Moskeene i Tyrkia er åpne for besøkende, gratis, og du er velkommen inn. Det er ikke en museumsavtale, det er et arbeidende gudshus som også tar imot gjester, og de aller fleste imamer er stolte av at folk kommer.
Det du trenger å vite får plass på en serviett: kle deg dekkende, ta av skoene, ikke kom midt i bønnen, og hold deg bakerst. Resten er detaljer som gjør besøket bedre.
Før du går inn
- Klærne. Skuldre og knær dekket for både menn og kvinner, ingen shorts, ingen gjennomsiktige plagg. Kvinner dekker håret med et sjal. Store moskeer som Den Blå Moské låner ut sjal og omslagsskjørt ved inngangen, men i en vanlig bymoské er det ingen som låner deg noe. Ha et tynt sjal i vesken. Mer om antrekk generelt står under kleskode i Tyrkia.
- Skoene. Av ved døren. Du får som regel en plastpose, eller det står hyller. Å bære skoene selv i en pose er tryggest, og det er helt vanlig.
- Sokker. Ta dem med. Gulvet i forgården er brennhett i juli og kaldt i januar, og du går barfot over det.
- Ingen inngangspenger. Moskeer koster ikke penger. Er det en donasjonsboks, står den synlig og er frivillig. Krever noen betaling i døren, er det ikke moskeens folk.
Fontenen i gårdsrommet, şadırvan, er ikke en drikkefontene og ikke et sted å kjøle føttene. Der vasker de troende seg før bønn, og du lar den være.
Bønnetidene
Det bes fem ganger i døgnet, og tidene flytter seg gjennom året etter solen. Bønneropet, ezan, varsler hver av dem, og det hører du overalt. Bakgrunnen står under bønneropet.
Praktisk betyr det:
- Vent omtrent en halvtime etter hvert bønnerop før du går inn. Da er selve bønnen ferdig.
- Fredag midt på dagen er ukens hovedbønne, cuma namazı. Da er moskeene fulle, og de større stenger gjerne for besøkende i et par timer rundt middag.
- Under ramadan er kveldene travle. Se ramadan i Tyrkia.
- Kommer du og det pågår en begravelse, med en kiste på et stativ i gårdsrommet, snur du og kommer tilbake senere.
Tidlig morgen, etter den første bønnen og før bussene, er den beste tiden. Lyset gjennom vinduene i Süleymaniye tidlig på dagen er grunn nok i seg selv.
Inne i moskeen
Rommet er tomt. Det er poenget. Ingen benker, ingen bilder av mennesker, bare teppe, lys og kalligrafi. Du beveger deg langs bakveggen eller i det området som er merket av for besøkende.
- Snakk lavt, og sett telefonen på lydløs.
- Ikke gå foran noen som ber. En som ber vender mot mihrab, nisjen i veggen, og området rett foran ham er hans bønneplass.
- Ikke pek med foten, og ikke strekk beina ut mot mihrab hvis du setter deg ned.
- Ikke løp, og hold barna ved siden av deg. Barn er velkomne, men teppet er ikke en lekeplass.
- Mange moskeer har egen avdeling for kvinner, ofte bak eller på galleriet. Er det merket, følger du merkingen.
- Ikke spis eller drikk inne, og la vannflasken bli i sekken.
- Kyssing og klemming hører ikke hjemme der.
Se etter minber, den høye trappen imamen preker fra, mihrab i retning Mekka, og de store rundene med kalligrafi høyt oppe. I de osmanske moskeene er kuppelkonstruksjonen selve kunstverket, og i Sultanahmet er det de mer enn 20 000 håndmalte flisene som har gitt bygget kallenavnet.
Fotografering
Å fotografere inne i en moské er normalt greit. Bruk ikke blits, og fotografer ikke mennesker som ber, i hvert fall ikke ansikter på nært hold. Stativ er som regel ikke tillatt uten avtale.
Vil du ha bilder uten folk, kom tidlig. Vil du ha et bilde av noen som ber, spør etterpå i stedet, og regn med at svaret kan bli nei. Reglene for fotografering ellers i landet, inkludert droner og militære anlegg, står under fotografering i Tyrkia.
Hagia Sophia er et unntak
Etter at bygget igjen ble tatt i bruk som moské, gjelder moskéreglene der: sko av, hode dekket for kvinner, og hovedplanet er forbeholdt bønn. Samtidig er det en av verdens mest besøkte bygninger, og for utenlandske besøkende er det innført egen billett til galleriet. Ordningen og prisen har endret seg flere ganger, så sjekk hva som gjelder når du er der. Vi har en egen artikkel om Hagia Sophia.
Moskéen er mer enn bønnerommet
Et osmansk moskéanlegg, en külliye, var opprinnelig et helt nabolag av funksjoner rundt selve bygget: skole, suppekjøkken, bibliotek, bad og gravplass. Flere av dem står fortsatt. Bak Süleymaniye ligger gravene til Suleiman den store og Hurrem Sultan i egne mausoleer, og de er åpne for besøkende med samme regler som moskeen.
Gårdsrommet er offentlig rom. Folk sitter i skyggen, barn leker, katter sover. Mange moskéanlegg har toaletter og kaldt drikkevann, og i praksis er de gratis offentlige toaletter i byer der sånt er vanskelig å finne. En tegarden ved siden av hører ofte med, og det er et av de rimeligste stedene å sitte ned i Istanbul.
Du kan gå gjennom gårdsrommet i vanlige klær og med skoene på. Kravene gjelder selve bønnerommet innenfor.
Hvis noen snakker til deg
Det hender at en eldre mann kommer bort og vil fortelle deg om bygget, om islam eller om hvor han er fra. Som regel er det akkurat det det ser ut som, og en høflig samtale er hyggelig for begge. Vil du videre, sier du takk og går. Ingen forventer at du deltar i bønnen, og ingen spør deg om troen din.
Kvinner blir av og til vist til kvinneavdelingen av en velmenende dame. Det er ikke en irettesettelse, det er en veiviser.
Ett unntak finnes. Utenfor de mest besøkte moskeene i Sultanahmet står det menn som forteller deg at moskeen er stengt akkurat nå, men at de kan vise deg noe annet i mellomtiden. Det andre er en butikk, og de får provisjon. Gå fram til døren og se selv.
Hvilke moskeer er verdt turen
- Süleymaniye i Istanbul, Sinans mesterverk, med utsikt over Det gylne horn.
- Sultanahmet, Den Blå Moské, mest besøkt og mest overfylt midt på dagen.
- Selimiye i Edirne, som mange fagfolk regner som toppen av osmansk arkitektur, og som du har nesten for deg selv.
- Ulu Cami i Bursa, med tjue kupler og enorm kalligrafi på veggene.
- Kocatepe i Ankara, moderne og massiv, bygget ferdig i 1987 i klassisk osmansk stil.
Moskeer i småbyer er ofte de fineste besøkene, nettopp fordi ingen andre turister er der. Går du inn med skoene i hånden og hodet dekket, er du en høflig gjest, og det er alt som kreves. Om andre skikker som er greie å kjenne til, se Ikke gjør dette i Tyrkia.