Van

Van ligger 1650 meter over havet, ved bredden av en innsjø som er så stor at du ikke ser den andre siden. Dette er Tyrkias østligste hjørne, noen mil fra grensen mot Iran, og alt her er annerledes enn i resten av landet: høyden, lyset, vinteren, maten og historien. Flyet fra Istanbul tar rundt to timer, og du lander seks kilometer fra sentrum.

Byen selv er moderne og temmelig anonym, gjenoppbygget i betong etter jordskjelvet i 2011. Du kommer ikke hit for arkitekturen. Du kommer for innsjøen, for kirken på øya, for utsikten fra den urartiske borgen, og for en frokost som er blitt en institusjon i hele Tyrkia.

Innsjøen

Van Gölü er Tyrkias største innsjø og en av verdens største natronsjøer. Den har ingen utløp: vannet kommer inn fra elvene og forsvinner bare ved fordampning, og igjen blir salter og soda. Resultatet er et vann som føles glatt, nesten såpeaktig, mellom fingrene, og som folk i gamle dager brukte til å vaske klær i.

Bare én fiskeart klarer seg i det. Inci kefalı, en liten karpefisk som bare finnes her, lever i sjøen året rundt og vandrer opp i ferskvannselvene om våren for å gyte. I mai og juni står fisken i stim opp mot fossene, og det er et syn folk kjører langt for å se.

Sjøen fryser sjelden til, og den demper vinteren litt for byene langs bredden. Bading er mulig midtsommers, men vannet er kaldt og bunnen er stein, så det er ikke derfor du reiser hit.

Akdamar

På en liten øy sørvest i sjøen står Hellig Kors-kirken, bygget mellom 915 og 921 for den armenske kongen Gagik av Vaspurakan. Den er ikke stor. Det er utsiden som gjør den til et av de viktigste byggverkene i regionen: hele fasaden er dekket av relieffer hugget i den rødlige steinen, med Adam og Eva, David og Goliat, Jonas og fisken, og et bånd av vinranker der dyr og mennesker klatrer rundt hverandre.

Kirken ble restaurert på 2000-tallet og åpnet som museum. Det holdes gudstjeneste der en gang i året, som regel om høsten, og da kommer besøkende fra hele den armenske diasporaen. Rundt kirken står mandeltrær som blomstrer i april, og gamle gravsteiner ligger i gresset.

Du kommer deg dit fra fergeleiet ved Gevaş, rundt 45 kilometer sørvest for Van. Overfarten tar en snau halvtime. I sesongen går båtene etter rutetabell; utenom sesongen legger de fra land når det er nok folk om bord, og det kan bety venting. Regn med to til tre timer på selve øya og turen over.

Borgen over byen

Van Kalesi ligger på en lang klippe vest for dagens by. Her lå Tushpa, hovedstaden i Urartu, riket som styrte disse fjellene fra 800-tallet før vår tidsregning. I klippeveggen er det hugget kongelige gravkamre og en inskripsjon på tre språk som den persiske storkongen Xerxes fikk satt opp.

Fra toppen ser du to ting samtidig. På den ene siden innsjøen, som blir dyp blå i ettermiddagslyset. På den andre siden ruinene av Gamle Van rett nedenfor: en flate med grunnmurer, gresstuer og to ødelagte moskeer. Byen som lå der, ble lagt i grus under første verdenskrig og aldri gjenreist. Den nye byen ble bygget noen kilometer unna i stedet.

Frokosten

Van-frokosten er byens største eksportartikkel. Prinsippet er mange små fat på et lite bord, og at du blir sittende. Det du får er urteost med fjellurter, honning med voks, kaymak, oliven, tomat, syltetøy, egg stekt i smør, murtuğa som er en tykk røre av mel, egg og smør, og kavut, en søt rett av ristet mel. Brødet kommer varmt og fortsetter å komme.

Det hele foregår i Kahvaltı Sokağı, frokostgaten i sentrum, der spisestedene ligger vegg i vegg og gjør akkurat det samme. Kom sulten, kom tidlig, og ikke planlegg lunsj. Hva som er standard tyrkisk frokost ellers i landet, står i artikkelen om tyrkisk frokost.

Van-katten

Den hvite katten med ett blått og ett gult øye er byens symbol. Universitetet i Van driver et eget senter for rasen, der kattene lever i store innhegninger og kan besøkes.

To ting bør sies rett ut. Katten hører til regionen, ikke til Akdamar-øya, og du finner den ikke bare ved å gå rundt i gatene. Og de virkelige Van-kattene er ganske sjeldne, mens hvite gatekatter er vanlige overalt i Tyrkia. Vil du se dem, må du dra til senteret.

Turer ut fra byen

• Çavuştepe, en urartisk festning på en åsrygg rundt 25 kilometer sørøst, med tempelrester og kileskrift hugget i polerte steinblokker.
• Hoşap Kalesi i Güzelsu, en kurdisk borg fra 1600-tallet som ligger på en klippe over veien og ser ut som noe fra en eventyrbok.
• Muradiye-fossen nord for byen, med en hengebro over stryket, og fiskevandringen om våren.
• Nemrut-krateret ved Tatvan i vest, en kaldera med innsjøer i bunnen, snø langt utover sommeren og varme kilder. Dette er ikke det samme som Nemrut Dağı med steinhodene, som ligger mange timer lenger vest. To fjell, samme navn, og en klassisk kilde til forvirring.

Rundt sjøen

Kjører du hele veien rundt Van Gölü, blir det en lang dag: nærmere 250 kilometer, mye av det på vei som svinger mellom fjellsiden og vannet, og med god grunn til å stoppe ofte. Turen tas best over to dager med overnatting i Tatvan eller Ahlat.

Ahlat på nordvestsiden er stedet de færreste har hørt om og som flest blir overrasket over. Her ligger en enorm gravplass fra seljukktiden, med tusenvis av høye gravsteiner i rødlig vulkansk stein, dekket av utskjæringer og satt ned i gresset i alle vinkler. Noen står rett, mange heller. Det ser ut som en skog som har veltet.

Nordsiden av sjøen har også de beste utsiktspunktene mot vannet, med snødekte vulkaner i bakgrunnen. Süphan Dağı på over 4000 meter dominerer horisonten i nord, og fra vestsiden ser du Nemrut-krateret reise seg over Tatvan.

Klima og praktisk

Høyden bestemmer alt. Vinteren er lang og kald, med snø fra november til mars og temperaturer godt under null. Sommeren er tørr og behagelig, sjelden over tretti grader, med kjølige kvelder. Juni til september er sesongen, og mai er fin hvis du vil se fiskevandringen. Se hvordan resten av landet ligger an i klimaoversikten måned for måned.

Van er en kurdisk by, mer konservativ enn kysten, og alkohol serveres få steder. Folk er påfallende imøtekommende mot besøkende, nettopp fordi det kommer så få. Kle deg dekkende utenfor de moderne bydelene, og ha kontanter med når du drar ut på landsbygda.

Reiserådene for de østligste provinsene har vært strengere enn for resten av Tyrkia i perioder, og de justeres. Sjekk hva som gjelder på regjeringen.no, og les gjennom sammendraget i UDs reiseråd for Tyrkia før du bestemmer deg.

Slik kommer du deg dit

Flyplassen ligger så nær sentrum at drosjeturen tar et kvarter. Flyr du fra Sabiha Gökçen på asiatisk side av Istanbul, finner du terminalguiden hos Flyplassguiden.

Tog er et alternativ for den som har god tid. Det går tog østover fra Ankara til Tatvan på vestsiden av sjøen, og over selve sjøen har det gått ferge i forbindelse med togtrafikken videre mot Iran. Rutene er få og tidene endres, så dette er ikke noe du planlegger en ferie rundt. Se hva som gjelder i artikkelen om tog i Tyrkia.

Hvor lenge

To netter gir deg Akdamar, borgen og frokosten. Tre netter gir deg Çavuştepe, Hoşap og Muradiye i tillegg. Vil du kjøre rundt hele sjøen og innom Nemrut-krateret ved Tatvan, trenger du fire.

Van kombineres best med Mardin og resten av Sørøst- og Øst-Tyrkia, men vær klar over avstandene. Dette er en landsdel der en dagsetappe på buss fort blir seks timer, og der leiebil sparer deg for mer tid enn noe annet sted i landet.