Trappen ned i Ihlara-dalen har over tre hundre trinn. Ned går det fort. Opp igjen, i tjuefem grader klokken to om ettermiddagen, er en helt annen sak, og det er her folk angrer på at de ikke tenkte gjennom logistikken først. Har du sjåfør eller egen bil, finnes det en enklere løsning: gå én vei og bli hentet i landsbyen Belisırma i stedet for å snu.
Er du først nede, får du landskapet som ikke ligner noe annet i Kappadokia. Ingen tørr høyslette, ingen støv. En elv med grønt vann, poppel og pil som gir sammenhengende skygge, fuglesang, og hundre meter loddrett klippevegg på begge sider med kirker hogd inn i berget over hodet på deg.
Slik ligger dalen
Ihlara Vadisi ligger i Aksaray-provinsen, vest for kjerneområdet rundt Göreme. Elven Melendiz har skåret seg ned i den vulkanske steinen og laget en kløft på rundt fjorten kilometer, med bratte sider og en bunn som er så frodig at den ser malplassert ut i landskapet rundt.
Nærmeste større by er Aksaray, drøyt en halvtimes kjøring unna, og det er dit du må hvis du trenger apotek, bank eller bensin. Selve dalen har bare de to landsbyene og et par kiosker.
Dalen var et tilfluktssted og et monastisk område i bysantinsk tid. Det skal finnes over hundre kirker og kapeller i klippeveggene her. Et titalls av dem er åpne og skiltet, resten ligger utilgjengelige eller uten tilrettelegging. Kunsten skiller seg fra den i Göreme friluftsmuseum: her finnes både klassisk bysantinsk stil og eldre maleri med tydelig østlig, syrisk preg, med kraftigere strek og enklere farger.
Trappen ned, og opp igjen
Hovedinngangen ligger på kanten av kløften ved landsbyen Ihlara, med parkering, billettluke, toaletter og en kafé. Derfra går en betongtrapp i mange svinger ned til elvebredden. Den har rekkverk hele veien og er i god stand, men den er lang, og det finnes ingen heis eller alternativ nedstigning.
Regn tjue minutter ned og en god halvtime opp. Har du hjerteproblemer, dårlige knær eller er lite trent i varme, tenk over det før du starter. Det er ingen skygge i selve trappen. Ta med mer vann enn du tror du trenger.
Det finnes en annen vei inn: du kan kjøre ned til Belisırma og starte derfra, eller gå inn fra Selime i den andre enden. Da slipper du trappen helt, men du mister også den beste konsentrasjonen av kirker, som ligger nær hovedinngangen.
Vandringen fra Ihlara til Belisırma
Standardturen går fra bunnen av trappen og nedover langs elven til landsbyen Belisırma, en strekning på rundt fire kilometer. Den tar halvannen til to timer med stopp, og den er nesten flat.
Stien følger elvebredden, krysser den på trebroer noen steder, og er stedvis steinete og ujevn. Det er ikke fjellklatring, men det er heller ikke turvei. Bruk sko med såle, ikke sandaler. Etter regn blir partier gjørmete, og elven kan gå høyt om våren.
I Belisırma ligger flere restauranter med plattinger ute i elven, der du sitter med føttene nær vannet og spiser grillet ørret og gözleme. Det er den naturlige lunsjstoppen, og det er også her de organiserte turene samles. Vil du ha ro, spis en time før eller etter dem.
Underveis møter du lokale som selger fersk juice, tørket frukt og te fra små boder på elvebredden, og en og annen bonde med esel. Toaletter finnes ved hovedinngangen og i Belisırma, ikke imellom. Det er ikke mobildekning overalt nede i kløften, så avtal møtested og tidspunkt med sjåføren før du går ned.
Kirkene du bør stoppe ved
De skiltede kirkene ligger tett de første kilometerne. Du behøver ikke se alle, og etter fire begynner de å ligne på hverandre. Disse er de mest sette:
- Ağaçaltı Kilise, kirken under treet, rett ved bunnen av trappen. Kjent for himmelfartsscenen i kuppelen.
- Kokar Kilise, den velluktende kirken, med et godt bevart takmaleri og kraftige jordfarger.
- Yılanlı Kilise, slangekirken, med en uvanlig direkte fremstilling av straff i dødsriket. Den huskes lenge etterpå.
- Sümbüllü Kilise, hyasintkirken, med fasade hogd ut i klippeveggen et stykke opp fra stien.
- Kırk Damaltı, Sankt Georg-kirken nær Belisırma, som krever en bratt sidesti opp.
Flere av kirkene nås med trapper eller stier opp fra elvebredden, og noen av dem er bratte. Freskene er skadet av sot, fuktighet og hærverk gjennom århundrene, akkurat som i resten av regionen.
Selime i den andre enden
Der dalen åpner seg mot nordvest ligger Selime, et enormt klosteranlegg hogd inn i klippen, med kirkerom i katedralstørrelse, kjøkken, staller og ganger som klatrer oppover i berget. Det er det største bygde anlegget i dalen og imponerer flere enn kirkene gjør.
Hele vandringen fra Ihlara via Belisırma til Selime er rundt fjorten kilometer og tar fire til fem timer. De fleste kjører i stedet den siste biten. Selime har egen inngang og egen billett.
Slik kommer du dit, tid og pris
Fra Göreme tar kjøreturen halvannen time hver vei, og det finnes ingen praktisk kollektivforbindelse for en dagstur. Har du leiebil, er veien god og skiltingen grei.
Uten bil er den organiserte grønne dagsturen den vanlige løsningen. Den kombinerer Ihlara med Derinkuyu, lunsj i Belisırma og Selime. Ulempen er at du får den korteste varianten av vandringen, ofte bare et par kilometer, og at tempoet er satt av gruppen.
Det er inngangspenger til dalen, betalt ved luken oppe, og prisen oppgis i euro for utenlandske besøkende. Det regionale museumskortet for Kappadokia dekker vanligvis både Ihlara og Selime. Sett av tre til fire timer nede i dalen hvis du gjør turen på egen hånd, pluss kjøringen.
| Sesong | Slik er dalen |
|---|---|
| April til juni | Best. Elven går full, alt er grønt, og temperaturen nede er behagelig. |
| Juli til august | Varmt oppe, men skyggen langs elven gjør bunnen flere grader kjøligere enn høysletta. |
| Oktober | Poplene blir gule, og dalen er på sitt vakreste for kamera. |
| Desember til mars | Is i trappen, kaldt og stille. Deler av tilbudet i Belisırma er stengt. |
Det som skuffer
Kjøreavstanden er den vanligste. Tre timer i bil for en to timers spasertur får noen til å føle at dagen gikk med til transport. Legg Ihlara sammen med Derinkuyu eller Selime, så blir regnestykket bedre.
Den andre er trappen. Folk undervurderer den, særlig oppover, og særlig etter lunsj. Gå ned tidlig på morgenen om du skal samme vei tilbake.
Den tredje er at kirkene her er dårligere bevart enn de mest kjente i Göreme. Kommer du for freskomaleri alene, blir du skuffet. Kommer du for å gå langs en elv i bunnen av en kløft med tusen år gamle kapeller i veggene, blir du det ikke. Det er dette som skiller Ihlara fra resten av attraksjonene i Kappadokia: her er landskapet hovedsaken, og historien er noe du snubler over underveis.