Du går ut av hotellet, ser fire matbutikker på samme kvartal og aner ikke hvilken du skal inn i. Forskjellen mellom dem er større enn i Norge. Den ene har åtte hundre varer i pappesker på gulvet, den andre har ferskvaredisk, importert ost og en hylle med rødvin. Prisen på den samme melkekartongen kan skille en god del.
Her er hvem som er hvem. Hva varene faktisk koster, står i artikkelen om matpriser i Tyrkia.
De tre lavpriskjedene
BİM er den opprinnelige og den strammeste. Butikkene er små, sortimentet er kort, og det meste er kjedens egne merker. Du finner ikke ferskvaredisk og sjelden noe importert. Til gjengjeld er dagligvarene der billigst i landet, og BİM ligger overalt, også i småbyer der ingen andre kjeder gidder å åpne.
A101 har flest butikker av alle i Tyrkia, og du snubler i dem. Konseptet ligner BİM, men A101 satser hardere på ikke-mat: klær, verktøy, kjøkkenutstyr, sesongvarer. Mange av dem ligger i boliggater der det ikke er plass til noe større.
Şok ligger et hakk over de to andre. Sortimentet er litt bredere, det er oftere frukt og grønt av brukbar kvalitet, og du finner flere kjente merkevarer ved siden av kjedens egne.
Alle tre er lavpriskjeder i ordets opprinnelige betydning: få varer, lav pris, ingen service. Du pakker selv, du finner ikke alltid det du kom for, og du bør ikke bli overrasket om oliven selges i én størrelse og bare én.
De store supermarkedene
Migros er den eldste kjeden i landet og finnes i mange størrelser, fra små nabolagsbutikker til store varehus. Her er ferskvaredisk, ostedisk, bakeri, et bredt utvalg av importvarer og, i de butikkene som har bevilling, alkohol. Prisene er merkbart høyere enn hos lavpriskjedene, men utvalget er en annen verden.
CarrefourSA driver tilsvarende butikker og de største hypermarkedene, gjerne i kjøpesentre i utkanten av byene. Skal du kjøpe noe europeisk du savner, er det ofte her eller hos Migros du finner det.
Ved siden av disse finnes kooperativbutikkene til landbrukssamvirket, som har vokst kraftig og selger basisvarer billig, og en rekke lokale kjeder som varierer fra by til by. Spør naboen eller resepsjonen hvilken lokal kjede som er bra der du bor.
Noe finner du uansett ikke. Brunost, knekkebrød og norsk kaffe eksisterer ikke i tyrkisk dagligvare, og skal du ha filtermalt kaffe framfor pulverkaffe eller tyrkisk kaffe, må du lete i de store butikkene. Glutenfritt og laktosefritt finnes, men stort sett bare hos Migros og CarrefourSA, og til en pris som stikker seg ut. Har du et matbehov du ikke kan fravike, kjøp opp når du først ser varen.
| Du er ute etter | Gå hit |
|---|---|
| Melk, brød, egg, pasta, rengjøring | BİM eller A101 |
| Frukt og grønt i butikk | Şok eller Migros |
| Kjøtt fra disk, fisk, ost | Migros eller CarrefourSA |
| Øl og vin | Migros eller CarrefourSA med bevilling |
| Importerte merkevarer hjemmefra | CarrefourSA hypermarked |
| Håndklær, kjøkkenutstyr, sesongvarer | A101 |
Derfor skifter varene hver uke
Det som forvirrer nordmenn mest, er at lavpriskjedene selger langrennsski i november og dykkermasker i mai, og at varen er borte neste gang du kommer.
Forklaringen er forretningsmodellen. Kjedene kjøper enkeltpartier av en vare til en pris de aldri får igjen, legger dem ut på et gitt tidspunkt, og selger til lageret er tomt. Så er det slutt. Det kommer ikke mer, uansett hvor mange ganger du spør i kassa.
Kampanjene følger faste ukedager og annonseres i løpesedler og i kjedenes egne apper. BİM har tradisjonelt lagt tilbudene sine til tirsdag og fredag, A101 til torsdag. Dagene kan justeres, så se på løpeseddelen som ligger ved inngangen. Fant du noe du liker, kjøp det med en gang. Det er ingen ny sjanse.
Det samme gjelder maten. En bestemt yoghurt eller kjeks kan forsvinne for godt fordi kjeden byttet leverandør. Blir du glad i noe, ikke bygg hverdagen rundt at det finnes neste måned.
Kundekortet, posen og kassa
De store kjedene har kundekort, og det er ikke bare et bonusprogram. På hyllelappen står ofte to priser, der den laveste forutsetter at du har kortet. Uten det betaler du den høye. Kortet er gratis å få, og du trenger vanligvis et tyrkisk telefonnummer for å registrere det. Er du der en uke, kan du spørre i kassa om de kan skanne butikkens eget kort for deg. Mange gjør det.
Bæreposer koster penger overalt i Tyrkia, ved lov. Ta med en handlenett. Kort fungerer i alle kjedebutikker, men småbutikker og markedsboder vil ha kontanter, og bakerier ofte også. Se kort, kontanter og minibank.
Vann selges i alle størrelser, og bor du i leilighet, lønner det seg å bestille de store flaskene på dør i stedet for å bære dem. Det står mer om det under drikkevann i Tyrkia.
Åpningstider og alkohol
Kjedebutikkene holder som regel åpent alle dager, også søndag, og lenge om kvelden. Nøyaktige tider varierer med by og sesong, og de er kortere i religiøse høytider. Se åpningstider i Tyrkia.
Lavpriskjedene selger normalt ikke alkohol i det hele tatt. Skal du ha øl eller vin, må du til en butikk med bevilling eller til en tekel-butikk, og det er nasjonalt forbud mot salg av alkohol i butikk om natten. Reglene er samlet i alkoholregler i Tyrkia.
Det billigste er ikke en butikk
Frukt og grønt er nesten alltid rimeligere og bedre på det ukentlige markedet enn i noen kjede. Hver bydel har sin dag, og prisene faller den siste timen før bodene pakker sammen. Se markedsdagene (pazar).
Kombinasjonen de fleste fastboende ender på, er markedet til grønnsaker, en lavpriskjede til det tørre og et større supermarked én gang i uken til resten. Det gir en matbudsjettpost som er lav nok til å merkes, noe du fort ser når du regner på dagsbudsjettet i Tyrkia.
Vil du bestille alt hjem, har både Migros og flere leveringsapper dekning i de større byene, og det finnes en gjennomgang av hvordan det fungerer under netthandel og levering i Tyrkia.