Edirne

Edirne ligger drøyt 230 kilometer nordvest for Istanbul, den siste tyrkiske byen før Hellas og Bulgaria. De fleste nordmenn passerer forbi på vei et annet sted. Det er synd. I nesten nitti år var dette hovedstaden i Det osmanske riket, og byen sitter igjen med arkitektur som ingen annen provinsby i Tyrkia kan måle seg med. Du kan rekke Edirne på en lang dagstur fra Istanbul, men byen fortjener en overnatting.

Sentrum er lite. Fra hovedgaten Saraçlar Caddesi, som er bilfri og full av kafébord, går du til fots til alt som betyr noe på under et kvarter. Det er en provinsby med universitet, ikke et turistmål, og prisene på mat og hotell ligger merkbart under Istanbul-nivå. Turistene som kommer, er stort sett tyrkere på helgetur og bulgarere på handletur.

Selimiye: Sinans eget svar på Hagia Sophia

Selimiye-moskeen står på en høyde midt i byen og er synlig lenge før bussen ruller inn. Arkitekten Mimar Sinan bygde den for sultan Selim II på 1570-tallet, da han selv var godt over åtti år, og kalte den sitt mesterverk. UNESCO førte den opp på verdensarvlisten i 2011.

Fire slanke minareter på over sytti meter står i hvert sitt hjørne. Tre av dem har tre balkonger med separate trapper inni, slik at tre bønneropere kunne gå opp samtidig uten å møte hverandre. Men det er innsiden som gjør inntrykk. Kuppelen hviler på åtte pilarer som er trukket helt ut mot veggene, slik at rommet under står helt åpent. Der Hagia Sophia i Istanbul er en skog av søyler og halvkupler, er Selimiye ett eneste lyst rom. Sinan ville bevise at han kunne spenne en kuppel like vid som bysantinerne, og de fleste er enige om at han klarte det.

På marmorfoten under bønnelederplattformen i midten finner du en opp-ned-tulipan hugget inn i steinen. Guidene forteller gjerne at tomten tilhørte en bonde som nektet å selge før han fikk tulipanen sin foreviget. Om historien er sann eller ikke, motivet er der.

Moskeen er i bruk, så du kommer ikke inn under selve bønnen, og du bør vente noen minutter etter bønneropet. Kle deg dekkende, ta av skoene, og les gjerne reglene for moskébesøk før du går inn. Inngangen er gratis, men det står en bøsse ved døren.

Basarene rundt

Nedenfor moskeen ligger Kavaflar Arastası, en lang overbygd handlegate som hørte til moskékomplekset og opprinnelig huset skomakerne. Et kvartal unna ligger Ali Paşa Çarşısı, en dekket basar Sinan også tegnet, i underkant av tre hundre meter lang. Her selges håndsåper formet som frukt, speil, håndklær og kvaster. Prisene er lavere enn i basarene i Istanbul, og selgerne er langt mindre pågående. Du kan faktisk se på varene uten å bli fulgt etter.

De andre moskeene

Edirne har tre moskeer til som hver for seg ville vært hovedattraksjonen i en annen by.

• Eski Cami, den gamle moskeen fra tidlig 1400-tall, har ni kupler båret av fire pilarer og enorme kalligrafiske bokstaver malt rett på veggene. Den ligger midt i sentrum, rett ved basaren.
• Üç Şerefeli Cami fra 1440-tallet har fire helt ulike minareter, og en av dem har de tre balkongene som har gitt moskeen navnet. Da den sto ferdig, hadde den den videste kuppelen osmanerne hadde bygget.
• Muradiye Camii ligger et stykke opp i en bakke nordøst i byen, mer beskjeden utenpå, men med et bønnerom kledd i blå fliser. Den er ikke alltid åpen utenom bønnetidene.

Kırkpınar: oljebryting siden middelalderen

En gang i året fylles Edirne av menn i tunge lærbukser, dekket av olivenolje fra hodet til anklene. Kırkpınar-turneringen i yağlı güreş holdes på Sarayiçi, en flat øy i elven Tunca like nord for byen, og arrangørene fører tradisjonen tilbake til midten av 1300-tallet. UNESCO satte den på listen over immateriell kulturarv i 2010.

Turneringen går som regel over en uke i slutten av juni eller begynnelsen av juli, med finalene i helgen. Brytere kalt pehlivan deles inn i klasser etter erfaring og størrelse, ikke etter vekt, og den øverste klassen kjemper om tittelen başpehlivan. Oljen gjør grepene nesten umulige, så mye av kampen handler om å få hånden ned i motstanderens bukse og styre ham derfra. Det ser rart ut første gang. Så skjønner du hvorfor tribunen står og skriker.

En bryter som vinner hovedklassen tre år på rad, får beholde det gullbeltet turneringen deler ut, og navnet hans huskes lenge etterpå i Trakya. Kampene i de laveste klassene starter tidlig på morgenen og går parallelt på flere gressflater samtidig, så du ser mye bryting uten å ha peiling på hvem som er hvem. Ta med solhatt og vann. Det finnes tribuner med tak, men de fyller seg først.

Skal du hit i Kırkpınar-uken, book overnatting i god tid. Byen er full, og prisene følger etter. Resten av året kan du gå rundt på Sarayiçi i fred og se ruinene av det osmanske palasset som lå her før russerne og senere Balkan-krigene la det i grus.

Elvene, broene og Karaağaç

Tre elver møtes ved Edirne: Tunca, Arda og Meriç, den siste kjent som Evros på gresk side. Over Meriç går en lang steinbro fra 1800-tallet, og den er byens beste sted i solnedgang. Gå over den til fots.

På andre siden ligger bydelen Karaağaç, som Tyrkia fikk beholde ved fredsavtalen i Lausanne i 1923 selv om den ligger vest for elven. Her står et monument over avtalen, og den gamle jernbanestasjonen er i dag universitetsbygning. Rundt stasjonen ligger restauranter og hager der folk fra byen sitter hele ettermiddagen.

Sykehuset som brukte musikk som medisin

Beyazıt II-komplekset ligger ved Tunca litt utenfor sentrum: moské, kjøkken for fattige, medisinsk skole og et sykehus fra slutten av 1400-tallet. Sykehusdelen behandlet psykisk syke med musikk, vannlyd og duft, i en tid da Europa for øvrig løste det samme problemet med lenker. I dag er det helsemuseum under Trakya universitet, med voksfigurer i rommene. Det er lettere å bli rørt av dette stedet enn du tror på forhånd.

Maten

Edirne har én rett alle snakker om: tava ciğeri, kalvelever skåret i papirtynne skiver, vendt i mel og fritert til den er sprø. Den serveres med friterte tørkede chili og en løksalat med sumak, og du finner den i hele gamlebyen. Byen er også kjent for hvitost, for mandelmarsipan i små esker, og for de fargede sukkerpinnene som selges rundt Selimiye. I Trakya drikker mange hardaliye, en gjæret druedrikk med sennepsfrø, som smaker langt bedre enn beskrivelsen.

Leverstedene ligger tett langs gatene rundt Saraçlar Caddesi og nede ved Karaağaç. Porsjonene er små, så bestill to hvis du er sulten, og ikke bli overrasket om det eneste tilbehøret er brød og den løksalaten. Vil du ha noe annet enn lever, serverer de fleste lokantaene i sentrum gryteretter i vindusdisken, der du peker på det du vil ha.

Grensen mot Hellas og Bulgaria

Kapıkule mot Bulgaria ligger rundt 18 kilometer vest for Edirne og er en av Europas travleste landegrenser. Køene kan være lange, særlig når tyrkere bosatt i Tyskland kjører hjem på sommeren. Pazarkule mot Hellas ligger bare noen kilometer fra byen, men statusen der har vekslet, og overgangen har vært stengt eller begrenset i perioder. Sjekk hva som gjelder før du planlegger å krysse akkurat der.

Har du leiebil, kan du normalt ikke ta den ut av Tyrkia. De fleste tyrkiske utleiekontrakter forbyr det, og forsikringen slutter å gjelde ved grensen. Reglene for innreise og opphold står i artikkelen om pass og visum, og de endres oftere enn folk regner med.

Slik kommer du deg dit

Buss er standardveien. Avganger går flere ganger i timen fra hovedbussterminalen i Istanbul, og fra terminalen i Alibeyköy. Selve kjøreturen tar rundt to og en halv time, men legg på en halvtime til for å komme seg ut av Istanbul. Bussterminalen i Edirne ligger noen kilometer utenfor sentrum, og selskapene setter som regel opp gratis servisbuss inn til byen. Mer om hvordan bussystemet fungerer står i guiden til langdistansebuss i Tyrkia.

Tog er ikke et reelt alternativ fra Istanbul til Edirne for turister. Rutene er få og tidene upraktiske.

En dag eller to netter

Rekker du bare en dagstur, prioriter Selimiye, basarene og Eski Cami, og spis lever før du snur. Blir du natten over, får du sett moskeen opplyst etter mørkets frembrudd, og du får tid til Karaağaç og helsemuseet dagen etter. Utvalget av hoteller er begrenset, og mye ligger rett rundt Selimiye.

Sesongen betyr mer her enn på kysten. Trakya har fastlandsklima: kvelende varmt om sommeren, og byen ligger jevnlig på topp når Tyrkia måler landets høyeste temperaturer. Vinteren gir frost og av og til snø over hele Marmara-regionen. Mai, september og oktober er de behagelige månedene. Se hva som venter deg måned for måned i klimaoversikten.

Skal du videre, ligger Bursa og resten av Istanbul og Marmara et par timer unna på andre siden av storbyen, og for den som vil forstå hvorfor Edirne ser ut som den gjør, er bakgrunnen samlet i artikkelen om Det osmanske riket.