Tyrkia er et av de enkleste landene i Europa å ta med barn på restaurant. Ikke fordi stedene er tilrettelagt, for det er de ofte ikke, men fordi barn hører hjemme der. Ingen ser bort når en toåring skriker. Ingen spør om dere skal sitte utendørs på grunn av bråket. På et vanlig tyrkisk spisested en lørdag kveld sitter det unger ved halvparten av bordene, og de yngste sover i armkroken til noen mens de voksne fortsetter å spise.
Det som krever tilpasning er klokkeslettet, ikke stemningen.
Middagen begynner sent
Tyrkere spiser middag sent, særlig om sommeren, når varmen holder folk innendørs til solen er på vei ned. Et grillsted som er halvtomt klokken syv, er fullt klokken halv ti. Kjøkkenet holder åpent lenge, og på kysten i høysesong serveres det mat til langt over midnatt.
Du har tre måter å løse dette på med små barn:
- Spis tidlig og få stedet for deg selv. Klokken seks er du første gjest, servitøren har all tid i verden, og maten kommer raskt. Prisen er at atmosfæren mangler.
- Flytt hele dagen. Sen frokost, lang middagshvil på rommet i den verste varmen, og middag klokken ni. Barn som har sovet på ettermiddagen, klarer dette bedre enn foreldrene tror.
- Gi et mellommåltid klokken fem. En simit, en porsjon pide eller en kumpir. Da tåler barna å vente til de voksne skal spise.
Lunsj er derimot fast: mellom tolv og to spiser hele landet, og det er også da hverdagsrestaurantene er på sitt beste.
Lokantaen er barnas beste venn
Formatet som fungerer aller best med sultne barn, er lokanta. Du går bort til en glassdisk med tjue ferdiglagde retter, peker på det du vil ha, og maten står på bordet et minutt senere. Ingen meny å tolke, ingen ventetid, og barnet ser maten før det bestemmer seg. Ris, kjøttboller, kokte grønnsaker og bønner i tomatsaus er mildt og gjenkjennelig for de fleste.
De andre stedstypene og hva som skiller dem, står i lokanta og andre restauranttyper. To av dem er verdt en advarsel med små barn: en ocakbaşı har åpen kullgrill midt mellom bordene, og en meyhane er en kveldsplass der maten kommer i mange små runder over flere timer.
Hva barna faktisk spiser
Barnemeny finnes stort sett bare på hotell og på restauranter som lever av turister, og der består den ofte av pommes frites og kyllingnuggets. Det trenger du ikke. Det tyrkiske kjøkkenet har en hel rekke retter som barn liker uten at noen har tilpasset noe.
| Rett | Hvorfor den funker |
|---|---|
| Peynirli pide | Ostebrød i båtform, varmt fra steinovn. Den sikreste retten i landet. |
| Lahmacun | Tynn og mild. Rull den sammen med litt sitron, så spises den i hånden. |
| Mercimek çorbası | Linsesuppe, glatt og mild, finnes overalt og hele dagen. |
| Köfte | Grillede kjøttkaker uten sterkt krydder. |
| Tavuk şiş | Kyllingbiter på spidd, det mildeste på grillmenyen. |
| Pilav og makarna | Ris og pasta står på nesten alle lokantaer. |
| Kumpir | Stor bakt potet fylt med det barnet peker på. |
| Sütlaç | Kald risgrøt av tynnere slag, den vanligste desserten i landet. |
Pide og lahmacun er så nær en barnevennlig hovedrett du kommer, og forskjellen mellom dem er forklart i pide og lahmacun. Suppene er beskrevet i çorba.
Del gjerne. Tyrkisk mat settes midt på bordet og alle forsyner seg, så et barn som spiser lite, trenger ikke egen rett. Vil du likevel ha en mindre porsjon, ber du om yarım porsiyon, halv porsjon, og det finnes på de fleste hverdagssteder.
Slik bestiller du mildt
Tyrkisk mat er ikke sterk i utgangspunktet. Vestkysten, Egeerhavet og Istanbul er mildt land. Det er i sørøst, rundt Adana, Gaziantep og Şanlıurfa, at chilien kommer inn, og der er den ikke symbolsk.
Ordene du trenger er få:
- Acısız betyr uten styrke. Det er ordet du bruker.
- Acı var mı? betyr «er den sterk?» og er verdt å spørre om før du bestiller til barn.
- Adana på menyen betyr sterk kebab, Urfa betyr den milde utgaven av det samme.
På bordet står nesten alltid en liten skål med pul biber, tørkede chiliflak, ved siden av salt og oregano. Den ser ut som paprikapulver. Flytt den utenfor rekkevidde med en gang dere setter dere.
Nøtter og sesam er en større utfordring enn chili. Sesam er i simit, i börek og i tahini, og pistasj og valnøtt er i nesten alle desserter. Har barnet allergi, si fra ved bestilling i stedet for å sortere på tallerkenen, og les allergier og matintoleranse før dere reiser.
Barnestol, stellebord og fortauet utenfor
Barnestol heter mama sandalyesi. Kjeder, hotellrestauranter og familiesteder på kysten har det som regel. Små hverdagsrestauranter og grillsteder i innlandet har det ofte ikke, og løsningen blir en vanlig stol med en pute eller et fang.
Stellebord er sjeldnere enn hjemme, også på steder som ellers er velutstyrte. Regn med å stelle på rommet, i bilen eller på et kjøpesenter, der fasilitetene stort sett er de beste. Hvordan toalettene ellers ser ut, står i toaletter i Tyrkia.
Barnevogn er tyngre å bruke enn du tror. Fortauene er smale og ujevne, det er ofte to trinn opp til inngangen, og bordene står tett. En bæresele gir deg tilgang til flere steder. Terrasser, strandpromenader og kjøpesentre er unntaket der vognen fungerer greit.
Et konkret sikkerhetspunkt: te serveres kokende varm i et lite glass uten hank, og glasset settes gjerne ned der det er plass. Be om at det plasseres på motsatt side av bordet fra barnet.
Oppmerksomheten kommer uansett
Servitøren kommer til å snakke med barnet ditt. Han kan finne på å løfte det opp, ta det med en runde til kjøkkenet for å vise det fram, eller komme med en gratis is på slutten. Gjester ved nabobordet gir godteri. Dette er velment og helt vanlig, og barn som ikke liker det, blir sjelden presset.
Det er helt greit å si nei. Et smil og teşekkür ederim holder, og ingen blir fornærmet av at et sjenert barn vil sitte i fanget til moren sin. Mer om hvordan tyrkere forholder seg til barn generelt, står i reise til Tyrkia med barn.
Drikke og mage
Vann kommer alltid på flaske og står som egen linje på regningen. Ayran er salt og skuffer de fleste barn første gang, så del ett glass før du bestiller to. Hva som er trygt å drikke og hva som ikke er det, står i drikkevann i Tyrkia.
Barnemager tåler dårligere enn voksne det som går galt, og de vanligste feilene er mat som har stått for lenge i varmen og is fra ukjent vann. Forholdsreglene som faktisk betyr noe, er samlet i hvordan unngå matforgiftning i Tyrkia.