Den første prisen du får i en suvenirbutikk i Kaleiçi eller på Grand Bazaar er ikke et tilbud. Den er en åpning, og selgeren regner med at du svarer. Sier du ja med en gang, har begge parter tapt: du på pengene, han på moroa.
Samtidig er prutting langt fra allmenngyldig i Tyrkia. Går du inn i en Migros-butikk og forsøker deg på kassen, blir det pinlig. Reglene er ganske klare når du først kjenner dem.
Der du pruter, og der du ikke gjør det
| Pruting forventes | Fast pris |
|---|---|
| Suvenirbutikker i turistgater | Supermarkeder og kjedebutikker |
| Tepper, lær, smykker, keramikk | Restauranter og kafeer med meny |
| Basarer og markeder rettet mot turister | Apotek, bensinstasjoner, kiosker |
| Båtturer og utflukter solgt på gaten | Museer, billettluker, dolmuş og buss |
| Hotellpris utenom sesong, ved direkte kontakt | Taxi med taksameter |
| Krydder og nøtter i store kvanta | Bakeri, grønnsakshandler i vanlige nabolag |
Grensetilfellet er det lokale ukesmarkedet, pazar. Der er prisene stort sett reelle, men mot slutten av dagen selges resten billigere, og kjøper du to kilo i stedet for ett, får du en runding nedover. Det er ikke pruting, det er kvantumsrabatt, og du ber om den ved å spørre hyggelig.
Restaurantregningen pruter du aldri på. Er den feil, sier du fra og ber om spesifisert regning. Er den riktig, betaler du. Det samme gjelder tips, som følger andre regler enn prisen på en veske. Hvordan det fungerer, står i artikkelen om hvordan tipse i Tyrkia.
Hvor mye kan du gå ned
Det avhenger helt av hva du kjøper og hvor.
- Suvenirer i en turistgate: førsteprisen er ofte to til tre ganger det selgeren egentlig regner med å få. Å ende på 40 til 60 prosent av åpningsprisen er normalt.
- Tepper: stort spenn, og du trenger kunnskap mer enn forhandlingsteknikk. Se teppekjøp i Tyrkia.
- Gull: selve metallet har dagspris etter vekt og er ikke forhandlingsbart. Det du pruter på er arbeidspenger. Mer om det under gull og smykker i Tyrkia.
- Lær og tekstil: her er marginene store, og prisen kan falle mye, særlig hvis du kjøper flere ting.
- Kunsthåndverk fra en som faktisk har laget det selv: gå forsiktig fram. En keramiker i Avanos som står ved dreieskiven har allerede satt en pris han kan leve med.
Tjenester følger sine egne regler. En båttur eller en utflukt solgt fra en bod på strandpromenaden har nesten alltid rom for avslag, særlig hvis dere er fire som booker sammen eller hvis avgangen er i morgen tidlig og båten ikke er full. Et hotellrom du booker direkte utenom sesongen kan også bli billigere om du ringer i stedet for å klikke. Taxi med taksameteret på er derimot fastpris, og en sjåfør som vil avtale pris på forhånd i stedet for å slå på måleren, er en sjåfør du bør la kjøre videre.
Slik går samtalen
Rekkefølgen er alltid den samme, og selgeren har gjort dette tusen ganger mer enn deg. Det er greit. Du trenger ikke vinne, du trenger bare å ikke betale turistpris.
- Finn ut hva tingen koster andre steder først. Gå tre butikker og spør om pris på det samme, uten å forhandle. Nå vet du hva spennet er.
- Vis interesse for én ting. Ikke plukk opp alt. Peker du på ti gjenstander, forhandler dere om ti priser samtidig, og det taper du.
- Spør hva den koster. Får du «hva vil du gi?» tilbake, kast ballen tilbake én gang. Gir han seg ikke, nevn et tall godt under det du er villig til å betale.
- Ikke by på noe du ikke vil ha. Nevner du en pris og han sier ja, er handelen i praksis inngått. Å trekke seg da er uhøflig.
- Møt ham et sted på midten, i to eller tre runder. Ikke ett hopp fra 100 til 40, men fra 40 til 50 til 55.
- Gå. Å snu seg i døren er det eldste og mest effektive trekket som finnes. Blir du ropt tilbake, var prisen din innenfor. Blir du ikke det, var den ikke det, og du kan komme tilbake i morgen uten at noen bryr seg.
Tonen betyr mer enn tallene
Prutingen er en sosial situasjon, ikke en konflikt. Smil, bruk tid, ta imot teen om den kommer, og hold humoren oppe. Selgere som liker deg gir bedre priser enn selgere som vil bli kvitt deg.
Et par tyrkiske ord flytter stemningen mer enn de flytter prisen. Merhaba når du kommer inn, çok pahalı når prisen er for høy, og teşekkür ederim når du går uten å kjøpe. Flere av dem finner du i vår tyrkiske parlør.
Ikke bruk hardt språk, ikke le av prisen, og ikke sammenlign høyt med hva ting koster i Norge. Alt er billig sammenlignet med Norge, og det er ikke selgerens problem. Sammenlign med tyrkisk prisnivå i stedet, som du finner beskrevet under prisnivået i Tyrkia.
Triksene du bør kjenne igjen
- Kalkulatoren. Tallet tastes inn og vises fram, gjerne i euro. Be om prisen i lira, og regn selv.
- Vekslingskursen. Betaler du i euro, setter selgeren kursen, og den er alltid i hans favør. Betal i lira.
- Kortterminalen som «tar gebyr». Ofte reelt, ofte påslag. Spør om pris med kort og pris med kontant før du blir enig.
- Valutavalget i terminalen. Får du spørsmål om du vil betale i norske kroner, si nei og velg lira. Kursen er dårlig. Forklaringen står i denne gjennomgangen av dynamisk valutakonvertering.
- Byttet i innpakningen. Følg med på at det er den gjenstanden du valgte som havner i posen.
- Tilleggene. Prisen er avtalt, og så kommer et etui, en eske eller frakt på toppen. Avtal totalprisen, ikke stykkprisen.
- Vennen som «bare skal vise deg noe». Han som slår følge på gaten får provisjon i butikken han leder deg til, og provisjonen ligger i prisen din.
Når dere er blitt enige
Handelen er ferdig i det øyeblikket dere tar hverandre i hånden eller du sier ja til et tall. Da betaler du, uten nye runder. Å begynne på nytt etter håndtrykket er den ene tingen som virkelig irriterer en tyrkisk selger.
Be om kvittering, fiş eller fatura. Den koster ingenting, den er du pliktig til å få, og den er det eneste du har hvis noe viser seg å være feil, hvis du skal søke momsrefusjon eller hvis tollen hjemme spør hva tingen kostet. På større kjøp skal kvitteringen ha butikkens navn, dato, beskrivelse av varen og beløp.
Regn ikke med å kunne bytte eller angre. Åpent kjøp finnes stort sett ikke i en basarbutikk, og en muntlig garanti fra en selger du aldri finner igjen er verdiløs. Sjekk varen mens du står der: sømmer, glidelås, sprekker i keramikk, at klokken går, at begge øredobbene er like. Kjøper du noe stort, ta bilde av varen og av butikkfasaden med skiltet, slik at du vet hvor du var.
Når det lønner seg å prute
Sen ettermiddag er bedre enn morgen mange steder, men den aller første handelen på dagen har en egen status. Noen selgere gir bevisst en god pris på dagens første salg, siftah, fordi det regnes for å bringe lykke. Utenfor sesongen er det romsligere enn i august, og i regnvær er det romsligere enn i sol.
Betal i kontanter der du kan. Sedler i hånden er et argument i seg selv, og du får ofte noen prosent for å slippe kortgebyret. Ha småpenger klart, for «jeg har ikke veksel» er en gammel måte å runde oppover på. Hvordan du best skaffer lira, står under tyrkiske lira og veksling.
Skal du handle på Grand Bazaar, er prisnivået der høyere enn i sidegatene rundt, og det samme gjelder Spice Bazaar. På Kemeraltı i Izmir handler byens egne folk, og der starter prisene et annet sted. En blokk unna faller prisene, og selgerne er mindre trente. Om andre ting du bør styre unna som gjest i landet, har vi samlet en del i Ikke gjør dette i Tyrkia.