Istanbul er ikke en by du løper fra. Har du fire dager, bør alle fire brukes i byen. Men blir du en uke eller mer, kommer det et punkt der nok en moské og nok en basar går i ett, og da er en dag ut det beste du kan gjøre for resten av oppholdet.
Det som skiller dagsturene fra Istanbul fra tilsvarende turer andre steder i Tyrkia, er at flere av dem går på vannet. Du trenger verken leiebil eller organisert utflukt. Du trenger et Istanbulkart med nok penger på og en anelse om når siste båt går tilbake.
Oversikten
| Dagstur | Hver vei | Kommer du dit | Bruker du |
|---|---|---|---|
| Prinsøyene | 1 til 1,5 time | Ferge | Hel dag |
| Bursa | 2,5 til 3 timer | Hurtigbåt og buss | Lang dag |
| İznik | Rundt 3 timer | Buss med bytte | For lang dag |
| Şile og Ağva | 2 til 2,5 timer | Buss fra Üsküdar | Hel dag |
| Polonezköy | Rundt 1 time | Buss, sjelden avgang | Halv dag |
Prinsøyene, den enkleste av dem alle
Prinsøyene er turen du bør velge hvis du bare har én dag til overs. Fergene går fra Kabataş og Eminönü på europeisk side og fra Kadıköy og Bostancı på asiatisk. Den klassiske byfergen bruker rundt halvannen time ut til Büyükada med stopp underveis, hurtigbåten en snau time. Fra Bostancı på den asiatiske siden er overfarten kortest.
Du betaler med Istanbulkart, akkurat som til alle andre ferger og busser i byen, og du kan fylle på kortet i automatene på kaien før du går om bord.
På øyene er privatbiler forbudt. Du går, sykler eller tar en av de elektriske vognene som erstattet hestekjerrene. De fire øyene fergen stopper ved er ulike: Kınalıada er nærmest og enklest, Burgazada er liten og rolig, Heybeliada har furuskog og det gamle greskortodokse presteseminaret på toppen, og Büyükada er den største, den mest besøkte og den med klosteret Aya Yorgi på høyeste punkt.
En vanlig feil er å gå av på Büyükada fordi det er endestasjonen, og så bli stående i folkemengden ved havnen. Gjør heller dette: hopp av på Heybeliada eller Burgazada på veien ut, gå eller sykle rundt øya, og ta neste ferge videre. Fergene stopper ved alle øyene, så du kan bygge dagen i etapper uten å kjøpe noe nytt. Maten ved kaiene er turistmat til turistpriser. Trebygningene fra 1800-tallet et par kvartaler opp i bakken er derimot noe av det vakreste som finnes i Istanbul.
Det praktiske: dra tidlig. På varme søndager i juli står køen til fergen ut av havnen, og øyene fylles av Istanbuls egne innbyggere. En tirsdag i mai er samme tur nesten tom. Siste båt tilbake går relativt sent i sesongen, men langt tidligere om vinteren, og den tiden bør du lese av selv samme dag.
Bursa med hurtigbåt over Marmarahavet
Bursa er osmanernes første hovedstad, og det er den eneste virkelig store byen du kan nå fra Istanbul på en dag. Måten å gjøre det på er hurtigbåt over Marmarahavet fra Yenikapı eller fra den asiatiske siden, til Mudanya eller Güzelyalı. Selve overfarten tar i underkant av to timer, og fra fergeleiet er det en halvtimes busstur inn til Bursa sentrum.
Alternativet er buss over Osmangazi-broen, som tar noe av det samme i tid, men som er kjedeligere. Båten er hele poenget.
Er du framme i ellevetiden, rekker du Ulu Cami med de tjue kuplene og kalligrafien på veggene, silkebasaren Koza Han med morbærtreet i gården, og de grønne flisene i Yeşil Türbe. Det er en full dag. Vil du også opp med taubanen til fjellet Uludağ som henger over byen, må du overnatte. Prøver du å presse alt inn på én dag, sitter du på siste båt hjem og har sett halvparten dårlig.
İznik: fint, men ikke på en dag
İznik hører hjemme i denne listen fordi alle spør om det. Byen het Nikea, kirkemøtene i 325 og 787 ble holdt her, bymurene står ennå, og det var herfra flisene som kler halve det osmanske Istanbul kom.
Problemet er transporten. Det går ingen direkte forbindelse fra Istanbul. Du må enten til Yalova med båt eller buss og videre med minibuss, eller via Bursa. Uansett hvordan du gjør det ender du på rundt tre timer hver vei, med to bytter og ventetid som ikke lar seg planlegge presist.
Rådet er derfor enkelt: legg İznik som en overnatting sammen med Bursa, eller ta det som stopp hvis du kjører sørover uansett. Vil du se flisene og har bare en dag, står de beste av dem i Istanbul, blant annet i palassene og moskeene i gamlebyen. Bakgrunnen finner du i artikkelen om tyrkisk keramikk og Iznik-flisene.
Şile og Ağva ved Svartehavet
Şile og Ağva ligger på Svartehavskysten nordøst for byen, og dette er dagsturen istanbulere selv drar på når det er tretti grader og fuktig i sentrum. Du tar buss fra Üsküdar på asiatisk side. Turen tar rundt to timer med Istanbulkart hele veien, og bussene går ofte nok til at du ikke trenger å planlegge.
Şile har fyret, festningsruinen ute i vannet og et bomullsstoff, şile bezi, som selges i hver eneste butikk i sentrum. Ağva ligger et stykke videre, mellom to elver, og er roligere: småbåter på elva, hager, frokost som varer i tre timer.
Én advarsel som betyr noe. Svartehavet her har kraftige understrømmer, bratt bunn og få eller ingen livreddere utenom de organiserte strendene. Det drukner folk her hver sommer. Bad der det er flagg og folk, ikke i en tom bukt du fant selv, og hold deg på land når flagget er rødt.
Polonezköy, den polske landsbyen
Polonezköy ligger i Beykoz, en times vei fra sentrum, og har en historie ingen forventer. Landsbyen ble grunnlagt på 1840-tallet av polske emigranter under en osmansk sultan som ikke anerkjente delingen av Polen, og navnet betyr rett og slett polakklandsbyen. Beboerne kalte den Adampol.
I dag er det først og fremst et sted istanbulere kjører ut til for å spise. Naturparken rundt er grønn og kjølig, det serveres frokost på store terrasser, og du finner et lite museum og en polsk kirkegård som forteller mer om stedet enn resten av landsbyen gjør.
Det praktiske er svakheten. Det går buss fra Kavacık og Beykoz, men avgangene er få, og de fleste som drar hit kjører selv eller tar taxi den siste biten. Det er en halv dag, ikke en hel, og den passer best hvis du allerede skal være på den asiatiske siden.
Det som ikke går på én dag
Gallipoli og Troja selges som dagstur fra Istanbul. Det er fem til seks timer hver vei med buss, og du sitter mesteparten av tiden. Edirne er drøyt to og en halv time hver vei og lar seg så vidt gjøre, men da har du én effektiv ettermiddag i en by som fortjener en natt. Kappadokia rekkes bare med fly begge veier, og det er en dyr og hektisk måte å se dalene på.
Har du få dager i byen, bør du droppe hele listen og heller lese fire dager i Istanbul. Dagsturene er for dem som har tid til overs, ikke for dem som skal rekke mest mulig.