Fethiye

Det står Fethiye på reisedokumentet, men det sier deg nesten ingenting om hvor du skal bo. Innenfor tjue minutter med bil ligger fire steder som knapt kunne vært mer forskjellige: en travel tyrkisk havneby, en flat strandforstad med solnedgang, en britisk barlandsby oppe i fjellet, og en lagune som er avbildet på annenhver reisebrosjyre fra Tyrkia. Velger du feil av dem, kommer du hjem og forteller om en helt annen ferie enn naboen som var samme sted.

Fethiye ligger innerst i en stor bukt full av små øyer, med Taurusfjellene tett innpå i sør. Det gir en kystlinje som er dramatisk snarere enn bred: bratte skråninger, dype bukter og strender som må letes fram. Til gjengjeld er det ingen andre steder i Tyrkia du kommer så lett til så mye forskjellig fra samme base.

De fire basene, kort fortalt

Minibussene binder alt sammen. Fra otogaren i Fethiye går det dolmuş til alle fire hvert kvarter i sesongen, og siste avgang fra Ölüdeniz og Hisarönü går sent på kvelden. Det betyr at du kan bo på ett sted og spise på et annet uten å tenke på taxi. Hvordan systemet fungerer i praksis står i guiden til dolmuş og lokalbuss.

Fethiye by: klippegraver, fiskehall og basar

Byen har en fortid som er lengre enn den ser ut til. Her lå den lykiske havnebyen Telmessos, og over sentrum, høyt oppe i klippeveggen, er det hugget fasader inn i fjellet. Den største av dem, gravkammeret som tilskrives Amyntas, ser ut som fronten på et gresk tempel og er fra 300-tallet før vår tidsregning. Du går opp en lang trapp fra boligstrøket under, betaler en liten inngang og får byens beste utsikt på kjøpet. Gå sent på ettermiddagen, både for lyset og for varmen.

Grunnen til at resten av byen ser moderne ut, er trist: jordskjelv la Fethiye i grus både i 1856 og i 1957. Det som finnes av gammel bebyggelse, er stort sett samlet i basarkvarteret Paspatur, et par kvartaler med smug, teppebutikker og restauranter bak havnen.

Midt i sentrum ligger fiskehallen, og den er verdt en kveld. Du kjøper fisken din i en av bodene i midten, tar den med til en av restaurantene som ligger rundt, og betaler dem for å grille den og servere salat og brød til. Prisen på fisken avtales før den veies. Se hva de lokale kjøper, og spør etter dagens fangst i stedet for det dyreste i disken.

Ellers har byen et lite arkeologisk museum, en marina med kafeer og et av kystens største ukemarkeder, der halve fylket kommer for å handle grønnsaker. Fethiye er en by folk faktisk bor i året rundt, og det merkes på både priser og stemning.

Havnepromenaden er kveldsturen. Fra fiskehallen går du vestover langs vannet forbi utfluktsbåtene som ligger og venter på morgendagens passasjerer, videre til marinaen der seilbåtene ligger. Underveis passerer du et titalls kafeer der en te koster en brøkdel av det samme ville kostet i Ölüdeniz. Nord i bukten, en snau halvtime unna, ligger Göcek, en liten havneby med flere marinaer og prisnivå deretter. Dit drar du for å se båtene, ikke for å bo.

Çalış: solnedgang og flat asfalt

Fem kilometer nord for sentrum ligger Çalış, en flere kilometer lang strand som vender rett vestover. Det gjør Çalış til det beste solnedgangsstedet i området, og hver kveld fylles strandbarene av folk som sitter og venter på at solen skal gå ned bak øyene i bukten.

Stranden er grov og steinete, ikke fin sand, og vannet blir dypt raskere enn på en typisk barnestrand. Ettermiddagsvinden lager ofte krapp sjø. Til gjengjeld er hele området flatt, noe som er sjeldent på denne kysten, og promenaden bak stranden er ideell for barnevogn og sykkel. Bak byen ligger et våtmarksområde med fugleliv, som er et fint sted å gå tidlig morgen.

Det beste med Çalış er vannbussen. Gjennom sesongen går det småbåter fra brygga inn til havnen i Fethiye på rundt tjue minutter, og det er en langt hyggeligere reisevei enn dolmuşen. Kveldene her er rolige: noen barer, mange restauranter, lite bråk.

Çalış er også det stedet i området der du får mest hotell for pengene. Anleggene er stort sett lave, mange har egen hage, og du finner både leiligheter og små familiedrevne pensjonater i tillegg til de store kjedene. Ulempen er at du må reise for å gjøre noe annet enn å bade og spise. Ölüdeniz ligger en halvtimes dolmuştur unna med bytte i sentrum, og det blir en operasjon når det er tredve grader og du har med barn.

Ovacık og Hisarönü: fjellandsbyene som ble britiske

Oppe på ryggen mellom Fethiye og Ölüdeniz ligger to tettsteder som ikke fantes for femti år siden. Ovacık og Hisarönü ble bygget for pakketurisme, og resultatet er gater med engelske frokoster, sportsbarer, karaoke og skreddere som lover dressen ferdig til i morgen. Skiltene er på engelsk. Menyene er på engelsk. Det er lite igjen av Tyrkia her.

Om det er en fordel eller ulempe avhenger helt av hva du er ute etter. Hotellene er rimelige, det er kort vei til Ölüdeniz med dolmuş, og luften er kjøligere enn nede ved sjøen fordi du ligger et par hundre meter over havet. Har du tenåringer, er utvalget av kvelder større her enn noe annet sted i området. Er du derimot ute etter tyrkisk stemning, bør du styre helt unna.

Ovacık har også en helt annen tittel: det er startpunktet for Likya Yolu, den lykiske vandreruten som følger kysten flere hundre kilometer østover mot Antalya. Du trenger ikke gå hele. En dagsetappe over ryggen gir utsikt ned i lagunen som ingen bilvei kommer i nærheten av.

Ölüdeniz: lagunen alle har sett bilde av

Ölüdeniz er stranden med den turkise lagunen, og den ser faktisk slik ut. Lagunen ligger i et verneområde med egen inngang og adskilt fra hovedstranden Belcekız av en tange. Vannet er stille, grunt og usedvanlig klart, og det er nettopp derfor bildene ser ut som de gjør.

Det du ikke ser på bildene, er mengden mennesker mellom klokken elleve og fire i juli og august. Kom tidlig eller kom sent. Stranden er dessuten steinete, så badesko er en god investering. Det finnes ingen hoteller helt inntil lagunen, så du bor enten i Belcekız rett ved eller oppe i Ovacık.

Fjellet bak, Babadağ, er et av verdens mest kjente steder for tandem paragliding. Flyene kastes ut fra godt over halvannen kilometers høyde, og turen ned tar rundt en halvtime. Du trenger ingen erfaring. Sjekk at operatøren er registrert og at piloten har lisens, og vær forberedt på at turer avlyses når vinden ikke samarbeider. Mer om selve stranden, vernereglene og de beste tidspunktene står i artikkelen om Ölüdeniz og Blå lagune.

Selve tettstedet Belcekız er en kort strandpromenade med restauranter, dykkersentre og butikker som selger badetøy. Det er hyggelig nok, men det er også lite, og prisene ligger et hakk over Fethiye. Bor du her i høysesongen, får du kort vei til stranden og til gjengjeld en jevn strøm av dagsturister gjennom gaten fra morgen til ettermiddag. Roen kommer først etter at siste dolmuş har kjørt oppover.

Ut av dalen: spøkelsesbyen, juvet og båtene

Åtte kilometer sørvest for Fethiye ligger Kayaköy, en landsby med flere hundre tomme steinhus i en skråning. Den greske befolkningen ble flyttet ut under befolkningsutvekslingen i 1923, og siden har husene stått uten tak. Du går rundt i gatene, inn i to kirker og opp til utsikten over dalen. Det er stille på en måte som gjør inntrykk. Fra Kayaköy går det også en merket sti over åsen ned til Ölüdeniz, en tur på halvannen til to timer som mange kombinerer med badedag.

Innover i landet ligger Saklıkent-canyon, en kilometerlang sprekk i fjellet der du vasser i iskaldt vann mellom loddrette vegger. Det er en standard dagstur fra alle de fire basene, og vannet er kaldt nok til at det gjør vondt, også i august.

Fra havnen i Fethiye går dagsturen som lokalt kalles tolvøyersturen: en båt som seiler rundt øyene i bukten med badestopp og lunsj. Fra Ölüdeniz går båter til Sommerfugldalen, en bratt bukt som bare er tilgjengelig fra sjøen. Og Fethiye er endepunktet for den vanligste Blue Cruise-ruten med gulet, uken som starter i Marmaris eller går motsatt vei østover mot Kaş. Vil du videre langs kysten på egen hånd, ligger Dalyan vestover og Kaş østover, begge innen dagstur.

Sesong, priser og veien inn

Fethiye har lange somre. Fra midten av mai til midten av oktober er det som regel badevær, og sjøen holder seg varm langt ut på høsten. Juli og august er hardt: over tretti grader, lite skygge på strendene, og køer i Ölüdeniz. Juni og september treffer best. Vinteren er mild, grønn og våt, og en del av byen lever videre selv om kysthotellene stenger.

Dalaman lufthavn ligger rundt femti kilometer unna, og transferen tar rundt tre kvarter. Det går charter fra Norge om sommeren. Praktisk informasjon om Dalaman lufthavn finner du hos søstersiden vår.

Trenger du leiebil? Bor du i Fethiye by eller Çalış, klarer du deg fint uten. Bor du i Ovacık eller Hisarönü og vil se mer enn strandveien, blir bil raskt fornuftig, for dagsturene innover i landet er tungvinte med buss. Veiene rundt Fethiye er gode, men de bratte svingene ned til Ölüdeniz krever at du bruker lavt gir og ikke bremsene hele veien.

Prismessig ligger Fethiye by lavere enn Ölüdeniz og Hisarönü, ganske enkelt fordi det bor folk der som ikke er på ferie. Spiser du der lokale spiser, i sidegatene bak basaren i stedet for på promenaden, merker du forskjellen med en gang. Hva du generelt bør regne med av utgifter, står i oversikten over prisnivået i Tyrkia. Skal du sammenligne Fethiye med nabodestinasjonene, finnes det en samlet oversikt over Egeerhavskysten.