Tyrkia er ikke et land der du blir ranet på gaten. Den vanlige turisten møter ikke vold, men et sett gjennomarbeidede triks som er laget for å ta pengene dine mens du er høflig. De fungerer fordi de starter med en tjeneste, en samtale eller et uhell, og fordi du er på ferie og ikke vil virke ubehagelig.
Det store bildet, med områder, terrornivå og generelle råd, står i den generelle artikkelen om sikkerhet i Tyrkia. Her går vi konkret til verks på selve triksene.
Der lommetyvene faktisk står
Lommetyveri i Istanbul skjer der folk står tett og oppmerksomheten er et annet sted:
- Trikken mellom Sultanahmet og Eminönü, særlig i påstigningsklemmen
- Metroen og bussene i rushtiden
- Området rundt Eminönü og krydderbasaren, der du navigerer mellom boder
- İstiklal Caddesi på kveldstid
- Ferjekaiene i det øyeblikket landgangen åpner
- Køen inn til de store attraksjonene
Metoden er sjelden en hånd i lommen din alene. Det er som regel to eller tre personer: én som stopper opp foran deg i et trangt punkt, én som presser bakfra, og én som tar. Alt tar to sekunder, og det er ikke noe å kjenne.
Mottiltakene er kjedelige og virker: lommeboken i innerlommen eller i en veske foran kroppen med glidelås, aldri i baklommen, aldri i den åpne ryggsekken. Del opp pengene, la kortet og hovedbeløpet ligge på hotellet, og ha en dagsportemoné med det du trenger. Ta bilde av passet og oppbevar originalen på rommet.
Gatetriksene
Skopusseren. En mann med skopusserkasse går forbi deg og mister en børste. Du er hyggelig og plukker den opp. Han blir rørt, insisterer på å pusse skoene dine gratis, går i gang, og når han er ferdig kommer prisen, som ikke er gratis i det hele tatt. Diskusjonen som følger, er ubehagelig og offentlig, og det er hele poenget. Løsningen: ikke plukk opp børsten. Gå videre.
Noe søles på deg. En flekk lander på skulderen eller skoen din, og en hjelpsom person er straks der med et papir. Mens du blir tørket, forsvinner lommeboken. Får du noe på deg, ta hendene til lommene først og takk nei til hjelpen.
«Du mistet noe.» En seddel ligger på bakken bak deg, noen roper. Du snur deg og bøyer deg ned. Samme mekanikk, samme resultat.
Underskriftslisten. En gruppe med skriveplater omringer deg og ber om støtte til noe. Platene skjuler hender. Dette skjer mest på store turistplasser.
Falske politifolk. Sivilkledde personer sier de kontrollerer falske sedler og ber om å se lommeboken din. Ekte tyrkisk politi gjør ikke det. Be om legitimasjon, si at du gjerne blir med til nærmeste politistasjon, og hold på lommeboken. Trikset er sjeldent, men det finnes.
Barinvitasjonen
Dette er den dyreste av dem alle, og den rammer særlig menn som går alene i Beyoğlu, rundt Taksim eller i sidegatene ved İstiklal.
Oppbygningen er alltid lik. En velkledd, hyggelig mann slår av en prat på godt engelsk. Han har vært i Norge, eller broren bor der. Han skal møte noen på et sted like i nærheten, og du blir med. Lokalet er lite og halvtomt. To kvinner setter seg ved bordet og bestiller. Etter en time kommer regningen, og den er astronomisk. Sier du nei, dukker det opp folk i døren, og du blir fulgt til nærmeste minibank.
Regelen som beskytter deg mot hele denne kategorien: du går aldri inn på et utested en fremmed på gaten har valgt. Du kan gjerne ta en te og prate. Men du bestemmer stedet, eller du blir der du er.
Skjer det likevel, be om å se prislisten og betal med kort. Et kortkjøp lar seg bestride i etterkant, kontanter er borte. Kommer du deg ut, anmeld forholdet, og sperr kortet hvis det har vært ute av syne.
Taxi
De fleste sjåfører er ærlige. Triksene som finnes, er til gjengjeld standardiserte:
- Taksameteret startes ikke, eller det er «i stykker», og prisen forhandles etterpå. Sitt ikke i bilen uten at måleren går.
- Omveien. Turen tar tre ganger så lang tid som kartet sier. Ha din egen kartapp åpen i hånden hele veien.
- Seddelbyttet. Du gir en stor seddel, sjåføren viser deg en liten og sier at du ga ham den. Mottiltak: si beløpet høyt når du betaler, betal helst med app eller kort, og ha små sedler.
- Flyplassververe. Menn i ankomsthallen som tilbyr taxi til fastpris er ikke taxisjåfører. Gå til den offisielle holdeplassen eller bruk en app.
I storbyene er det enkleste å bestille gjennom en app, der turen registreres og prisen er sporbar. Hvilke apper som brukes hvor, står i artikkelen om taxi og apper i Tyrkia.
Kort, kontanter og minibank
Bruk minibanker som står inne i eller rett utenfor en bankfilial, helst på dagtid. Frittstående automater i turistgater er der skimming skjer, og de har ofte høye egne gebyrer. Dekk tastaturet med hånden.
To ting til å passe på i betalingsterminalen. Det ene er at du blir spurt om du vil betale i norske kroner i stedet for lira. Si nei, alltid, og velg lira. Kursen de bruker er dårlig, og det er en ren inntektspost for stedet. Forklaringen ligger hos debetkort.com om dynamisk valutakonvertering. Det andre er beløpet. Tyrkiske sedler har mange nuller, og det er lett å trekke feil. Les summen på displayet før du taster kode.
Veksling gjøres i vekslekontor med tydelig oppslått kurs, ikke i hotellresepsjonen og ikke hos en mann i en butikk. «Null i kommisjon» betyr som regel at kursen er dårligere. Mer om dette står under kort, kontanter og minibank i Tyrkia.
Svindelen begynner ofte før du har reist. Falske bookingsider for hoteller og flyplasstransfer dukker opp i søkeresultatene, og fellestrekket er at betalingen skal skje som bankoverføring til en privat konto, gjerne etter en hyggelig samtale på WhatsApp. Bestill gjennom kjente kanaler, betal med kredittkort, og la være å sende penger til et kontonummer du har fått i en melding. Får du en e-post om at hotellet trenger kortopplysningene dine på nytt, ring hotellet på nummeret fra deres egen nettside før du gjør noe.
På basaren og i butikken
Prutting er en normal del av handelen i Tyrkia og hører ikke hjemme i en artikkel om svindel. Det som hører hjemme her, er dette:
- Kommisjonsguiden. Den vennlige studenten som vil øve engelsk, eller sjåføren som «kjenner et sted», tar en andel av det du kjøper. Prisen din er allerede justert opp for å dekke den.
- Varen som skal sendes hjem. Du kjøper et teppe, det pakkes ikke der og da, og det som kommer i posten er et annet teppe. Ta bilde av varen, få kvittering med beskrivelse, og ta helst med det du kjøper. Bakgrunnen står i artikkelen om teppekjøp i Tyrkia.
- Kopivarer som selges som ekte. Merkeklokker og vesker i Grand Bazaar er sjelden det de utgir seg for. Hva som er lov å ta med hjem, er behandlet under ekte vare eller kopi.
- Gull etter vekt. Be om å se vekten, og be om kvittering med gramvekt og karat.
- Regningen på restauranten. Sjekk den. Fisk og skalldyr prises av og til per hundre gram, slik at porsjonen blir mangedoblet, og «husets meze» som kom uoppfordret, står på regningen.
På kysten
I Marmaris, Kuşadası og Alanya finnes den gamle timeshare-varianten: du får et skrapelodd på gaten, du har «vunnet», og premien hentes på et kontor der du blir sittende i tre timer under press for å signere en avtale. Ikke skrap, ikke gå.
Utflukter kjøpt av en selger på stranden har ingen dokumentert forsikring, og båtturen som selges som «all inclusive» kan få påplussinger underveis. Kjøp gjennom hotellet eller et registrert byrå, og få kvittering.
Den siste er dyr: leier du scooter, ATV eller vannscooter, blir du ofte bedt om å legge igjen passet og et depositum. Da tar du bilder og video av kjøretøyet fra alle kanter før du kjører, og lever aldri fra deg passet. Riper som «ikke var der før», er en fast inntektskilde.
Hvis du blir rammet
Rekkefølgen er alltid den samme: sperr kortene i bankappen, meld fra til politiet, og kontakt forsikringsselskapet ditt. Uten en politianmeldelse får du ingenting dekket. Politistasjon heter polis merkezi, og i de store turistområdene finnes egne turistkontorer der noen snakker engelsk.
Er passet borte, må du kontakte norsk utenriksstasjon, og det tar tid. Hele fremgangsmåten, med anmeldelse, forsikring og dokumenter, står i artikkelen om når uhellet er ute i Tyrkia.