Du rekker å se noen hundre av dem før du har kommet deg ut av ankomsthallen. En blå glassperle med hvit og lyseblå ring rundt en mørk midte, formet som et øye. Den henger i nøkkelringer, over dørkarmer, i speilet på taxien og festet med sikkerhetsnål på skulderen til en baby i barnevogn.
Den heter nazar boncuğu, øyeperlen, og den er ikke først og fremst en suvenir. Den er et arbeidsredskap mot noe folk faktisk tar på alvor.
Hva nazar er
Ordet nazar betyr blikk. Tanken er at et intenst blikk kan skade det det hviler på, og at det ikke trenger å være ondsinnet. Beundring er nok. Sier noen «for et vakkert barn» eller «for en fin bil» med litt for mye varme, kan blikket sette seg, og etterpå blir barnet sykt eller bilen streiker. Det er derfor det som er nytt, vakkert eller vellykket er mest utsatt: spedbarn, bruder, nye hus, nye biler, fine dyr og butikker som går bra.
Motmiddelet er dobbelt. Perlen henges opp for å fange blikket først, og den som gir komplimentet sier «maşallah», omtrent «som Gud vil», for å gjøre rosen ufarlig. Sier du det når du roser noens barn, vinner du sympati med én gang.
Troen er eldre enn islam og finnes rundt hele Middelhavet, fra Hellas og Italia til Egypt og Iran. Den offisielle religiøse holdningen i Tyrkia er kjølig: statens religionsdirektorat regner amuletter som overtro og fraråder dem. Det stopper ingen. Perlen henger i moskégatene også, og de fleste som kjøper den tenker ikke stort mer over det enn nordmenn gjør over å banke i bordet. Mer om hvordan folketro og formell religion lever side om side, står i islam i Tyrkia.
Hvorfor blå
Forklaringene er flere, og ingen kan bevises. Den vanligste er at blå øyne var sjeldne i Anatolia og dermed knyttet til fremmede, og at fargen slik ble selve bildet på det farlige blikket. En annen peker på at blått glass har vært laget og verdsatt i dette området siden bronsealderen, lenge før noen skrev noe ned om saken.
Materialet er ikke tilfeldig. Perlen skal være av glass, fordi glasset kan ta imot blikket og briste av det.
Der den henges
Over inngangsdøren i huset. På veggen bak kassa i butikken. I speilet i bilen, sammen med en liten koran og et fotballagsemblem. På kontoret, på traktoren, på byggeplassen og på båten. En baby får en perle festet på klærne eller i vognen fra første dag, og en brud får ofte en med seg som en del av utstyret, som beskrevet i tyrkiske bryllup. Nye butikker og nye leiligheter innvies med en perle på veggen før møblene kommer inn.
Knuser den, er det gode nyheter. Da har den gjort jobben og tatt et blikk for deg. Du limer den ikke sammen. Du kaster den og henger opp en ny.
Det finnes flere hjemmemidler ved siden av perlen. Noen brenner en klype vill rue, üzerlik, og lar røyken gå rundt i rommet. Andre knipser tre ganger i luften, sier «maşallah» og spytter symbolsk tre ganger. Ser du noen gjøre det etter å ha rost barnet ditt, er det ment vennlig.
Nazarköy
Perlene lages fortsatt for hånd. Det mest kjente stedet er landsbyen Kurudere utenfor Izmir, som har tatt navnet Nazarköy, altså landsbyen for det onde øyet. Der sitter glassblåsere ved vedfyrte ovner under fikentrærne og trekker perler ut av smeltet glass med en jernstang, lag for lag, mens temperaturen i ovnen ligger langt over tusen grader. Håndverket er ført videre i noen få familier, og de fleste av dem er eldre.
Du kan besøke landsbyen på en formiddag fra Izmir, se produksjonen og kjøpe direkte. Det er billigere enn i turistgatene, og du får perler med ujevnheter som viser at de er trukket for hånd.
Glass eller plast
Mesteparten av det som selges i souvenirbutikker er støpt plast eller harpiks. Det er ikke svindel, men det er en annen vare, og forskjellen er enkel å kjenne:
- Temperatur. Glass er kaldt mot kinnet eller leppa. Plast er romtemperert.
- Vekt. Glass er tydelig tyngre enn det ser ut til.
- Ringene. Håndtrukket glass har små luftbobler og litt skjeve, ujevne ringer. Støpt plast er helt symmetrisk.
- Kanten. Plast har ofte en tynn støpekant du kjenner med neglen.
Prisen på en liten perle er så lav at det ikke er noe å forhandle om. Skal du ha et stort veggstykke eller en lampe av glassperler, er det en annen samtale. Generelle råd om ekthet og kopier finner du i ekte vare eller kopi, og andre ting som er verdt plassen i kofferten står i souvenirer fra Tyrkia.
Skal du ta med glass hjem, pakk det i klær midt i kofferten. Det tåler flyreisen fint, men ikke å ligge langs kanten.
Ikke bland den med hånden
En annen figur du ser mye av er en flat hånd, ofte med et øye i håndflaten. Det er hamsa, også kalt Fatimas hånd, som er utbredt i Nord-Afrika og Midtøsten og brukes til omtrent samme formål. Den er ikke det samme som nazar, og i Tyrkia er den mindre tradisjonell enn perlen.
Får du en perle i gave, ta imot den og heng den opp et sted som er synlig. Det er en velmenende gest, ikke en spøk, og det hører til den samme grunnholdningen som beskrives i gjestfrihet og omgangsformer: man ønsker gjesten vel, og man gjør det med noe håndfast.