Ja, du kan pusse tennene i springvannet. Nei, du bør ikke drikke det rett fra kranen. Det er svaret de fleste er ute etter, og det gjelder like godt i Alanya som i Istanbul.
Vannet som forlater vannverkene i tyrkiske byer er renset og klorbehandlet, og det kontrolleres. Det er ikke et vann som gjør deg syk fordi kilden er skitten. Grunnen til at nesten ingen drikker det, er en annen: det smaker påfallende av klor og kalk, og ingen vet hvordan rørene og taktanken mellom vannverket og kranen din ser ut innvendig. Tyrkerne løser det ved å kjøpe alt drikkevann på flaske. Gjør det samme, så slipper du å tenke mer på saken.
Hvorfor tyrkerne selv lar springen være
Tre ting står mellom vannverket og glasset ditt. Ledningsnettet i mange tyrkiske byer har flere tiår bak seg og graves opp og repareres ofte. De fleste bygårder har en egen vanntank, su deposu, på taket eller i kjelleren, fordi trykket i nettet svikter i perioder, og hvor ofte den tanken vaskes er det ingen som opplyser deg om. Og vannet langs store deler av Middelhavskysten er hardt, så både kalk og klor kjennes tydelig på tungen.
Hver for seg er ingen av delene farlige. Til sammen er de nok til at flaskevann er normen i hele landet. Hvordan husholdningene har innrettet seg, og hvorfor vannet smaker som det gjør, står grundigere i drikkevann i Tyrkia.
Tannpuss, dusj og oppvask går fint
Dette er spørsmålet som skaper mest unødvendig uro før avreise. Å pusse tennene i springvann i en tyrkisk by er ikke noe problem. Det samme gjelder å dusje i det, vaske grønnsaker og koke pasta. Vannet er klorert, og mengden du får i deg mens du pusser tennene er uansett minimal.
Unntaket er langt utenfor allfarvei, i en fjellandsby eller på en gård med egen brønn. Der vet du ikke hva du har, og da bruker du flaskevann også til tannbørsten.
Det harde vannet merkes på andre måter. Håret blir stritt, såpen skummer dårlig, og vannkokeren har en grå kant etter en uke. Det er kosmetikk, ikke helse.
Flaskevann: hva du kjøper, og hvor pengene går
Vann på flaske, su, selges overalt: i supermarkedet, i kiosken, hos bakeren, fra et kjøleskap på et gatehjørne. En halvliter i butikk koster nesten ingenting. Prisen mangedobles i det du kjøper den fra en solstol på stranden eller fra minibaren på rommet, og det er der pengene forsvinner.
Det enkleste grepet er å kjøpe en sekspakning store flasker i supermarkedet første dagen, la den stå på rommet, og fylle en liten flaske hver morgen. En familie på fire drikker mer vann i Tyrkia i juli enn de regner med. Hva dagligvarer ellers ligger på, står i matpriser i Tyrkia.
Sjekk at forseglingen på korken er hel når flasken settes på bordet. Det er vanlig praksis at kelneren åpner den foran deg, og en flaske som allerede er åpnet ber du om å få byttet.
På restaurant: vannet, isbitene og salaten
Vann på restaurant kommer i forseglet flaske, ofte en liten glassflaske per person. Den koster lite, og på enkle lokantaer er den så billig at den knapt merkes på regningen. Be om su, så kommer den.
Is er neste spørsmål. På hoteller, restauranter og barer som lever av turister lages isen av renset vann, og der er det sjelden grunn til bekymring. På et enkelt gatekjøkken langt fra kysten vet du mindre. Regelen mange reisende bruker er grei nok: er stedet travelt og har kjøling som åpenbart virker, tar du isen. Er du i tvil, dropper du den, og det koster deg ingenting.
Salat og skrelt frukt skylles i springvann. Det er ikke et argument for å la være å spise det, for det er slik all mat i landet vaskes. Reiser du med en mage som lett reagerer, er det likevel verdt å lese hvordan du unngår matforgiftning i Tyrkia før du drar.
Damacana hvis du blir lenge
Skal du bo mer enn et par uker i egen leilighet, blir småflasker både dyrt og tungt å bære. Løsningen alle bruker er en damacana, den store gjennomsiktige 19-litersflasken som står på kjøkkengulvet i tyrkiske hjem. Du bestiller fra vannutsalget i gaten, betaler et depositum for selve flasken første gang, og bytter deretter tom mot full.
Det praktiske rundt bestilling, pumpe og regninger står i strøm, vann og internett.
Hvor mye du faktisk trenger i varmen
Juli og august på Middelhavskysten tapper deg raskere enn du merker. Tørsten kommer sent. Hodepine, slapphet og dårlig humør kommer først.
- Ha alltid en flaske i vesken når du går ut, også på korte turer.
- Drikk før du blir tørst, ikke etter.
- Salt mat og ayran er ingen spøk i varmen. Du mister salt, ikke bare væske.
- Alkohol og sterk sol er en dårlig kombinasjon, fordi begge tørker deg ut.
- Er du på fottur eller i ruiner uten skygge, regn dobbelt av det du ville tatt med hjemme.
Hva varmen gjør med kroppen på ferie, og når den blir farlig, står i sol og varme i Tyrkia.
Barn, eldre og sårbare mager
Har du med små barn, bruk flaskevann til drikke og til å blande ut. Ikke fordi springvannet er farlig, men fordi en liten mage tåler mindre av alt som er ukjent. Det samme gjelder deg som nettopp har vært syk.
Et par tabletter mot løs mage og en pose væskeerstatning veier ingenting i kofferten, og det finnes ikke alltid en åpen butikk klokken to om natten. Se reiseapotek til Tyrkia.
Vannposter og fyllestasjoner
I gamlebyer og moskégårder finner du ofte en çeşme, en gammel vannpost i stein. Noen er koblet til det vanlige nettet og er utmerket til å skylle hender og kjøle ned nakken. Andre er ren dekorasjon. Er posten ikke skiltet som drikkevann, drikker du ikke av den.
På flyplasser og enkelte hoteller står det filtrerte fyllestasjoner der du kan fylle din egen flaske gratis. Der de finnes, bruk dem. En gjenbruksflaske sparer deg for penger, for bæring, og for en anselig mengde plast.
Hvis magen likevel streiker
De fleste mageplager på ferie i Tyrkia skyldes ikke vannet. De skyldes ny mat, mye sol, kaldt øl og et buffetbord som har stått litt for lenge i varmen. Drikk rikelig, hold deg til lett mat et døgn, og gå på apoteket. Tyrkiske apotek (eczane) har god kompetanse bak disken og selger reseptfritt mye av det du må ha resept på hjemme. Får du feber, eller blir du liggende mer enn et døgn, går du til lege.