved tyrkiske museer er endret flere ganger, så sjekk før du går. Hvordan du oppfører deg på religiøse steder generelt, står i gjennomgangen av moskébesøk, og hva som forventes av antrekk i ulike deler av landet, er samlet under kleskode i Tyrkia.
Dervisjene: hva sema faktisk er
Den virvlende dansen heter sema og er en tilbedelsesseremoni, ikke et show. Dervisjen snurrer med høyre håndflate vendt opp mot himmelen og venstre ned mot jorden, som en kanal mellom de to. Den høye filthatten symboliserer gravsteinen, den hvite kjortelen liksvøpet, og den svarte kappen som kastes av ved begynnelsen, graven han stiger ut av.
Du kan oppleve den to steder. Turistversjonene finnes i restauranter og karavanserailer i og utenfor Kappadokia, ofte forkortet og med mat til. Den ordentlige varianten finner du i Konya, der kulturhuset ved Mevlana-området i mange år har hatt seremonier for publikum på faste kvelder, gratis, med musikere og lesning i full lengde. Programmet varierer med sesong og med hvilke arrangementer som pågår, så spør på hotellet eller på turistkontoret samme dag.
Under seremonien gjelder tre regler: ikke klapp, ikke gå ut underveis, og ikke bruk blits. Dette er bønn.
Én uke i året står byen på hodet. Şeb-i Arûs, bryllupsnatten, markerer dødsdagen til Rumi og går av stabelen i midten av desember, med hovedseremonien 17. desember. Hotellene i Konya er da utsolgt lenge i forveien, og prisene ligger på et helt annet nivå. Skal du dit i den perioden, bestill måneder i forkant. Hva slags høytider og merkedager du ellers kan støte på, står i oversikten over religiøse og nasjonale høytider.
Den seljukkiske byen
Rundt Alâeddin Tepesi, den kunstige høyden midt i sentrum, ligger restene av hovedstaden. Alâeddin-moskeen på toppen er fra 1200-tallet, en lav og bred bygning med tak båret av gjenbrukte antikke søyler, og med gravmælene til flere seljukkiske sultaner i gården.
To tidligere koranskoler er i dag museer og de mest severdige bygningene i byen:
- Karatay Medrese huser en flisesamling, men det er selve kuppelen som stopper folk. Den er dekket av mørkeblå og turkise fliser lagt i et stjernemønster, med en åpning i midten og et vannbasseng under som speiler det hele.
- İnce Minareli Medrese, den slanke minaretens skole, har en portal i hugget stein som regnes som noe av det ypperste seljukkisk håndverk. Minareten selv mistet toppen i et lynnedslag på 1900-tallet.
I bazarområdet lenger øst ligger Aziziye-moskeen med sine uvanlige, nesten barokke minareter, og et yrende handelsstrøk der du kjøper krydder, tørket frukt og bønnekjeder. Om du vil se hvor det seljukkiske riket kom fra og hvor det ble av, gir artikkelen om det osmanske riket sammenhengen.
Çatalhöyük og Sille
Femti kilometer sørøst for byen, ved Çumra, ligger Çatalhöyük. Det er en av verdens eldste kjente bysamfunn, bebodd for rundt ni tusen år siden, med hus bygget så tett at folk gikk over takene og klatret ned gjennom hull i taket. Stedet står på UNESCOs verdensarvliste. Som med de fleste neolittiske utgravninger må du ta med litt fantasi, men det finnes et besøkssenter og et rekonstruert hus, og betydningen av stedet er vanskelig å overdrive.
Nærmere byen, rundt åtte kilometer nordvest, ligger Sille. Landsbyen var gresk fram til befolkningsutvekslingen i 1923 og har en bysantinsk kirke, steinhus i en trang dal og en rekke kafeer. Kollektivtransport går dit fra sentrum, og det er den enkleste halvdagsturen fra Konya.
Å oppføre seg riktig i Konya
Konya er Tyrkias mest religiøst konservative storby, og det er ingen grunn til å pakke det inn. Samtidig er byen vant til besøkende, og folk er hjelpsomme og høflige. Det handler mest om å slippe å skille seg unødig ut:
- Klær: Dekk skuldre og knær, både menn og kvinner. Shorts og singlet er ikke forbudt, men du vil bli sett på.
- Alkohol: Det finnes lisensierte steder, men de er få og lite synlige. Regn med at restauranten du går inn på, ikke serverer noe sterkere enn ayran.
- Ramadan: Effekten er tydeligere her enn de fleste andre steder i landet. Mange spisesteder holder stengt på dagtid, og å spise åpenlyst på gaten oppfattes som uhøflig. Se ramadan i Tyrkia for hva som faktisk endrer seg.
- Fredagsbønnen: Midt på dagen på fredager er moskeene stengt for besøkende, og gatene rundt dem fulle.
Ingen av delene gjør byen ubehagelig. Det gjør den bare mindre lik kysten enn folk regner med. Bakgrunnen for hvorfor religiøs praksis varierer så mye fra by til by i Tyrkia, er behandlet under islam i Tyrkia.
Hvor lenge trenger du, og hvor bor du
Én natt holder for de fleste. Kommer du med formiddagstoget, rekker du Mevlana, Karatay og İnce Minareli samme ettermiddag, spiser etli ekmek om kvelden, ser sema hvis dagen passer, og reiser videre neste dag. To netter gir deg Çatalhöyük eller Sille i tillegg uten å måtte stresse.
Hotellene ligger i to klynger. Rundt Mevlana-området finner du de fleste turisthotellene, praktisk plassert og i middels prisklasse, men gatene der er stille om kvelden. Lenger vest, langs Alâeddin og mot de nyere bydelene, ligger forretningshotellene med bedre standard for pengene, og der er det mer liv etter mørkets frembrudd. Prisnivået i Konya er lavt målt mot Kappadokia, med unntak av desemberuken.
Byen er stor og flat, og trikken går fra jernbanestasjonen gjennom sentrum til universitetet i vest. Sentrumsstrekket mellom Mevlana og Alâeddin er derimot en behagelig spasertur på et kvarter langs en gågate, så du trenger ikke transport for de viktigste severdighetene.
Maten
Konyas rett er etli ekmek, en meterlang, papirtynn brødlefse med kjøttdeig, bakt i steinovn og delt opp i biter. Den serveres på egne steder som knapt lager annet, og den er billig. Fırın kebabı er den andre: fårekjøtt langtidsstekt i ovn til det faller fra beinet, servert med brød som suger opp fettet. Til dessert finnes en lokal kandistradisjon knyttet til Mevlana-navnet, og en variant av risgrøt med safran.
Hvordan du kommer hit
Høyhastighetstoget er den beste grunnen til at Konya har blitt lett å besøke. Fra Ankara tar turen under to timer, fra Istanbul rundt fire og en halv til fem. Togene er komfortable, punktlige og billige, og stasjonen ligger vest i byen med trikk inn til sentrum. Billetter selges på nett og bør kjøpes noen dager i forveien i høysesong. Se tog i Tyrkia for hvordan systemet fungerer.
Fra Kappadokia går det buss på rundt tre timer, og strekningen passerer Sultanhanı, en av de best bevarte seljukkiske karavanseraiene i landet, verdt et stopp på tjue minutter hvis du kjører selv. Konya har også egen flyplass med forbindelser til Istanbul, og bussforbindelser videre sørvest mot kysten via Beyşehir. Vil du se sammenhengen med resten av regionen, gir Ankara og resten av Sentral-Anatolia flere naturlige stopp på samme rute.