På en høyslette 200 kilometer øst for Ankara ligger restene av en by som en gang forhandlet med farao som likemann. Hettittenes hovedstad Hattusa har seks kilometer bymur, en portåpning med løver i steinen og en 70 meter lang tunnel under vollen som du fortsatt kan gå gjennom.
De fleste nordmenn har hørt om egypterne og om Troja. Hettittene, som var samtidige med begge, er nesten ukjente. Det er synd, for de er den eneste bronsealderstormakten der du kan spasere inn i hovedstaden og lese fredsavtalen de undertegnet.
Hvem de var
Hettittene talte et indoeuropeisk språk, i slekt med gresk, latin og norsk, og de kom til Sentral-Anatolia i løpet av det tredje årtusen før vår tidsregning. Området var allerede bebodd av et folk som kalles hattiere, og navnet vårt på nykommerne er egentlig lånt fra dem.
Riket ble samlet rundt 1650 før vår tidsregning, med Hattusa som hovedstad. Storhetstiden kom fra rundt 1400 til 1180, da hettittene kontrollerte det meste av dagens Tyrkia og strakte seg ned i Syria.
Det er skriften som gjør dem uvanlig godt kjent. I arkivene i Hattusa er det funnet titusenvis av leirtavler med kileskrift: lover, statsavtaler, ritualer, brev og årsberetninger. Språket ble tydet i 1915 av en tsjekkisk forsker, og dermed ble det klart at et indoeuropeisk språk var skrevet ned i Anatolia lenge før noen skrev gresk. Tavlene forteller også om rettssaker, jordbruk og familiekrangler, og de gir et hverdagsbilde som få bronsealderkulturer har etterlatt seg.
Stormakten mellom Egypt og Babylon
Hettittene var én av tre eller fire aktører som delte Midtøsten mellom seg. Egypt i sør, Assyria i øst, Mitanni og senere Babylon i mellomrommene. Korrespondansen mellom hoffene gikk på diplomatspråket akkadisk, og kongene tiltalte hverandre som brødre.
Rundt 1595 gjennomførte kong Mursili I et av oldtidens mest overraskende felttog: han førte hæren helt til Babylon, plyndret byen og snudde hjem igjen. Dynastiet som Hammurabi hadde tilhørt, tok slutt der.
Hettittene arbeidet også med jern tidligere enn de fleste. Fortellingen om at de hadde monopol på jernproduksjon og holdt oppskriften hemmelig, står svakere i dag enn den gjorde for femti år siden, men noe var det: jerngjenstander fra hettittisk område er blant de tidligste vi kjenner.
Kadesh, og verdens eldste bevarte fredsavtale
Rundt 1274 møttes hettittenes konge Muwatalli II og Egypts Ramses II ved byen Kadesh i det som i dag er Syria. Slaget var et av de største stridsvognslagene i historien. Begge sider dro hjem og fikk hugget inn at de vant.
Femten år senere kom det som gjør historien verdt å fortelle. Hattusili III og Ramses II inngikk en formell fredsavtale, bevart både i egyptisk versjon på tempelveggen i Karnak og i hettittisk versjon på leirtavle fra arkivet i Hattusa. Den regnes som den eldste bevarte fredsavtalen mellom to stater, med gjensidig forsvarsplikt, utleveringsavtale og garantier for tronfølgen. Leirtavlen er i dag i museene i Istanbul, og en kopi henger i FN-bygningen i New York.
Avtalen ble fulgt opp av brev mellom hoffene, blant annet fra dronning Puduhepa, som opptrer i kildene som en politisk aktør i eget navn. Et egyptisk-hettittisk kongelig ekteskap fulgte, og freden holdt så lenge begge rikene fantes.
Slutten kom raskt
Rundt 1180 før vår tidsregning falt hele det østlige Middelhavet sammen i løpet av få tiår. Byer brant, handelsveier forsvant, og skriftkulturer stanset. Hattusa ble tømt og brent, og det sentrale hettittiske riket forsvant fra kartet.
Det som overlevde, var en rekke mindre kongedømmer i sørøst, i området rundt Karkamış og videre inn i dagens Syria. De kalles nyhettittiske, de brukte fortsatt hettittiske gudenavn og en hieroglyfskrift for språket luvisk, og de holdt stand til assyrerne tok dem rundt 700 før vår tidsregning. Det er disse sene hettittene Det gamle testamentet omtaler, og som i lang tid var alt europeere visste om folket. At det hadde ligget et imperium bak, ble først klart da Hattusa ble gravd ut på begynnelsen av 1900-tallet.
Hattusa: byen du kan gå rundt i
Ruinbyen ligger ved landsbyen Boğazkale i Çorum-provinsen og har stått på UNESCOs verdensarvliste siden 1986. Den er stor. En rundvei på rundt fem kilometer går gjennom området, og det er en fordel å kjøre den og parkere ved hvert stopp framfor å gå alt.
Dette er det du ser etter:
- Løveporten. To løver hugget ut av portsteinene i den sørvestlige bymuren. De du ser på stedet er kopier, originalene står trygt innendørs.
- Yerkapı og tunnelen. Et kunstig jordvollanlegg på det høyeste punktet, med en steinlagt gangtunnel på rundt 70 meter tvers gjennom. Du kan gå gjennom den. Det er mørkt i midten og lavt under taket, men den er kort.
- Kongeporten. Relieffet av en gud med hjelm og øks, også en kopi på stedet.
- Det store tempelet. Nede i den nedre byen, det best bevarte anlegget, med lagerrom der store krukker fortsatt står. Her ligger også den grønne steinblokken ingen har en sikker forklaring på.
- Büyükkale. Kongeborgen på klippen, der arkivtavlene ble funnet.
Vær ærlig med deg selv om forholdene: det er ingen skygge, det blåser, og terrenget stiger. Om sommeren er formiddagen eneste fornuftige tidspunkt. Om vinteren kan det ligge snø på sletten. Sett av tre til fire timer for å få med deg både byen og fjellhelligdommen.
Yazılıkaya: gudene i berget
Et par kilometer fra byen ligger Yazılıkaya, som betyr «den innskrevne klippen». To naturlige kløfter i fjellet er gjort om til et fritt tempel under åpen himmel, og på bergveggene går relieffene av over seksti guder i prosesjon: mannlige guder fra venstre, kvinnelige fra høyre, og værguden og hans gemalinne som møtes i midten.
I den smale sidekløften finner du de tolv underverdensgudene på rekke, og relieffet der kongen Tudhaliya IV står i armkroken på en gud som er større enn ham selv. Det er det nærmeste du kommer et ansikt fra dette riket.
Anlegget er lite og tar en halvtime. Det er også det mest umiddelbare på hele turen, fordi figurene fortsatt er tydelige i steinen.
Museet i Ankara, og de andre sporene
Skal du bare gjøre én ting, gjør denne: Museet for anatoliske sivilisasjoner i Ankara har verdens fremste hettittsamling, med originalrelieffene, kileskrifttavlene og gjenstandene fra gravene, alt i en ombygd osmansk basarhall. Museet gir mening til ruinene, og mange velger å ta det først.
Flere steder er verdt en omvei hvis du allerede er i innlandet:
- Alacahöyük, en drøy halvtime fra Hattusa, med sfinksport og eldre kongegraver.
- Kaneş ved Kültepe utenfor Kayseri, en assyrisk handelskoloni fra tiden rett før riket, der de eldste skriftlige kildene fra Anatolia ble funnet.
- Eflatunpınar i innlandet vest for Konya, et hettittisk kildemonument av steinblokker ved en dam.
- Karatepe i sør, et nyhettittisk anlegg med en tospråklig innskrift som ble nøkkelen til å tyde den luviske hieroglyfskriften.
Slik legger du opp turen
Hattusa nås praktisk talt bare med bil. Fra Ankara tar det rundt tre timer hver vei, og en dagstur er lang, men gjennomførbar. Fra Kappadokia er avstanden omtrent den samme, og mange legger besøket inn på veien mellom de to. Kollektivt må du til Sungurlu eller Çorum og videre med lokal transport, og da bør du regne med å overnatte i området.
Billetten kjøpes i luken ved inngangen, og prisene på tyrkiske museer har steget raskt de siste årene, så sjekk gjeldende pris før du drar. Ta med vann, solhatt og sko du kan gå i ulendt terreng med. Skiltingen på stedet er sparsom, så last ned et kart eller les deg opp i forkant.
Beste tid er mai, juni og september, av samme grunn som resten av Sentral-Anatolia: sommeren er stekende og vinteren kald. Skal du kjøre selv, står det du trenger å vite om utleie og veier i leiebil i Tyrkia. Vil du sette hettittene inn i en større sammenheng, følger Troja og antikken den vestlige delen av den samme bronsealderen, og Romerriket og Bysants tar over tusen år senere.