De fleste går inn i Den blå moské for å se fliser og kommer ut litt skuffet. Flisene er der, over tjue tusen av dem, men de sitter høyt oppe i halvmørket der du knapt ser dem. Vil du se hva osmansk fliskunst faktisk er, går du i stedet til Rüstem Paşa-moskeen, gjemt i en trapp over krydderbasaren. Der er hele rommet kledd fra gulv til kuppel, i øyehøyde, og du står som regel alene.
Ikke helt keramikk, ikke helt porselen
Iznik-keramikk er laget av en masse som består av opptil åtti prosent knust kvarts, blandet med litt leire og glassfritte. Resultatet er hardt, hvitt og nesten gjennomskinnelig i tynne partier. Over grunnmassen legges et hvitt slikkerlag, mønsteret males rett på med metalloksider, og til slutt kommer en klar glasur som brennes over det hele.
Poenget med den hvite bunnen er fargene. De ligger som malt på papir og lyser på en måte de ikke gjør på vanlig rødbrent leire. Det er også derfor ekte kvartskeramikk er tyngre og klarere i klangen enn en billig kopi i steintøy.
Hundre år på topp
Byen İznik, det gamle Nikea, ble sentrum for produksjonen fordi hoffet bestilte derfra. På 1400-tallet var alt blått på hvitt, en direkte etterligning av kinesisk porselen, som sultanene samlet i store mengder. Samlingen i Topkapi-palasset er fortsatt en av verdens største av sitt slag, og den er selve grunnen til at tyrkiske pottemakere begynte å male blått.
Utover 1500-tallet kom turkis, salviegrønt og fiolett til. Rundt 1557 kom det som gjorde Iznik berømt: en tykk, korallrød farge basert på jernrikt leire. Den ligger så tykt at den står litt opp fra flaten, og du kan kjenne den med fingertuppen på et godt stykke. Nettopp da bygget Mimar Sinan mest, og etterspørselen etter fliser var enorm.
Så tok det slutt. Da hoffet sluttet å bestille på 1600-tallet, forsvant grunnlaget, kvaliteten falt, og rundt år 1700 var ovnene i İznik kalde. Kunnskapen om den røde fargen gikk tapt i flere hundre år.
Det finnes en detalj som viser hvor tett dette hang sammen med politikk. Fliser var ikke pynt hoffet kunne kjøpe fritt i markedet. Verkstedene arbeidet etter tegninger fra palassets eget designkontor, der miniatyrmalere og bokbindere laget mønstrene, og de samme motivene ble derfor brukt på fliser, bokpermer, kaftaner og tepper i samme tiår. Ser du en tulipanbukett på en flis og den samme buketten på en silkekaftan i Topkapi, er det ikke tilfeldig. Det er samme tegning, sendt til to verksteder.
Motivene du ser igjen
Repertoaret er begrenset og lett å lære seg:
- Tulipanen, lale, er det osmanske blomstermotivet framfor noe. Den kom til Nederland fra tyrkiske hager, ikke omvendt.
- Nellik og hyasint går igjen sammen med tulipanen i buketter.
- Saz-bladet er et langt, buet og tagget blad som slynger seg over hele flaten.
- Skybånd, krøllete striper lånt fra kinesisk kunst.
- Çintamani, tre kuler over to bølgede striper, et gammelt maktsymbol som også finnes på tepper. Flere av de samme figurene går igjen i teppevevingen.
- Kalligrafi, koranvers i hvite bokstaver på blå bunn, særlig rundt mihraber og over dører.
Hvor du ser det beste
| Sted | Hva som er spesielt |
|---|---|
| Rüstem Paşa-moskeen, Istanbul | Den tetteste og fineste flissamlingen i noe bygg. Fra Sinans hånd, og i øyehøyde. |
| Den blå moské | Flest fliser av alle, men høyt oppe. Ta med kikkert hvis du er interessert. |
| Topkapi, haremet | Rom etter rom med paneler fra ulike tiår, så du ser stilutviklingen på en halvtime. |
| Yeşil Türbe, Bursa | Eldre teknikk fra tidlig 1400-tall, med turkise fliser lagt i felt. Forløperen til Iznik. |
| Çinili Köşk, Istanbul | Fliskiosken ved arkeologisk museum, et seldsjukkisk-inspirert bygg som i seg selv er utstillingen. |
Seldsjukkisk flisarbeid, som du finner i Konya og Sivas, er noe annet igjen: mindre biter satt sammen som mosaikk, gjerne stjerne- og korsformede, og nesten alltid i turkis og mørkeblått.
Hvor det lages i dag
Kütahya, noen timer sørøst for Bursa, overtok produksjonen da İznik falt fra, og byen er fortsatt sentrum for tyrkisk keramikk. Der finner du alt fra industriell servisefremstilling til små verksteder som maler for hånd. Siden 1990-tallet har det også vokst fram verksteder i İznik som har gjenskapt kvartsmassen og den røde fargen, og prisene der ligger på et helt annet nivå.
Çanakkale har sin egen, folkelig tradisjon med figurer og krukker i grønt og gult. Og i Avanos i Kappadokia dreies det i rød leire hentet fra elven Kızılırmak, ofte på en fotdreven skive, med former som spiller på hettittiske vinkanner. Der får du prøve selv, og det er en av de få håndverksdemonstrasjonene som faktisk er morsom for barn.
Prisnivået spriker voldsomt mellom disse. En maskinlaget tallerken fra en turistbutikk koster noen euro. En håndmalt tallerken fra et Kütahya-verksted ligger et godt stykke over det. Et stykke ekte kvartskeramikk fra İznik, malt av en navngitt kunstner, er i en helt annen prisklasse igjen, og selges gjerne med sertifikat. Alle tre kan se nokså like ut på en hylle i halvmørke, og det er hele forretningsmodellen i turistgatene.
Håndmalt eller trykk?
Mesteparten av det som selges i turistbutikker er trykt eller sjablongmalt industrivare, og det er helt greit så lenge prisen stemmer. Slik skiller du:
- Se etter penselstrøk. Håndmaling gir ujevn fargetykkelse og små ansamlinger av farge der penselen stoppet.
- Sammenlign to like. Ta to tallerkener med samme mønster fra samme hylle og hold dem inntil hverandre. Er de identiske ned til minste detalj, er de trykt.
- Snu den. Håndmalte stykker er som regel signert eller stemplet under, ofte med verkstedets navn og byen.
- Vei den. Kvartsmasse er merkbart tyngre og gir en klar tone når du knipser på kanten. Billig steintøy låter dumpt.
- Kjenn på rødt. Er den røde fargen litt hevet over flaten, er du i den dyre enden.
Mer om hvordan du generelt vurderer ekthet i tyrkiske butikker står i ekte vare eller kopi.
Å få det hjem
Butikkene pakker godt, og de fleste tilbyr frakt. Skal du ha noe med i bagasjen, hør etter at det pakkes i bobleplast og legg det midt i kofferten, ikke langs kanten. Store fat og fliser bør sendes. Avtal da hvem som betaler eventuell toll og merverdiavgift ved ankomst til Norge, og be om sporingsnummer.
Én regel er absolutt: gamle gjenstander kan ikke tas ut av landet. Tyrkisk lov forbyr utførsel av antikviteter, og fliser eller keramikk som er over hundre år regnes som kulturarv. Straffene er reelle, og uvitenhet er ingen unnskyldning. Blir du tilbudt en «gammel flis fra en moské», eller en skår som selgeren sier kommer fra en utgravning, si nei og gå. Det er ikke et røverkjøp, det er en risiko du tar med deg helt til passkontrollen. Kjøp en ny som er malt for hånd i stedet, og se souvenirer fra Tyrkia for hva annet som er verdt plassen i kofferten.