Det som skjer på grasbanen i Sarayiçi utenfor Edirne hver sommer, har trolig skjedd hvert eneste år siden 1300-tallet. Kırkpınar er et brytestevne, men det er også en av de få tyrkiske tradisjonene som ikke er gjenoppfunnet for turister. Publikum er tyrkere, kommentaren er på tyrkisk, og ingen på tribunen forklarer deg noe. Vet du hva du ser på, er det en av de sterkeste opplevelsene du kan ha i landet. Vet du det ikke, ser det ut som to menn i skinnbukser som sklir fra hverandre i en time.
Hva som faktisk foregår
To brytere, pehlivan, går ut på gresset i kıspet: håndsydde bukser av bøffel- eller kalveskinn som veier rundt tretten kilo våte og er snørt fast under kneet. Overkroppen er bar. Så blir de begge overøst med olivenolje, fra hodet og ned.
Oljen er hele idretten. Den gjør ethvert grep umulig å holde, og derfor er den eneste veien inn i motstanderen gjennom buksene. Bryterne stikker hånden ned i kıspet-en til den andre for å få tak, et grep som heter paça kazık. For en nordmann på tribunen ser det underlig ut første gang. Det er den tekniske kjernen i sporten.
Kampen vinnes på to måter: du får motstanderens navle mot himmelen, altså ryggen i bakken, eller du løfter ham opp og bærer ham tre skritt. Tidligere kunne en kamp vare til det ble mørkt. I dag er det tidsbegrensning, med tilleggstid der stillingen står uavgjort.
Klassene og gullbeltet
Bryterne deles ikke inn etter vekt, slik vi er vant til. De deles etter høyde, alder og ferdighet, i klasser som stiger fra minik for de yngste guttene, gjennom teşvik, tozkoparan, ayak og büyük orta, til başaltı rett under toppen. Øverst står başpehlivan, hovedbryteren.
Den som vinner başpehlivan-klassen får gullbeltet og et år som en nasjonalt kjent mann. Vinner han tre år på rad, får han beholde beltet. Det har skjedd noen få ganger, og de navnene kan tyrkiske menn i femtiårene ramse opp uten å tenke seg om.
Ved siden av matten står cazgır, utroperen. Han presenterer bryterne på rim, ramser opp hvor de kommer fra og hvem de har slått, og ber en bønn før kampen. Bak ham spiller davul og zurna, tromme og skalmeie, i timevis. Lyden er en del av stevnet på samme måte som oljen er det, og du hører den lenge før du ser banen. Instrumentene er de samme som følger et bryllup eller en omskjæringsfest, og de er beskrevet nærmere i artikkelen om tyrkisk musikk og dans.
Slik er det på tribunen
Det første som overrasker de fleste, er at det foregår mange kamper samtidig. Banen er delt opp, og i de tidlige rundene ligger det par overalt på gresset. Du velger selv hva du følger med på. Det er ingen storskjerm som forteller deg hvor du skal se.
Det andre er tempoet. En kamp mellom to jevnbyrdige başpehlivan kan bestå av lange perioder der ingenting synes å skje: de står bøyd fremover, panne mot panne, med hendene nede i hverandres bukser, og venter på at den andre skal miste balansen. Publikum følger konsentrert med, fordi de ser mikrobevegelsene. Har du ikke det blikket, hjelper det å se på ansiktene rundt deg i stedet, og bruke tribunen som barometer for når noe er i ferd med å skje.
Stemningen er familievennlig og nøktern. Det selges mat og te, det drikkes ikke alkohol på tribunen, og kvinner er velkomne som tilskuere selv om utøverne er menn. Kle deg vanlig og pent, så glir du inn.
Legenden om de førti kildene
Navnet Kırkpınar betyr førti kilder. Historien går slik: førti soldater fra Süleyman Paşas hær, sønn av den osmanske sultanen Orhan, krysset over til Rumelia på 1300-tallet. Om kvelden brøt de mot hverandre for moro skyld. To brødre kom ikke fra hverandre, de kjempet videre etter at de andre hadde gitt seg, og de brøt til begge døde. Kameratene begravde dem under et fikentre. Da de kom tilbake til stedet året etter, hadde det sprunget fram førti kilder der.
Om årstallet 1346 stemmer, kan ingen bevise. Det arrangørene hevder, er at stevnet har vært holdt hvert år siden, med noen få avbrudd i krig og epidemi. Det gjør Kırkpınar til det eldste idrettsstevnet i verden som fortsatt arrangeres, eldre enn de moderne olympiske lekene med flere hundre år.
Det opprinnelige stedet ligger i dag i Hellas. Etter Balkankrigene ble stevnet flyttet til Sarayiçi, en øy i elva Tunca like utenfor Edirne, der det osmanske sommerpalasset en gang lå. Der ligger det ennå.
I 2010 ble Kırkpınar oppført på UNESCOs liste over immateriell kulturarv. Det handlet ikke bare om selve brytingen, men om hele håndverket rundt: kıspet-syingen, cazgır-tradisjonen, musikken og lærlingsystemet der eldre pehlivan lærer opp gutter fra samme distrikt.
Bakgrunnen som gjør det forståelig
Bryting har vært den viktigste mannlige idretten i tyrkisk kultur siden lenge før islam og lenge før Anatolia. Nomadene på steppen brøt, og de osmanske sultanene holdt egne brytere ved hoffet, på linje med bueskyttere. Da Det osmanske riket ekspanderte inn i Europa, fulgte tradisjonen med.
Det finnes flere lokale former for tyrkisk folkebryting, og oljebryting er den mest kjente. Vinterhalvårets motstykke langs Egeerhavet er kamelbryting, som er noe helt annet, men som deler den samme funksjonen: en dag der et helt distrikt møtes rundt en kamp.
Slik ser du det
Stevnet holdes hver sommer, som regel i slutten av juni eller begynnelsen av juli, og går over flere dager med finalene til slutt. Datoene flyttes fra år til år, blant annet fordi de tilpasses den religiøse kalenderen. Sjekk for det aktuelle året i god tid før du planlegger noe rundt det, og les gjerne om høytider og helligdager i Tyrkia i samme slengen.
- Å komme dit: Edirne ligger nordvest for Istanbul, nær grensen mot Hellas og Bulgaria. Bussen fra Istanbul bruker rundt to og en halv til tre timer. Se langdistansebuss i Tyrkia for hvordan du booker.
- Overnatting: byen fylles fullstendig i stevneuken. Hotellene er utsolgt lenge i forveien, og prisene stiger kraftig. Bestill måneder før, eller planlegg å ta bussen frem og tilbake fra Istanbul samme dag.
- Billetter: det selges billetter til tribunen, og ordningen varierer fra år til år. Ikke stol på gamle opplysninger.
- Varmen: Trakia i juli er tørt og hett, og tribunen har lite skygge. Ta med hatt, vann og solkrem, og les om sol og varme i Tyrkia hvis du har med barn eller eldre.
- Rundt stevnet: det er tivoli, konserter og marked i byen hele uken. Mye av det beste skjer utenfor banen.
Kommer du til Edirne uten å treffe stevnedagene, er turen fortsatt verdt det. Selimiye-moskeen, Sinans egen favoritt blant alt han bygde, står midt i byen og er på verdensarvlisten. Og Kırkpınar-banen i Sarayiçi kan du gå på uansett måned. Da er den bare et jorde med tribuner, og det sier kanskje mer om stedet enn en fullsatt tribune ville gjort.