Çanakkale ligger på asiatisk side av Dardanellene, der stredet er smalest og motsatt bredde føles nær nok til å rope over. To ting trekker folk hit: ruinene av Troja en halvtime sørover, og slagmarkene på Gallipoli-halvøya rett over vannet. Byen selv er en universitetsby med en strandpromenade full av studenter, og den er langt hyggeligere å bo i enn du forventer av et sted folk stort sett bruker som utgangspunkt.
Trehesten på kaia er en filmrekvisitt
Det første du ser når du kommer ned til promenaden, er en stor trehest. Den er ikke arkeologi. Det er rekvisitten fra Hollywood-filmen om Troja fra 2004, som produsentene ga til byen etterpå, og den har stått der siden. Folk stiller seg opp under den og tar bilder, og det er helt greit. Selve replikaen du kan klatre opp i, står ute ved utgravningsfeltet.
Promenaden er byens midtpunkt. Om kvelden går hele befolkningen frem og tilbake langs vannet, tehusene er fulle, og fergene passerer med lysene på. Litt lenger sør ligger festningen Çimenlik fra 1400-tallet, i dag militærmuseum, med en kopi av minelegger-skipet Nusret i hagen. Det var minene fra dette skipet som senket allierte slagskip da flåten forsøkte å tvinge seg gjennom stredet i mars 1915. Uten dem hadde landgangen på Gallipoli kanskje aldri skjedd.
Byen mellom de to besøkene
Çanakkale er liten nok til at du går overalt. Bak promenaden ligger Aynalı Çarşı, en overbygd basar fra 1800-tallet som er så innarbeidet i tyrkisk bevissthet at den har fått plass i en av landets mest kjente folkeviser, den om soldatene som dro herfra og ikke kom tilbake. I gårdsrommet Yalı Hanı sitter studentene under vintreet med te hele ettermiddagen.
Maten er billig, og fisken kommer rett opp av stredet. Sardiner grillet på kull er lokalmaten om sommeren. Byen har også sin egen dessert, en halva laget på fersk ost som stekes til den blir gyllen og serveres lunken med kremis. Den høres merkelig ut og forsvinner fort fra tallerkenen. Prisnivået er et studentbynivå, altså lavere enn i Istanbul og en god del lavere enn på kysten lenger sør.
Troja: gå dit med riktige forventninger
Troja ligger ved landsbyen Tevfikiye, rundt 30 kilometer sørvest for byen, og kom på UNESCOs verdensarvliste i 1998. Si det med en gang: dette er ikke Efesos. Du får ikke marmorgater og fasader. Du får steinfundamenter fra ni bosetningslag stablet oppå hverandre gjennom mer enn tre tusen år, med skilt som forteller hvilket lag du står på.
Nettopp derfor er stedet interessant, hvis du bruker litt tid på å forstå hva du ser. Heinrich Schliemann begynte å grave her på 1870-tallet, overbevist om at Homers by lå under haugen. Han fant den, men gravde seg rett gjennom flere av de mest interessante lagene i jakten på skattene, og det han tok med seg ut av landet er fortsatt et betent tema. Bakgrunnen for hele historien står i artikkelen om Troja og antikken.
Museet ved siden av utgravningen, åpnet i 2018, er det som redder besøket for de fleste. Det er en rusten kube i landskapet, og du går nedover gjennom lagene i kronologisk rekkefølge før du kommer ut på taket med utsikt over sletten. Sett av en time der, og en time ute i felten.
Ute på selve haugen finnes det likevel noe å feste blikket på. Den skrå rampen av tilhugget stein ved det østlige portpartiet er over fire tusen år gammel og hører til et av de eldste lagene. Bymuren i sørøst står flere meter høy og viser hvor kraftig anlegget var. Det romerske teatret og rådhuset er fra en helt annen epoke, da stedet het Ilion og var en pilegrimsby for folk som ville se hvor Homers helter kjempet. Gangveien går i sløyfe rundt hele haugen, tar rundt førti minutter i rolig tempo, og har lite skygge midt på dagen.
Til Troja kommer du med minibuss fra terminalen i Çanakkale. Turen tar rundt tre kvarter, og avgangene er hyppigst midt på dagen. Med bil er det en kort tur langs kysten. Mange bestiller halvdagstur med guide fra hotellene i byen, og for Troja er guide faktisk verdt pengene, siden ruinene forklarer lite selv.
Gallipoli: mer enn en omvisning
På europeisk side ligger den historiske nasjonalparken på Gelibolu-halvøya. Her gikk britiske, franske, australske og newzealandske styrker i land 25. april 1915, og her sto kampene i åtte og en halv måned før de allierte trakk seg ut. Tapstallene var enorme på begge sider. Slaget ble et vendepunkt i tyrkisk historie fordi en ung divisjonssjef ved navn Mustafa Kemal gjorde seg bemerket på Conkbayırı-høyden, den samme mannen som senere grunnla republikken. Sammenhengen er beskrevet i artikkelen om Atatürk og republikken.
Området er stort, og stedene ligger spredt over halvøya. Dette er de fleste besøker:
- Anzak-bukta, den trange stranden der australierne og newzealenderne kom i land på feil sted, under bratte skrenter.
- Lone Pine og 57. regiments kirkegård, to gravlunder som ligger nær hverandre oppe på ryggen, den ene alliert og den andre tyrkisk.
- Conkbayırı, høydedraget med utsikt over hele halvøya, der du skjønner terrenget på fem sekunder.
- Martyrmonumentet ved Morto-bukta helt sør, en massiv betongkonstruksjon som er tyrkernes nasjonale minnested.
- Simulasjonssenteret ved Kabatepe, museet som forteller feltoget kronologisk, med god effekt for barn og ungdom.
På minnesteinen ved Anzak-bukta står ordene som ofte tilskrives Atatürk, om at de falne fra begge sider nå hviler i samme jord og at mødrene i fjerne land skal tørke tårene sine. Historikere er uenige om hvem som egentlig formulerte dem. Effekten på dem som står der, er den samme uansett.
De fleste besøker halvøya på organisert tur, og det er fornuftig. Uten guide kjører du fra gravlund til gravlund uten å forstå hvorfor akkurat den bakken kostet så mange liv. Turene selges fra hotellene i Çanakkale og Eceabat, og de går enten på engelsk eller på tyrkisk, så spør hvilket språk turen du booker faktisk holdes på. Kolleksjonen av minnesteder er ikke tilrettelagt som et museum: du går på grus, i sol, opp og ned. Ha vann og sko du kan gå i, og regn med at dagen tar mer på enn den ser ut til på papiret.
Halvdagsturene rekker bare de nordlige stedene. Vil du også sørover til Seddülbahir og monumentet, må du regne en hel dag, eller ha egen bil. To datoer skiller seg ut: 18. mars, som markerer sjøslaget og er tyrkisk merkedag, og 25. april, Anzac Day, med seremoni ved daggry i bukta. Da er både hotellrom og transport bundet opp i god tid, og adgangen til seremonien har enkelte år vært regulert med påmelding.
Fergen over Dardanellene
Stredet er rundt halvannen kilometer bredt på det smaleste, mellom Çanakkale og festningen Kilitbahir på andre siden. Overfarten er en del av hverdagen her, ikke en attraksjon, men det er en fin en likevel: du sitter på dekk med te i pappkopp mens containerskip glir forbi på vei til Svartehavet.
| Strekning | Omtrentlig overfart | Passer for |
|---|---|---|
| Çanakkale til Eceabat | Rundt 25 minutter | Hovedruten til Gallipoli, tar biler |
| Çanakkale til Kilitbahir | Rundt et kvarter | Kortere hopp, festningen rett ved kaia |
| Lapseki til Gelibolu | Rundt en halv time | Lenger nord, brukes av gjennomgangstrafikk |
Avgangene går ofte gjennom dagen og med lengre mellomrom om natten. Du kjøper billett på kaia, og reiser du uten bil er det bare å gå om bord. Siden 2022 finnes også en bro: 1915 Çanakkale-broen mellom Lapseki og Gelibolu, en hengebro med et hovedspenn på over to kilometer. Den kutter reisetiden fra Istanbul kraftig, men bomavgiften er høy, og fergen er fortsatt raskeste vei mellom de to bysidene. Mer om hvordan båtrutene henger sammen står i oversikten over ferger og båtruter.
Slik kommer du deg hit
Buss fra Istanbul er det vanligste. Regn med rundt fem timer, av og til seks, avhengig av om selskapet kjører over broen eller tar fergen ved Gelibolu. Flere selskaper har direkte avganger gjennom dagen, og bussterminalen i Çanakkale ligger like ved sentrum. Fra Izmir tar det omtrent like lang tid sørfra. Guiden til langdistansebuss i Tyrkia forklarer hvordan billettkjøp og seteplassering fungerer.
Byen har en liten flyplass med innenriksruter til Istanbul, men rutetilbudet er tynt og tidene passer ikke alltid en helgetur. Kjører du selv, er hele veien fra Istanbul motorvei og bro, og turen tar drøyt fire timer uten stopp.
Hvor lenge, og hvor bør du bo
To netter er riktig. Én dag til Troja og byen, én dag til Gallipoli. Bor du i Çanakkale, får du restauranter, kafeer og liv om kvelden, men må ta fergen frem og tilbake. Bor du i Eceabat på andre siden, er du midt i nasjonalparken, men stedet er lite og roer seg tidlig. De fleste velger Çanakkale.
Har du en dag ekstra, ligger to gode sidespor i nærheten. Sørover kommer du til Assos, en landsby på en klippe med et Athene-tempel fra 500-tallet før vår tidsregning og utsikt mot Lesbos. Ut fra kysten går fergen til Bozcaada, vinøya med festning og badebukter, mens Gökçeada nås fra Kabatepe på Gallipoli-siden. Begge er rolige, og begge fungerer som avslutning på en tur som ellers handler mye om kriger.
Været er verdt en tanke. Stredet er vindfullt året rundt, og nordavinden kan gjøre en solrik maidag kjølig ute på halvøya. Sommeren er varm og tørr, høsten mild. Vinteren er lavsesong, og en del serveringssteder på Gallipoli-siden holder stengt. Resten av regionen finner du i oversikten over Istanbul og Marmara.