Står du på en høyde over Bosporos en septemberdag med klar luft og vind fra nord, kan du se fugler passere i timevis. Ikke enkeltvis, men i flokker som legger seg i termikken over åsene, skrur seg oppover og glir sørover én etter én. Storker først, så rovfugl, så flere storker.
Tyrkia er en flaskehals. Fugler som skal mellom Europa og Afrika unngår å fly over åpent hav, og de som kommer fra Øst-Europa og Russland presses derfor sammen på et smalt landstykke ved Istanbul. Legg til våtmarker langs to hav og et innland med saltsjøer, og du har et av de bedre fuglelandene i regionen. Du trenger ikke være ornitolog for å få noe ut av det, men du trenger kikkert og du trenger å komme på riktig tid.
Trekket over Bosporos
Høsttrekket er det store. Fra midten av august og gjennom september går hvite storker over i store flokker, sammen med vepsevåk, sortglente og en rekke andre rovfugler. Trekket fortsetter utover i oktober med andre arter, og topper seg på dager med klarvær og nordlig vind. Er det vindstille og tåkete, ser du lite.
De klassiske utsiktspunktene ligger på høydene på begge sider av stredet. Çamlıca-åsene på den asiatiske siden er lettest å komme til med kollektivtrafikk fra sentrum av Istanbul, og du deler utsikten med folk som er der for byen, ikke for fuglene. Nordover mot Sarıyer og Rumeli-siden ligger flere høyder som brukes av dem som teller.
Om våren snur strømmen, og fra mars til mai går trekket nordover igjen. Vårtrekket er mer spredt utover og mindre konsentrert enn høsttrekket, så vil du ha de store flokkene, kommer du på ettersommeren. Kom tidlig på formiddagen: fuglene bruker termikken, og den kommer ikke i gang før solen har varmet bakken.
Kuş Cenneti ved Bandırma
«Fugleparadiset» er navnet på nasjonalparken ved innsjøen Manyas, like sør for Bandırma på sørsiden av Marmarahavet. Det er den mest kjente fuglelokaliteten i landet, og den er tilrettelagt: sti gjennom skogen, informasjonsbygg og et observasjonstårn ute ved vannkanten.
Det du kommer for, er hekkekoloniene. Skarv, hegre, skjestork og natthegre hekker tett i trærne innerst i vika, og krøllpelikanen holder til i området. Våren er høysesongen, fra mars og gjennom mai, når koloniene er i full aktivitet og trekkfuglene stopper på veien nordover. Utover sommeren blir vannstanden lav og fuglene færre.
Vær forberedt på at avstanden fra tårnet ut til fuglene er større enn du håper. En håndkikkert holder til å se at det skjer noe, men et teleskop er det som gjør turen. Parken ligger langs veien mellom Istanbul og Egeerhavet, og passer godt som stopp på en kjøretur gjennom Marmara-regionen.
Göksu-deltaet
Der elven Göksu møter Middelhavet ved Silifke, vest for Mersin, ligger et delta med laguner, sanddyner og våtmark som står på Ramsar-listen over internasjonalt viktige våtmarker. Dette er den beste enkeltlokaliteten på sørkysten, og den ligger langt nok unna turistkysten til at nesten ingen nordmenn er der.
Artene er andre enn i nord. Sultanhøne er stedets signaturfugl, en stor, blåfiolett sumphøne som går på flytebladene i sivkanten. I tillegg finnes marmorand, flamingo i lagunene, terner på sandbankene og en lang liste vadere på trekk. Havskilpadder legger egg på strendene i deltaet om sommeren, og de områdene er avsperret i hekketiden.
Vinteren er undervurdert her. Fra november til februar er lagunene fulle av ender, gjess og vadefugl, og temperaturen er behagelig å gå i. Du kommer deg dit med bil, og det er i praksis eneste måten å dekke området på.
Andre steder verdt en omvei
- Sultansazlığı sør for Kayseri. Et sump- og saltsjøsystem midt på høysletta, med flamingo, pelikan og et stort utvalg vadefugl. Kombineres lett med Kappadokia.
- Tuz Gölü. Saltsjøen mellom Ankara og Konya har en av regionens viktigste hekkekolonier for rosenflamingo. Sjøen tørker inn utover sommeren, og fuglene flytter seg med vannet.
- Kızılırmak-deltaet ved Bafra. Svartehavskystens store våtmark, med en artsliste få andre steder i landet slår.
- Iztuzu og Dalyan. Deltaet innenfor Iztuzu-stranden er mest kjent for skilpaddene, men sivskogen langs elven er full av hegre, isfugl og rovfugl. Du ser mye fra en elvebåt.
- Van-området. Rundt Van og de mindre sjøene i øst finnes arter du ikke ser lenger vest, og landskapet alene er grunn nok til å dra.
Når på året
| Periode | Hva som skjer | Hvor du bør være |
|---|---|---|
| Mars til mai | Vårtrekk nordover, hekking i gang | Kuş Cenneti, Göksu, Sultansazlığı |
| Juni til juli | Hekking, færre arter, mye varme | Høyereliggende områder og Øst-Tyrkia |
| August til oktober | Høsttrekket, det store skuet | Åsene rundt Bosporos, deretter kysten |
| November til februar | Overvintrende ender, gjess og vadefugl | Göksu-deltaet og de sørlige lagunene |
Det praktiske
Kikkert er minstekravet, og et teleskop med stativ er det som skiller en fin dag fra en middelmådig. Ta med feltbok eller app som dekker Europa og Midtøsten, for artslisten i Tyrkia strekker seg lenger østover enn de nordiske bøkene rekker.
De fleste av lokalitetene ligger utenfor kollektivnettet. Med unntak av utsiktspunktene i Istanbul bør du regne med leiebil, og med at siste kilometer går på grusvei. Hvordan det er å kjøre selv i Tyrkia, står under bilferie i Tyrkia. Ta med vann, solhatt og myggmiddel: våtmark og mygg følger hverandre, og skyggen er sjelden der du vil ha den.
Et par regler til slutt. Hold deg til stier og skiltede områder i nasjonalparkene, særlig i hekketiden, og gå aldri inn i avsperrede skilpaddesoner. Vær forsiktig med hvor du retter objektivet: teleobjektiv og drone i nærheten av militære anlegg og grenseområder er noe tyrkiske myndigheter tar alvorlig, og reglene står under fotografering i Tyrkia.