Mens turistene er hjemme i Norge og kysten ligger grå og stengt, fylles arenaene i innlandet bak Egeerhavet av folk. Kamelbryting, deve güreşi, er en vinteridrett. Sesongen går omtrent fra november til mars, og det mest kjente stevnet av dem alle holdes i Selçuk ved Efesos, tradisjonelt en søndag i januar.
Det er en av de underligste dagene du kan oppleve i Tyrkia, og en av dem som deler folk mest. Denne artikkelen forteller deg hva som faktisk skjer, hva kritikerne mener, og hva som taler imot dem. Konklusjonen får du trekke selv.
Hva kameler bryter om
Dyrene som brukes er tulu-kameler, en krysning mellom en tobukket bactrisk hann og en enpukkelt dromedarhoppe. Krysningen blir større og tyngre enn begge foreldrene, og den er avlet fram nettopp for dette. En voksen brytekamel kan veie rundt et tonn.
Hannkameler kjemper naturlig om hunner i brunsttiden, og det er den mekanismen stevnet bygger på. En hunnkamel i brunst føres forbi arenaen, og to hanner slippes mot hverandre. Så presser de mot hverandre med halsen og bringen, prøver å legge halsen over motstanderens nakke, felle ham eller få ham til å snu og gå.
En kamp er over når én av tre ting skjer: den ene faller, den ene stikker av, eller den ene skriker. Alle tre er tydelige, og alle tre kommer som regel raskt. Kampene varer sjelden mer enn ti til femten minutter, og mange avgjøres på under fem. Rundt hver kamel står urgancı, mennene med tauene, som skiller dyrene når kampen er avgjort eller når det går for langt. Kamelene har munnen surret igjen med tau, slik at de ikke kan bite.
Dagen rundt kampene
Selve brytingen er egentlig ikke hovedsaken, og det er verdt å vite på forhånd. Dagen før går kamelene i opptog gjennom byen, pyntet med havut, det broderte treselet over pukkelen, med bjeller, dusker, speil og nazar-perler mot det onde øyet. Det holdes kåring av den flotteste kamelen. Eierne er stolte på en måte som ligner hesteeiere hjemme.
På selve stevnedagen ligger det røyk over hele området fra grillene på tribunen. Folk tar med kull, sucuk-pølse, brød og rakı, og sitter i bakken rundt banen fra tidlig morgen. Det spilles davul og zurna. Mange på tribunen ser knapt på kamelene.
Kamelbryting er et vinterstevne i en region som ellers lever av sommer. For landsbyene bak Kuşadası, Aydın, Söke og Germencik er dette den store dagen i året.
Hvor gammelt er det
Tradisjonen knyttes gjerne til de tyrkiske nomadefolkene langs karavanerutene, og tallet 2400 år dukker opp i mye av det som skrives om den. Det tallet bør du ta med ro. Det som er godt dokumentert, er at kamelbryting var utbredt i det vestlige Anatolia på 1800-tallet, at det fikk institusjonell støtte tidlig på 1900-tallet, og at det tidvis har vært forsøkt avviklet av tyrkiske myndigheter selv, blant annet i republikkens tidlige år, da det ble sett på som bakstreversk.
Det som holdt tradisjonen i live var landsbyene, ikke staten. I dag støttes stevnene av kommunene, og de brukes aktivt i markedsføringen av regionen. Bakgrunnen for den slags folkelige stevner i tyrkisk kultur er den samme som for Kırkpınar og oljebrytingen: en dag der et helt distrikt møtes rundt en kamp.
Innvendingene
Dyrevernorganisasjoner både i Tyrkia og utenfor har i mange år arbeidet mot kamelbryting, og innvendingene er konkrete:
- Dyrene settes i en stressituasjon de ikke har valgt, med en hunn i brunst som utløser mekanismen.
- Munnene surres igjen, noe kritikerne mener er et inngrep i dyrets naturlige forsvar og pusting.
- Transporten og oppstallingen rundt stevnene er ofte dårlig dokumentert.
- Publikum står tett på, og kameler som stikker av har flere ganger løpt inn i folkemengden. Det er faktisk der de fleste dokumenterte skadene har skjedd, på mennesker.
- Kritikerne mener at kommunal støtte og turistmarkedsføring holder liv i noe som ellers ville dødd ut av seg selv.
Argumentene den andre veien: kamelene drepes ikke og skades sjelden alvorlig, fordi kampen stanses så snart en av dem gir seg. Adferden er noe kamelhanner gjør av seg selv i brunst. Dyrene er verdifulle, ofte langt dyrere enn en bil, og eierne har all interesse av å holde dem friske. Sammenlignet med tyrefekting er dette en annen kategori.
Det er en reell uenighet, ikke en misforståelse som forsvinner hvis du bare får den forklart. Vil du ikke være med på å finansiere den, er svaret enkelt: la være å gå. Vil du se hva det er, gå med åpne øyne og vær forberedt på at du kan komme til å ombestemme deg underveis.
Det praktiske
- Når: sesongen går gjennom vinteren, med flest stevner i januar. Datoene settes lokalt for hvert år og flyttes. Sjekk med turistkontoret eller kommunen i god tid, og les gjerne om hva slags måned dette er i Tyrkia i januar.
- Hvor: Selçuk er det største og enkleste å komme til, med arenaen like utenfor byen. Ellers holdes stevner i en rekke småbyer i Aydın, Muğla, Denizli, Balıkesir og Çanakkale.
- Å komme dit: Selçuk nås med tog eller buss fra Izmir på rundt halvannen time, og med minibuss fra kysten. Se dolmuş og lokalbuss for hvordan det fungerer.
- Klær: januar i innlandet bak Egeerhavet er kaldt, vått og gjørmete. Ta med varme klær, og sko du ikke bryr deg om.
- Billett: noen stevner tar inngang, andre er gratis. Ordningen varierer fra sted til sted og fra år til år.
- Hold avstand. Ikke stå nederst mot banen. Kommer en kamel ut av arenaen, går det fort.
Er du i området uansett, ligger Efesos et par kilometer unna og er tomt for folk om vinteren. Det alene kan være grunn nok til å legge turen til Selçuk i januar.