Tyrkisk er lettere å lese høyt enn engelsk. Språket skrives lydrett, hver bokstav har én lyd, og den lyden endrer seg ikke fra ord til ord. Når du har lært åtte bokstaver, kan du uttale et hvilket som helst tyrkisk ord du ser på et skilt, uten å vite hva det betyr.
Det er en større gevinst enn den høres ut som. Halvparten av misforståelsene mellom en nordmann og en tyrker skyldes ikke ordforråd, men at navnet på stedet du skal til ble uttalt slik det ser ut på norsk.
Alfabetet uten q, w og x
Det tyrkiske alfabetet har 29 bokstaver. Det er det latinske alfabetet, innført i 1928, men uten q, w og x, og med seks bokstaver vi ikke har: ç, ğ, ı, ö, ş og ü.
Reformen var en av de mest gjennomgripende i republikkens historie. Fram til da ble tyrkisk skrevet med arabiske bokstaver, som passer dårlig til et språk med åtte vokaler. Det nye alfabetet ble laget for å passe lydene, ikke omvendt, og resultatet er et skriftbilde uten fellene vi kjenner fra engelsk og fransk.
Ingen bokstav er stum, med ett unntak vi kommer til. Det finnes ingen doble vokaler som gir en ny lyd, ingen stumme e-er på slutten, og ingen bokstavkombinasjoner som uttales som noe helt annet. Skriver du et ord slik det uttales, treffer du som regel riktig.
De åtte som avgjør alt
| Bokstav | Lyd | Eksempel |
|---|---|---|
| c | dj, som j i engelsk «jam» | cami (moské) = dja-MI |
| ç | tsj | çay (te) = tsjaj |
| ş | sj | şeker (sukker) = sje-KER |
| ğ | stum, forlenger vokalen foran | dağ (fjell) = daa |
| ı | dump lyd, som e-en i «hjelpe» | kapalı (stengt) = ka-pa-LE |
| ö | ø | göz (øye) = gøz |
| ü | y | gün (dag) = gyn |
| j | sj, som i «journal» | jandarma (gendarmeri) = sjan-dar-MA |
Den enkelt største feilen nordmenn gjør, er c. Vi leser den som k eller s, mens den på tyrkisk alltid er en myk dj-lyd. Derfor heter det dja-MI og ikke ka-mi, og derfor uttales cacık som dja-DJEK. Nest verst er ç og ş, som vi gjerne leser som c og s fordi krøllen under bokstaven ser ut som pynt. Den krøllen er hele forskjellen.
Den vanskeligste er ğ, som kalles yumuşak g, myk g. Den har ingen egen lyd. Den bare drar ut vokalen foran seg. Yoğurt blir jo-URT, Doğu blir DO-u, og Uludağ ender på en lang a.
Prikken over i-en
Tyrkisk har to i-er, og forskjellen er ikke pynt.
- i med prikk er vår vanlige i. Stor bokstav er İ, altså med prikk også når den er stor.
- ı uten prikk er en dump lyd bak i munnen, omtrent som den siste vokalen i «hjelpe». Stor bokstav er I, altså uten prikk.
Derfor skrives byen İstanbul med prikk over den store I-en, og derfor heter drikken rakı med en siste vokal som ikke er i. Sier du «ra-ki», sier du et annet ord enn rakı.
Skriver du en tyrkisk adresse eller et navn på et skjema, ta med prikkene. To ord som bare skiller seg med den prikken, er to forskjellige ord.
Bokstavene som ligner, men ikke er like
- g er alltid hard, som i «gutt». Aldri som i «gi».
- h uttales alltid, også midt inne i et ord. Kahve blir kah-VE, ikke ka-ve.
- r rulles lett, og den forsvinner aldri slik den kan gjøre på østnorsk.
- s er alltid ustemt s. Aldri z-lyd, uansett hvor den står.
- v er mykere enn vår, nesten som en w mellom to vokaler.
- y er j. Yol blir jol, yok blir jok.
- e er åpen, som i «hest», ikke som i «se».
Trykket ligger sist, med unntak
Hovedregelen er enkel: trykket ligger på siste stavelse. Teşekkür ederim, gitmek, otobüs. Sier du et tyrkisk ord med trykk på første stavelse slik vi gjør på norsk, høres det rart ut selv om lydene er riktige.
Fordi endelsene henges bakpå, flytter trykket seg når ordet vokser. Ev betyr hus, evler betyr hus i flertall, evlerde betyr i husene, og trykket følger med bakover hver gang. Det er derfor det er nytteløst å lære trykket ord for ord: du lærer regelen i stedet.
Unntakene er tre, og de er verdt å kjenne:
- Stedsnavn har ofte trykket lenger fram. Ankara uttales AN-ka-ra, ikke an-ka-RA.
- Nektende verb flytter trykket fram til stavelsen før nektelsen. Gelmiyorum, «jeg kommer ikke», har trykket på GEL-mi.
- Enkelte låneord beholder trykket fra språket de kom fra, som masa og lokanta.
Derfor skifter endelsene
Tyrkisk henger endelser bakpå ordene, og endelsen retter seg etter vokalen i ordet foran. Det heter evler om hus og kitaplar om bøker, samme endelse, forskjellig vokal. Systemet kalles vokalharmoni, og det er grunnen til at det heter İstanbul'da men Ankara'da.
Du trenger ikke lære reglene for å bli forstått. Men når du vet at endelsen bytter vokal, slutter de lange ordene å se tilfeldige ut, og du klarer å dele dem opp når du leser høyt. Vil du gå videre med språket, står veiene inn under lære tyrkisk.
Navnene nordmenn sier feil
| Skrives | Uttales omtrent |
|---|---|
| İstanbul | is-TAN-bul |
| Ankara | AN-ka-ra |
| Antalya | an-TAL-ja |
| İzmir | IZ-mir |
| Kuşadası | ku-SJA-da-se |
| Çeşme | TSJESJ-me |
| Kaş | kasj |
| Ölüdeniz | ø-ly-de-NIZ |
| Pamukkale | pa-muk-ka-LE |
| Kapadokya | ka-pa-DOK-ja |
| Kaleiçi | ka-le-i-TSJI |
| Beşiktaş | be-sjik-TASJ |
| Efes | e-FES |
| Fethiye | fet-hi-JE |
Legg merke til Kuşadası: tre av de fire vokalene er a, den siste er dump, og ş-en er en sj-lyd. Sier du «kusadasi» slik det står, blir du forstått, men du sier ikke navnet på byen. Det samme gjelder Çeşme, som ikke begynner med k. I Göreme er alle tre vokalene lette, og trykket er svakt uansett hvordan du legger det.
Å lese høyt
Fremgangsmåten er alltid den samme. Del ordet i stavelser, gi hver bokstav sin faste lyd, og legg trykket bakerst hvis du er i tvil. Havalimanı blir ha-va-li-ma-NE. Dondurmacı blir don-dur-ma-DJE. Gaziantep blir ga-zi-an-TEP.
Det finnes ingen unntak du må huske, ingen stumme bokstaver bortsett fra ğ, og ingen ord som uttales stikk i strid med hvordan de skrives. Det er hele poenget med skriftreformen fra 1928: alle skulle kunne lese.
Setningene du faktisk får bruk for, med lydskrift for hver enkelt, står i tyrkisk parlør for reisende. Ordene du møter på dører, skilt og menyer står under skilt og ord du møter overalt. Og et par ord om når du bruker hvilken hilsen, står under hilse og høflighet.