En roman eller to før avreise gjør mer for turen enn en ekstra guidebok. Du får navnene i ørene, du skjønner hvorfor folk snakker om hjemstedet sitt som om de bodde der, og du kjenner igjen gatene når du står i dem. Her er inngangene som faktisk er tilgjengelige på norsk eller engelsk, ikke en pensumliste.
Fjernsynsdramaet, som er Tyrkias største kultureksport i volum, har fått sin egen artikkel under tyrkiske TV-serier. Dette handler om bøkene og om filmen.
Orhan Pamuk, og Istanbul som karakter
Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur i 2006, som den første tyrkiske forfatteren. Han er samtidig den mest oversatte, og en god del av forfatterskapet finnes på norsk i tillegg til engelsk.
Vil du ha byen, begynner du med memoarboken om Istanbul, der barndommen i en borgerlig familie på 1950- og 60-tallet er vevd sammen med et portrett av en by i forfall etter et imperium. Nøkkelordet er hüzün, en kollektiv melankoli han mener ligger over hele byen. Du trenger ikke være enig for å ha nytte av begrepet.
Vil du ha den store historiske romanen, er «Benim Adım Kırmızı», på engelsk «My Name Is Red», om miniatyrmalere ved sultanens hoff, det mest berømte enkeltverket. «Kar», «Snow», er lagt til Kars i det kalde nordøst og handler om bruddflatene i tyrkisk samfunnsliv. «Masumiyet Müzesi», «The Museum of Innocence», har en fysisk utløper: Pamuk bygde faktisk museet, i et smalt rødt hus i Çukurcuma i Istanbul, fylt med hverdagsting fra romanen. Det er et av de særeste stedene i byen, og de færreste turister vet at det finnes.
Yaşar Kemal og landet utenfor byen
Der Pamuk er byen, er Yaşar Kemal jorda. Han vokste opp i Çukurova-sletten ved Adana, jobbet som blant annet gårdsarbeider og journalist, og skrev om jordeiere, bomullsplukkere og banditter i fjellene over sletten.
Hovedverket er «İnce Memed», utgitt på engelsk som «Memed, My Hawk»: historien om en ung mann som flykter til fjells og blir røver etter å ha stått opp mot godseieren. Den finnes i flere bind og er oversatt til en lang rekke språk. Leser du den, forstår du hvorfor Çukurova går igjen som kulisse i tyrkisk drama den dag i dag.
Klassikerne som fortsatt selges i hver bokhandel
- Sabahattin Ali og «Kürk Mantolu Madonna», på engelsk «Madonna in a Fur Coat». En stillferdig kjærlighetshistorie fra Berlin i mellomkrigstiden, skrevet på 1940-tallet, som ble en enorm bestselger blant unge tyrkere flere tiår senere. Den ligger i stabler ved kassa på flyplassen.
- Ahmet Hamdi Tanpınar, som skrev om et land klemt mellom det osmanske og det moderne. «Saatleri Ayarlama Enstitüsü», «The Time Regulation Institute», er en satire om en byråkratisk institusjon som skal stille alle klokker i landet likt.
- Nâzım Hikmet, landets mest kjente lyriker. Han satt store deler av livet i fengsel for sin politiske overbevisning, mistet statsborgerskapet og døde i Moskva i 1963. Diktene hans synges fortsatt, og de finnes i engelske gjendiktninger.
- Halide Edib Adıvar, forfatter og en av de tydeligste kvinnestemmene i tiden rundt republikkens fødsel.
- Evliya Çelebi, reiseskribenten fra 1600-tallet som brukte flere tiår på å beskrive det osmanske riket by for by. Utdrag finnes på engelsk, og han er den morsomste av dem alle.
Går du lenger tilbake, kommer du til poesien: Yunus Emre på 1200-tallet, og Mevlana Celaleddin Rumi, som skrev på persisk og ligger begravet i Konya.
Samtiden
Elif Şafak skriver på både tyrkisk og engelsk, og de engelske utgavene er originaler, ikke oversettelser. Romanene hennes kretser om Istanbul, minoriteter, kvinneliv og religion, og flere av dem finnes på norsk. Vil du ha en samtidsroman uten å gå veien om oversettelse, er hun det enkleste stedet å starte.
Ellers er tyrkisk samtidslitteratur dårlig representert i norske bokhandler. Løsningen er engelske utgivelser, og et par mindre britiske forlag har gjort en betydelig jobb med å oversette tyrkiske romaner de siste tiårene.
Filmen: Yeşilçam og det som kom etter
Den tyrkiske filmindustrien fra 1950- til 70-tallet kalles Yeşilçam, etter gaten i Beyoğlu der selskapene holdt til. Den produserte hundrevis av filmer i året: melodramaer, komedier og eventyrfilmer, spilt inn på uker og med de samme ansiktene om igjen. Komikeren Kemal Sunal er den mest folkekjære av dem, og filmene hans går på tyrkisk fjernsyn den dag i dag. Sitter du i en lobby og alle ler av en gammel film i svart-hvitt eller falmet farge, er det sannsynligvis en av dem.
Vendepunktet mot moderne tyrkisk film regnes ofte til «Eşkıya» fra 1996, en historie om en løslatt bandit som kommer til Istanbul og ikke kjenner igjen landet sitt.
Nuri Bilge Ceylan
Den mest anerkjente tyrkiske filmskaperen i dag. Filmene hans er lange, stille og fotografisk vakre, og de handler som regel om menn som snakker forbi hverandre.
«Kış Uykusu», «Winter Sleep», vant Gullpalmen i Cannes i 2014 og er spilt inn i Kappadokia, i og rundt et hotell hogd inn i steinen. Ser du den før du drar dit, får du landskapet i vinterversjon, som de færreste turister opplever. «Bir Zamanlar Anadolu'da», «Once Upon a Time in Anatolia», følger en bilkortesje som leter etter et lik på steppen om natten, og «Uzak», «Distant», er lagt til et snødekt Istanbul. Vær forberedt på tempoet. Dette er ikke film du ser på en telefon.
De andre som har nådd ut
- «Yol» fra 1982, om fanger på permisjon i et land under militærstyre. Manuset ble skrevet av Yılmaz Güney mens han satt i fengsel, filmen ble regissert av Şerif Gören, og den delte Gullpalmen i Cannes.
- Fatih Akın, tysk-tyrkisk regissør. «Gegen die Wand» vant Gullbjørnen i Berlin i 2004. Dokumentaren «Crossing the Bridge» om musikklivet i Istanbul er den beste enkeltinngangen til tyrkisk musikk som finnes på film.
- «Mustang» fra 2015, om fem søstre i en landsby ved Svartehavet, regissert av Deniz Gamze Ergüven og nominert til Oscar for beste utenlandske film.
- «Bal», som vant Gullbjørnen i 2010, er lagt til skogene og teområdene innenfor Svartehavskysten.
Hvor du finner det
Bøkene er enklest å skaffe hjemmefra, i norske eller britiske utgaver. Filmene ligger spredt på strømmetjenestene og dukker opp og forsvinner, men flere av dem går jevnlig på filmfestivaler og i cinematek.
Er du i landet, har Istanbul en internasjonal filmfestival om våren, og Antalya har den eldste tyrkiske filmfestivalen om høsten, med visninger spredt i byen. Bokhandlerne i universitetsstrøkene har som regel en hylle med engelskspråklige utgaver, og prisene er lavere enn hjemme.