Er du redd for trange rom, skal du ikke ned i Derinkuyu. Det er ikke en advarsel for syns skyld. Gangene er stedvis så lave at voksne må gå framoverbøyd i flere minutter i strekk, de er så smale at to personer ikke passerer hverandre, og systemet er enveiskjørt. Snur du midt i en tunnel når det står femti mennesker bak deg, har du et problem.
Klarer du det, får du til gjengjeld noe som ikke finnes mange steder i verden: en by hogd loddrett ned i fjellet, med staller, kjøkken, kirker og brønner fordelt på etasjer som ligger under hverandre som i et hus. Ikke huler som er funnet, men rom som er laget.
Hvor dypt du kommer, og hvem som bygde det
Anlegget under landsbyen Derinkuyu strekker seg rundt åtti meter ned og har åtte kjente nivåer. Besøkende slippes ikke helt til bunns. Den tilrettelagte ruten tar deg omtrent halvveis, og det er dypt nok til at du mister all følelse av retning.
Navnet betyr «dyp brønn», og det er treffende. En sentral sjakt går fra toppen til bunnen og fungerte både som vannforsyning og som ventilasjon. Rundt den ligger flere titalls mindre luftesjakter, og det er dette ventilasjonssystemet som gjorde det mulig for folk å oppholde seg her nede i uker av gangen, med dyr, ild og lamper.
Alderen er omstridt. De eldste delene knyttes gjerne til jernalderen i Anatolia, mens den store utvidelsen kom i bysantinsk tid, da kristne lokalsamfunn brukte anlegget som tilfluktsrom under krigene mot arabiske hærer. Hvor mange som kunne skjule seg her, spriker anslagene voldsomt om. Det er trygt å si flere tusen mennesker. Tall utover det bør du ta med et forbehold, uansett hvor bestemt guiden sier dem.
Anlegget ble gjenoppdaget på 1960-tallet, da en huseier i landsbyen skal ha slått hull på en vegg og funnet et rom bak. Deler av det ble åpnet for publikum få år etter.
Hva du ser på veien ned
Ruten går i sløyfe med piler og lys hele veien. Underveis passerer du rom som er merket etter funksjon:
- Staller på det øverste nivået, med hull i veggen der dyrene kunne bindes fast.
- Presser for vin og olje, hogd ut som kar i gulvet.
- Lagerrom og kjøkken, det siste med sot fortsatt synlig i taket og røykkanaler ut.
- En misjonsskole med tønnehvelvet tak og tilstøtende studieceller, større og mer forseggjort enn resten.
- Et korsformet kirkerom langt nede, der takhøyden endelig blir normal igjen.
- Rullesteinsdørene, runde steinskiver på over en meter i diameter, satt i spor slik at de kunne rulles for gangen. De kunne bare betjenes fra innsiden. Det sier alt om hvorfor stedet ble bygget.
Det skal også finnes en lang tunnel som knytter Derinkuyu til den underjordiske byen Kaymaklı noen kilometer unna. Den er ikke åpen for gjennomgang, og du får bare se munningen av den, men den sier noe om hvor sammenvevd disse anleggene var.
Rommene er tomme. Det finnes ingen møbler, ingen gjenstander og ingen rekonstruksjoner. Det er formen på rommene, sotet og slitasjen som er utstillingen.
Kle deg med et lag ekstra og bruk sko med grep. Underlaget er glatt av slitasje etter mange millioner sålepar, og de bratte rampene er der du sklir hvis du sklir.
Klaustrofobi, kø og hvem som bør la være
Temperaturen holder seg rundt tretten til femten grader året rundt, og lufta er tørr. Det ubehagelige er ikke klimaet, men geometrien.
Forbindelsesgangene mellom nivåene er skrå ramper med trappetrinn og rekkverk, ofte under halvannen meter høye. Der går du bøyd. Kommer det en gruppe imot deg fordi noen har gått feil vei, står alle stille i den stillingen til det løser seg. Det er situasjonen folk husker, og den er verre enn selve dybden.
Vurder å stå over hvis du har alvorlig klaustrofobi, dårlig rygg eller kne som ikke tåler å gå bøyd i trapper, eller hvis du er ustø. Store ryggsekker bør legges igjen i bilen. Barnevogn er umulig, og bæresele fungerer dårlig fordi du selv må bøye deg. Barn fra skolealder synes derimot ofte dette er det beste i hele Kappadokia.
Slik kommer du deg dit
Derinkuyu ligger i en vanlig anatolisk landsby et stykke sør for Nevşehir, langs veien mot Niğde. Fra Göreme tar kjøreturen rundt tre kvarter. Inngangen ligger midt i landsbyen, ikke ute i landskapet, og er skiltet.
Med leiebil er det enkelt, og det er parkering i gatene rundt. Uten bil går det lokalbusser fra busstasjonen i Nevşehir i retning Niğde som stopper i Derinkuyu. Sjekk returtidene før du går inn, for de siste avgangene tilbake går tidligere enn du tror.
De fleste kommer likevel på den organiserte dagsturen som selges overalt i regionen under navnet den grønne turen. Den kombinerer som regel Derinkuyu med Ihlara-dalen og et par utsiktspunkter, og det er en fornuftig måte å få sett sørsiden av Kappadokia på uten bil.
Tid, pris og når du bør komme
Selve rundturen tar tre kvarter til en time i rolig tempo. Med kø kan det dra ut. Det finnes ingen grunn til å sette av mer, for landsbyen over bakken har lite å by på utover en kafé eller to.
Inngangen betales på stedet, og prisen oppgis i euro for utenlandske besøkende. Den har steget mye de siste årene, så eldre tall stemmer ikke. Det regionale museumskortet for Kappadokia dekker vanligvis Derinkuyu, og det lønner seg hvis du også skal til Göreme friluftsmuseum og et par steder til. Åpningstidene følger sommer- og vintersesong med siste innslipp i god tid før stengetid.
Tidspunktet avgjør opplevelsen. Kom rett etter åpning eller den siste timen. Mellom elleve og to ruller bussene inn fra alle kanter, og da blir de trange partiene til flaskehalser. Sesongen betyr mindre, siden det er samme temperatur under bakken hele året, men vinteren gir deg anlegget nesten for deg selv.
Derinkuyu eller Kaymaklı
De to underjordiske byene selges om hverandre, og du trenger ikke se begge.
| Derinkuyu | Kaymaklı | |
|---|---|---|
| Karakter | Dypere, brattere, mer dramatisk | Bredere utover, lavere tak |
| Gangene | Lange skrå ramper mellom nivåene | Kortere, men flere partier der du må krype lavt |
| Folk | Mye besøkt | Ofte enda mer besøkt, ligger nærmere Nevşehir |
| Passer for | Deg som vil ha følelsen av dybde | Deg som vil ha en kortere runde |
Det som skuffer
Tomheten er den vanligste innvendingen. Folk venter seg en by og finner tomme, ensfargede rom uten inventar. Uten en guide eller litt lesing på forhånd går mye av meningen tapt, for skiltingen på stedet er sparsom.
Den andre er køen. En rundtur som skulle tatt førti minutter kan bli halvannen time med stopp i tunnelene, og det er da klaustrofobien slår inn hos folk som trodde de ikke hadde noen.
Den tredje er at bildene fra Derinkuyu sjelden blir bra. Det er mørkt, gangene er trange, og blitsen lyser opp ryggen til den foran deg. Legg mobilen bort og se på rommene i stedet. Resten av attraksjonene i Kappadokia gir deg bilder nok.