Du hører det før du ser det. En rekke biler med røde bånd over panseret og et flagg i vinduet kommer tutende nedover gaten i lav fart, med en trommeslager på lasteplanet bak. Det er en bryllupskortesje, og i sommermånedene ser du dem hver eneste helg. Blir du stående og se på, er sjansen god for at noen vinker deg inn.
Tyrkiske bryllup varierer enormt. Et bryllup i Bodrum kan være en hagefest med DJ og hvitvin. Et bryllup i en landsby i sørøst kan vare i tre dager, samle fem hundre gjester og ikke ha en dråpe alkohol. Det som går igjen, er rekkefølgen av seremonier og gullet.
Veien fram til dagen
Det formelle starter med kız isteme, når brudgommens familie kommer på besøk for å be om jentas hånd. Faren i huset svarer på vegne av familien, og bruden serverer tyrkisk kaffe. Tradisjonen sier at hun har i salt i stedet for sukker i koppen til brudgommen, for å teste om han holder masken. Han skal drikke opp uten å blunke. I dag gjøres det mest for latteren, men det gjøres.
Så følger nişan, forlovelsen, som er en fest i seg selv. Ringene bindes sammen med et rødt bånd, og den eldste i familien klipper båndet over. I noen regioner finnes fortsatt başlık parası, en sum brudgommens familie betaler til brudens, selv om skikken er på vei ut. Çeyiz er brudens utstyr: håndarbeid, håndklær, sengetøy og blonder som ofte er samlet siden hun var barn, tradisjonelt stilt ut for slekten før bryllupet. Ser du hyller med brettede håndklær med heklede kanter i en butikk på basaren, er det dette markedet varene er laget for, ikke turistene.
Kına gecesi, henna-kvelden
Kvelden før bryllupet, og for mange den fineste delen. Bruden kler seg i rødt, med et rødt slør over ansiktet, og settes på en stol midt i rommet mens kvinnene samles rundt. Det spilles klagesanger om å forlate barndomshjemmet, og meningen er at både bruden og moren skal gråte. Det virker som regel.
Hennaen lages ferdig i en skål med et lys i, og legges i brudens håndflate. Hun skal etter tradisjonen knytte neven og nekte å åpne den til svigermoren legger en gullmynt i hånden. Deretter bindes hånden inn i en klut over natten. Menn har i mange familier sin egen tilsvarende kveld, og henna brukes også når unge menn drar til militærtjeneste.
Selve bryllupet
Den juridiske vielsen er borgerlig. En vigsler fra kommunen gjennomfører nikâh med to vitner til stede, og det kan skje på rådhuset eller i selve festlokalet. Mange gjennomfører i tillegg en religiøs seremoni med imam, men den har ingen rettsvirkning alene.
Festen, düğün, holdes som regel i et leid lokale, i en hotellhage eller rett og slett i gaten utenfor huset, med stoler satt opp i rader. Utenfor står davul og zurna, tromme og skarpt treblåserinstrument, og lyden bærer over hele nabolaget. Brudeparet sitter på en hevet plattform, og dansen er halay: en kjede av mennesker som holder hverandre i lillefingeren og beveger seg i ring med små, faste steg. Du blir dratt inn i den. Bare følg føttene til han foran deg.
Sesongen er tydelig. Bryllup holdes i hovedsak fra mai til september, av praktiske grunner: da er det varmt nok til å sitte ute, og slekt som bor i utlandet er hjemme på ferie. Lørdag ettermiddag og søndag er de vanligste tidspunktene, og en fest varer typisk tre til fire timer i by og betydelig lenger på landet. I mindre steder stenges gaten av med kommunens velsignelse, og naboene er invitert enten de vil eller ikke.
Gullseremonien
Høydepunktet er takı töreni. Gjestene stiller seg i kø, og en etter en fester de gaven på brudeparet: gullmynter, små gullsmykker eller sedler nålet fast på et bånd over skulderen. En konferansier leser ofte opp hvem som gir hva, høyt, over mikrofon.
Dette er bryllupsgaven. Det finnes ingen gaveliste og ingen pakker. Gullmynt av typen çeyrek altın er standardvalutaen, og hvorfor gull er så tett vevd inn i tyrkisk økonomi, står i artikkelen om gull og smykker i Tyrkia. Er du utenlandsk gjest, er en konvolutt med sedler helt akseptabelt. Beløpet? Tenk på hva en god middag ute koster for to, og legg deg der hvis du kjenner familien løselig. Står du nær, gir du mer.
Hvis du blir invitert
Si ja. Invitasjonen er ekte, også når den kommer fra noen du møtte for to dager siden, og verten mister ansikt hvis du takker nei uten grunn. Dette henger sammen med resten av tyrkisk gjestfrihet.
- Klær: penere enn du tror. Menn i skjorte, ikke shorts. Kvinner i kjole eller bukse, og i konservative områder med skuldrene dekket. Se kleskode i Tyrkia hvis du er i tvil om stedet.
- Ankomst: hils på de eldste først. Yngre kysser eldre på hånden og fører den til pannen. Du trenger ikke gjøre det, men et håndtrykk og en liten bøy med hodet er riktig. Mer om dette i hilse og høflighet.
- Maten: ikke regn med middag. Mange bryllup serverer bare kake, nøtter og brus, eventuelt suppe og pilav sent på kvelden. Spis før du drar.
- Alkohol: serveres i noen bryllup, særlig på kysten og i vestlige storbyer, og ikke i det hele tatt i andre. Ta aldri med egen flaske.
- Bilder: spør før du fotograferer kvinner du ikke har snakket med. Ellers fotograferes det hemningsløst av alle.
- Å gå: etter gullseremonien og noen danser er det helt greit å takke for seg.
Etter festen
Det finnes noen skikker rundt selve overgangen. Brudgommens hjem kan få et flagg i vinduet, og i landsbyer settes det opp en flaggstang på taket dagen før. Det henges gjerne opp et blått øye ved inngangen til det nye hjemmet mot misunnelse, som forklart under nazar. Bryllupsreise er ikke en selvfølge, men mange drar noen dager til kysten.
Bak seremoniene ligger et samfunn der ekteskap fortsatt handler om to familier, ikke bare to personer, samtidig som gjennomsnittsalderen ved giftermål stiger og stadig flere par møtes på egen hånd. Den utviklingen står det mer om i familieliv i Tyrkia.
Én siste praktisk detalj: bor du på hotell med hage om sommeren, er sjansen stor for at det holdes bryllup der en lørdag kveld. Musikken står på til langt over midnatt, og volumet er ikke til forhandling. Vil du sove, be om et rom på baksiden.