Du står i veikanten, holder hånden lavt ut mot veien, og en hvit minibuss med et skilt i frontruten bremser opp der du står. Ikke ved et busstopp, men der du står. Du setter deg, gir noen sedler forover og er fremme i nabobyen for et beløp som ikke er verdt å regne om.
Dolmuşen er Tyrkias mest brukte og mest misforståtte transportmiddel. Nordmenn lar den kjøre forbi i to uker fordi de ikke helt vet hvordan den virker, og tar taxi i stedet. Det er en dyr misforståelse.
Hva en dolmuş er
Ordet dolmuş betyr «fylt». Opprinnelig gikk bilen når den var full, og på enkelte ruter er det fortsatt slik. I turistområdene og i byene kjører de i praksis kontinuerlig gjennom dagen, uten fast rutetabell, men med faste ruter.
Kjøretøyet er en minibuss med rundt femten seter, som regel hvit eller lyseblå, med et opplyst skilt i frontruten. På skiltet står endepunktene, og under dem gjerne de viktigste stoppene underveis: for eksempel Alanya, Mahmutlar, Kargıcak. Det er dette skiltet du leser, ikke et rutenummer. Kan du ikke lese det på avstand, står det ofte det samme på en plakat i sideruten, og sjåføren roper gjerne ut endestasjonen når han bremser.
Skillet mot lokalbussen er enkelt: den kommunale bussen (belediye otobüsü) er en vanlig stor buss med faste holdeplasser og som regel bare kortbetaling. Dolmuşen er den lille, fleksible og kontante varianten.
Slik stopper du den
Still deg i kjøreretningen, på riktig side av veien, og hold hånden ut mot veibanen når du ser bussen komme. Ikke vink høyt over hodet, det ser ut som en hilsen. Lav, tydelig hånd.
Utenfor byene kan du stoppe en dolmuş nesten hvor som helst langs ruten, så lenge det er trygt for sjåføren å bremse. Inne i større byer må du derimot til en merket dolmuş durağı, en holdeplass, ofte merket med en stor D.
Er du i tvil om bussen går dit du skal, si stedsnavnet med spørsmålstegn i stemmen når døren åpnes. Sjåføren nikker eller peker videre nedover veien. Ingen blir irritert av spørsmålet.
Slik betaler du
Du betaler etter at du har satt deg, ikke i døren. Kontant, og gjerne i småsedler.
Sitter du langt bak, sender du pengene fremover fra passasjer til passasjer. Dette er helt vanlig, og folk tar imot uten å se opp fra telefonen. Si şoföre lütfen eller bare rekk pengene til den foran deg. Vekslepengene kommer tilbake samme vei, og de kommer alltid tilbake.
Skal du betale for flere, sier du antallet: iki kişi for to personer. Prisen avhenger av hvor langt du skal, så si også hvor du skal av når du betaler.
På korte strekninger innenfor en badeby koster turen i praksis småpenger, godt under en euro i 2026. En lengre etappe langs kysten, for eksempel mellom to naboer på Rivieraen, ligger gjerne på noen få euro. Prisene er myndighetsregulerte per strekning og justeres jevnlig, så ikke bli forvirret av at beløpet er et annet enn i fjor. Sammenlign gjerne mot postene i dagsbudsjett i Tyrkia.
Slik sier du fra at du skal av
Dette er det eneste punktet som krever litt tyrkisk, og setningen er verdt å pugge:
Müsait bir yerde inecek var. «Noen skal av på et passende sted.»
Uttalt omtrent «mysajt bir jerde inedsjek var». Sier du bare inecek var, forstås det også. Si det i god tid, minst hundre meter før du vil av, så sjåføren rekker å bremse et sted der det går an å stanse.
Enkelte nyere dolmuşer har stoppknapp. Bruk den hvis den finnes, men si det gjerne høyt i tillegg.
Kjører sjåføren forbi stedet ditt, er det som regel fordi han ikke hørte deg over musikken, ikke fordi han vil plage deg. Si det igjen, høyere, så stanser han ved neste anledning. Å bli satt av hundre meter for langt fremme er den verste konsekvensen som finnes i dette systemet.
Reisekort i de store byene
I flere byer har kontantene forsvunnet fra kollektivtrafikken. Da trenger du et reisekort, som du kjøper på en automat eller i en kiosk og fyller på med kontanter.
- Istanbul: İstanbulkart, som gjelder på metro, trikk, buss, ferge og Marmaray. Se Istanbulkart for hvordan du skaffer og fyller på kortet.
- Antalya: AntalyaKart, som brukes både på bybussene og på trikken langs kysten. Se også Antalya.
- Izmir: İzmirim Kart, som i tillegg gjelder på byfergene over bukten, se Izmir.
- Ankara: AnkaraKart på buss og metro.
Dolmuş i de samme byene tar ofte fortsatt kontanter, men ikke alltid. Har du kort, bruk det, og ha likevel noen sedler i lommen.
Rutene du faktisk kommer til å bruke
Som feriereisende er det tre typer strekninger dolmuşen løser for deg, og de er verdt å ha i bakhodet når du velger hotell.
Langs kysten. På Rivieraen og på Egeerhavskysten går det dolmuş langs hovedveien mellom badebyene hele dagen. Bor du i en forstad noen kilometer utenfor sentrum, er dette linjen inn til byen, markedet og havnen. Den er også veien til nabostranden når din egen er full.
Fra byen til attraksjonen. Mange utflukter du ellers ville betalt en guide for, har en dolmuş som går dit. Fossefall, ruiner, fjellandsbyer og elverestauranter ligger ofte ved en rute som lokalbefolkningen bruker daglig. Spør i resepsjonen hvor dolmuşen til stedet går fra, ikke om det finnes en utflukt.
Til det lokale markedet. Ukemarkedet flytter seg mellom nabobyene fra dag til dag, og dolmuşen følger etter. På markedsdagen er den full av folk med handlevogner, og det er den beste anledningen du får til å se hvordan folk faktisk lever.
Det dolmuşen ikke gjør, er å kjøre deg dit ingen andre skal. Ligger hotellet ditt for seg selv i en vik uten vei forbi, er du henvist til hotellets egen shuttle eller til taxi.
Hva du bør vite før du setter deg
- De kjører fort. Sjåføren har en rute å rekke og kjenner veien. Hold deg fast, særlig i svingene på kystveien.
- Setet foran ved siden av sjåføren er det mest ettertraktede, og det er også der pengene sendes gjennom. Sitter du der, blir du bankkasserer for hele bussen.
- Kvinner som reiser alene setter seg gjerne ved siden av en annen kvinne. Det er en vanlig og udramatisk skikk, ikke en regel.
- Bagasje går greit i en dolmuş utenom rushtiden, men to store kofferter i en full buss klokken fem om ettermiddagen er ikke populært.
- Kvelden. Om sommeren går de sent i badebyene, men utenfor sesongen kan siste avgang være tidlig på kvelden. Spør sjåføren på veien ut, ikke på veien hjem.
- Ingen rutetabell. Du møter opp og venter noen minutter. På hovedruter langs kysten går det sjelden mer enn et kvarter mellom hver.
Når dolmuşen ikke er svaret
Dolmuşen dekker korte og mellomlange strekninger, typisk innenfor en provins. Skal du mellom landsdeler, er det langdistansebuss som gjelder, med egne terminaler og reserverte plasser. Skal du fra flyplassen med bagasje, er det som regel bedre å ta en av løsningene i transfer fra flyplassen.
Og er det sent, varmt eller regner, koster en taxi lite nok til at diskusjonen er unødvendig. Trenger du flere setninger å ta med deg om bord, finner du dem i tyrkisk parlør for reisende.