Det henger et portrett bak kassa i kiosken, over tavla i klasserommet, i resepsjonen på hotellet og på veggen i bankfilialen. Samme mann, blå øyne, ofte i smoking eller uniform. Er du i Tyrkia 10. november klokken 09.05, får du en enda tydeligere versjon: sirenene går, biler stopper midt i gaten, sjåfører går ut og stiller seg ved siden av bilen, og et helt land står stille i ett minutt. Det er dødsøyeblikket til Mustafa Kemal Atatürk, og det har vært markert hvert år siden 1938.
Du trenger ikke mene noe om ham for å reise i Tyrkia. Men du forstår landet dårlig uten å vite hvem han var, og du unngår noen ubehagelige situasjoner ved å vite hvordan folk forholder seg til ham.
Offiseren fra Salonika
Han ble født i 1881 i Salonika, en osmansk havneby som i dag heter Thessaloniki og ligger i Hellas. Faren døde tidlig, og gutten kom inn på militærskole. Der ga en matematikklærer ham tilnavnet Kemal, som betyr fullkommenhet, fordi han var flink med tall. Etternavn fantes ikke ennå i Tyrkia. Det kommer vi tilbake til.
Navnet hans ble kjent under første verdenskrig. Da britiske og allierte styrker gikk i land på Gallipoli-halvøya i 1915, var Mustafa Kemal divisjonssjef ved Anafartalar og fikk mye av æren for at fronten holdt. Feltslaget kostet flere hundre tusen liv på begge sider og er den ene tyrkiske seieren i en krig som ellers ble tapt. Slagmarken ligger rett over sundet fra Çanakkale, og minnesmerkene der besøkes av både tyrkere, australiere og new zealendere. På minnesteinen ved Ari Burnu står ord som tilskrives ham, om at de falne fra andre land nå hviler i vennlig jord og at mødrene deres skal tørke tårene. At ordene faktisk er hans, er omdiskutert blant historikere, men de har fått et eget liv i Australia og New Zealand og leses høyt hver 25. april.
Frigjøringskrigen
Da krigen var slutt i 1918, lå Anatolia åpent. Britiske, franske og italienske styrker rykket inn, greske tropper gikk i land i Izmir i mai 1919, og fredsavtalen i Sèvres skulle dele resten mellom stormaktene. Sultanens regjering i Istanbul satt maktesløs.
Den 19. mai 1919 gikk Mustafa Kemal i land i Samsun ved Svartehavet, offisielt for å inspisere, i praksis for å organisere motstand. Datoen er i dag nasjonal helligdag. Han kalte sammen kongresser i Erzurum og Sivas, samlet en nasjonal linje om hvilke grenser landet skulle ha, og åpnet en ny nasjonalforsamling i Ankara den 23. april 1920. At valget falt på en støvete provinsby inne på steppen og ikke på Istanbul, var både militært fornuftig og et politisk signal.
Krigen mot greske styrker snudde ved Sakarya-elven i 1921. I august 1922 kom den store offensiven, og 9. september var tyrkiske tropper i Izmir. Byen brant kort etter i en brann det fortsatt strides om årsaken til. Freden i Lausanne 24. juli 1923 anerkjente det nye landets grenser, og med den fulgte en avtale om befolkningsutveksling: over en million ortodokse kristne ble sendt fra Anatolia til Hellas, og noen hundre tusen muslimer den andre veien, uansett hva de selv ønsket. Tomme greske landsbyer i Kappadokia og på Egeerhavskysten, som Şirince i fjellene over Efesos, er direkte resultat av dette.
Republikken ble utropt 29. oktober 1923, med Ankara som hovedstad og Mustafa Kemal som første president. Sultanatet var allerede avviklet året før, og det som var igjen av det osmanske riket var historie.
Reformene
De neste femten årene ble landet bygget om, ovenfra og i høyt tempo. Det handlet om å lage en stat av vestlig type der religion og styresett var skilt.
| År | Hva som skjedde |
|---|---|
| 1924 | Kalifatet avskaffet. Religiøse domstoler og koranskoler stengt, all skole lagt under staten. |
| 1925 | Hattlov: fez forbudt, hatt med brem påbudt for menn. Dervisjordenene stengt. |
| 1926 | Ny sivillovbok etter sveitsisk mønster. Flerkoneri forbudt, borgerlig vielse, lik arverett. |
| 1928 | Latinsk alfabet innført. Setningen om at staten har islam som religion strøket av grunnloven. |
| 1930 og 1934 | Stemmerett for kvinner, først i kommunevalg, deretter i nasjonale valg. |
| 1934 | Etternavnslov. Nasjonalforsamlingen ga Mustafa Kemal navnet Atatürk, tyrkernes far, og forbød alle andre å bruke det. |
| 1937 | Sekularisme, laiklik, skrevet inn i grunnloven som statsprinsipp. |
Alfabetreformen er den du merker mest som besøkende. Osmansk tyrkisk ble skrevet med arabiske bokstaver som passet dårlig til språkets vokaler. Det nye alfabetet ble laget for tyrkisk lyd for lyd, og det er grunnen til at du kan lese et tyrkisk skilt høyt og bli forstått så snart du har lært seks-sju bokstaver. Har du ti minutter, får du dem i parløren vår. Atatürk reiste selv rundt med tavle og kritt og underviste folk på torgene.
De andre reformene ser du også spor av. Uken ble lagt om slik at fridagen falt på søndag, klokken og kalenderen ble den samme som i Europa, og mål og vekt ble metriske. Kvinner fikk stemmerett før de fikk det i Frankrike og Italia, og de første kvinnelige dommerne og pilotene ble brukt aktivt som symboler på det nye landet. Samtidig er avstanden mellom lovtekst og hverdag stor i et land på denne størrelsen, og den var større på 1930-tallet enn nå. Reformene traff byene først, og landsbygda tiår senere.
Hva det kostet
Reformene ble ikke stemt frem i en åpen politisk debatt. Landet hadde ett parti fra 1925 til 1946, med to kortvarige forsøk på opposisjon som begge ble avviklet. Opprør ble slått ned, hardt, særlig i de kurdiske områdene i sørøst. Religiøse institusjoner mistet både makt og inntekt, og i deler av landsbygda ble endringene opplevd som et angrep utenfra.
Dette er ikke skjult historie, men det er heller ikke det som står i skolebøkene med størst skrift. Hvor sterkt man vektlegger prisen kontra resultatet, er en av de virkelige politiske skillelinjene i Tyrkia i dag, og du hører begge versjoner avhengig av hvem du snakker med.
Etterfølgeren İsmet İnönü holdt landet utenfor andre verdenskrig, en balansegang som spart Tyrkia for ødeleggelsene nabolandene fikk. I 1946 kom flerpartisystemet, og i 1950 tapte det gamle statsbærende partiet valget og gikk av. Det er en av de mer bemerkelsesverdige detaljene i historien: partiet som hadde styrt alene i et kvart århundre, overlot makten etter en valgdag.
10. november 1938
Atatürk døde av levercirrhose i Dolmabahçe-palasset i Istanbul, 57 år gammel. Klokkene i palasset står fortsatt på 09.05, og sengen han døde i er dekket med et tyrkisk flagg. Rommet er en del av omvisningen, og guidene senker stemmen når de kommer dit.
Kisten ble ført med krigsskip og tog til Ankara, og han lå i Etnografisk museum i femten år mens gravmælet ble bygget. Anıtkabir sto ferdig i 1953: en søylehall på en høyde over hovedstaden, med en løvevei på hundre meter opp til plassen foran. Det er gratis å komme inn, det tar to til tre timer med museet under, og vaktskiftet skjer på timen. Kle deg som til en begravelse, ikke som til stranden, og hold stemmen nede. For mange tyrkere er dette et pilegrimsmål.
Ankara er ellers stedet å se hvordan den unge republikken tenkte. Rundt Ulus ligger de to bygningene som huset den første nasjonalforsamlingen, begge museer i dag, og innenfor noen kvartaler står bank- og departementsbygg fra 1920- og 30-tallet i en tung, streng stil som var ment å se moderne og statlig ut på samme tid. Byen ble planlagt av en tysk arkitekt med brede boulevarder og parker, fordi hovedstaden skulle være et utstillingsvindu og ikke bare et administrasjonssted. Kommer du fra Istanbul, virker Ankara nøkternt og litt grått. Det er med vilje.
Slik forholder du deg til det som besøkende
Ettermælet er lovbeskyttet. En egen lov fra 1951 gjør det straffbart å fornærme Atatürks minne eller ødelegge statuer og bilder av ham. Vitser og ironi om ham faller ikke i god jord, heller ikke hos tyrkere som ellers er kritiske til det meste. Behandle det omtrent som du ville behandlet et gravsted.
Noen praktiske ting følger av dette:
- Ikke bruk portrettet eller flagget som rekvisitt i morsomme bilder.
- 10. november er ikke fridag, men mange arrangementer avlyses eller flyttes, og musikk skrus ned i offentlige rom.
- 29. oktober, republikkens dag, er derimot fest: opptog, flagg på hver balkong og fyrverkeri i de store byene. Se oversikten over høytider og fridager før du legger reiseplanen.
- Blir du spurt hva du mener om ham, holder det å si at du synes historien er interessant. Du er ikke forpliktet til å ha en mening.
Du finner navnet hans overalt ellers også: på flyplassen i Istanbul som bærer det på europeisk side, på hovedgater i hver eneste by, på idrettsanlegg, skoger og demninger. Ute i landskapet ser du store bokstaver lagt i hvit stein i fjellsiden, ofte med setningen «Ne mutlu Türküm diyene», lykkelig er den som kan si at han er tyrker. Det er hans ord, fra 1933.
Hva som har skjedd med arven etter ham i nyere tid, med grunnlovsendringer, politiske skifter og debatten om religionens plass, er tema i Tyrkia i dag.