Glem bildet av Tyrkia som tørt og brunt. Kaçkarfjellene er grønne til opp mot to tusen meter, med rhododendron i kratt langs stiene, snøfelt som ligger utover sommeren og små breer på nordsiden. Høyeste topp er Kaçkar Dağı på 3937 meter. Dette er det høyeste massivet i Pontos-fjellene, kjeden som løper langs hele Svartehavskysten, og det er antakelig den mest undervurderte naturen i landet.
Fjellene ligger der provinsene Rize, Artvin og Erzurum møtes, og de deler seg i to helt ulike verdener. Nordsiden vender mot havet og får all nedbøren: tåke, regnskog, elver og setervoller som drukner i gress. Sørsiden, mot Yusufeli, er tørrere, brattere og mer alpin, med bar stein og furuskog. Skal du gå én tur her, går du fra den ene siden til den andre.
De to inngangene
Fra nord kommer du inn via Ayder i Çamlıhemşin, som du når fra Rize på et par timer. Ayder er turistlandsbyen med varme kilder og hoteller, og herfra går veien videre opp til Kavrun-vollene, der asfalten tar slutt og stiene begynner.
Fra sør er Yusufeli i Artvin utgangspunktet. Derfra kjører du oppover Barhal-dalen til landsbyene Barhal (Altıparmak), Yaylalar og Olgunlar. Olgunlar er den siste med vei, ligger rundt 2100 meter over havet, og er der de fleste starter toppturen. Merk at Yusufeli ikke lenger er byen den var: den gamle bykjernen ligger under vann etter at demningen nedenfor ble fylt, en ny by er bygget høyere oppe i dalsiden, og veiene i dalen er lagt om. Kartet og virkeligheten stemmer ikke alltid overens her.
Turene
Du trenger ikke være fjellklatrer for å få noe ut av Kaçkar. Mulighetene ligger i tre nivåer.
- Dagsturer fra en landsby. Fra Ayder går det stier opp til Huser og Kavrun, fra Olgunlar oppover mot bre og fjellvann. Du er tilbake til middag, og du trenger ikke mer utstyr enn gode sko og regntøy.
- Toppen. Standardveien går fra Olgunlar til teltplassen på Dilberdüzü rundt 2900 meter, natt der, og videre over Deniz Gölü til toppen dagen etter. Det er en lang og bratt tur i ur og blokkmark, men den krever normalt ikke tau eller isutstyr på sensommeren. Den krever kondisjon, tidlig start og at været holder.
- Traversen. Tre til fem dager fra Ayder-siden over passene til Yaylalar eller Barhal, med overnatting i telt eller i enkle rom i setergrendene. Dette er turen folk kommer tilbake fra og snakker om.
Stiene er dårlig merket etter norsk standard. Noen ruter har malte merker, mange har ingenting, og gjeterstier krysser hverandre i alle retninger. Det er sjelden et problem i klarvær. Det er et stort problem når skyene kommer inn fra havet på tjue minutter og sikten går fra fem kilometer til femten meter.
Slik ser en travers ut
Den vanligste ruten starter i Ayder og går opp til Kavrun-vollene første dag, en rolig oppstigning på skogsvei og sti. Andre dag går du over det første passet og ned i en dal på sørsiden, og det er her høydemetrene kommer. Tredje dag krysser du enda et pass før du følger elven ned til Yaylalar. Legger du inn en ekstra dag, får du plass til toppen eller til en avstikker mot fjellvannene.
Dagsetappene er på fem til åtte timer med sekk, og du starter tidlig fordi ettermiddagen er tåkens tid. Høydeforskjellen på en dag kan bli tusen meter opp og like mye ned. Det er ikke teknisk vanskelig, men det er slitsomt, og steinurene sliter på knær og ankler.
Utstyr og overnatting
Du finner enkle pensjonater i Ayder, Barhal, Yaylalar og Olgunlar, med halvpensjon som normalordning. Oppe i fjellet er det telt eller ingenting.
- Fjellstøvler med ankelstøtte, ikke joggesko. Terrenget er stein.
- Regntøy i to deler, og et skift som holdes tørt uansett.
- Sovepose til frostgrader og liggeunderlag med isolasjon, hvis du skal telte høyt.
- Kart, kompass og nedlastede offline-kart. Dekningen er upålitelig.
- Vannflaske og rensetabletter. Bekkevannet er som regel rent høyt oppe, mindre sikkert nedenfor beitene.
- Kontanter. Minibank finnes i Yusufeli og Ardeşen, ikke i landsbyene.
Sesong og vær
Tursesongen er kort. Snøen ligger i passene til godt ut i juli, og fra oktober kommer den tilbake.
| Periode | Forhold |
|---|---|
| Juni | Setervollene grønnes, men høye pass kan fortsatt ha snø. Elvene er store av smeltevann. |
| Juli | Blomstringen på sitt beste. Mest tåke og regn på nordsiden. |
| August | Varmest og mest stabilt. Hovedsesong for topptur. |
| September | Klarest sikt og færrest folk, men kalde netter og kortere dager. |
Regn er normalen på nordsiden, også midt i høysesongen. Ta med regnjakke og regnbukse som faktisk holder tett, og pakk soveposen i vanntett pose. Nettene på 2900 meter går under null selv i august. Det er ingen butikker over landsbynivå, så all mat må bæres eller kjøpes nede.
Guide, hjelp og sikkerhet
Ta guide hvis du skal over passene. Lokale guider finnes i Ayder, Yaylalar og Olgunlar, og flere av pensjonatene formidler dem. De kjenner været, de vet hvilke elver som er passerbare etter regn, og de kan skaffe muldyr til bagasjen. Prisen er lav sammenlignet med hva tilsvarende koster i Alpene.
Redningsapparatet er ikke som hjemme. Det finnes ingen fjellvakt i norsk forstand, mobildekningen faller ut i store deler av området, og en evakuering fra høyfjellet kan ta lang tid. Nødnummeret 112 gjelder i hele Tyrkia, og de øvrige numrene finner du i oversikten over nødnumre i Tyrkia. Sjekk også at forsikringen din faktisk dekker fjellvandring over en viss høyde, for mange standardpoliser gjør ikke det. Det står mer om det i artikkelen om reiseforsikring til Tyrkia.
Brunbjørn finnes i disse dalene. Møter er sjeldne, men mat skal ikke ligge i teltet, og du bør ikke gå alene i skumringen på strekninger med tett kratt.
Det du går gjennom
Kulturlandskapet er halve turen. Husene i setergrendene står på steinfot med overbygg i tre, med steinheller på taket og små vinduer mot været. Over elvene ligger buede steinbroer fra osmansk tid, så smale at bare én person går av gangen. Folk som bor her, er hemşinere og lazere, med egne språk og en musikk bygget rundt sekkepipen tulum.
På sørsiden ligger noe uventet: georgiske kirker fra 900-tallet, fra den tiden da dette området hørte til fyrstedømmene i Tao-Klarjeti. Kirken i Barhal er den mest imponerende, en høy basilika i grå stein som i dag brukes som moské og derfor er holdt i stand. Dörtkilise litt lenger unna står tom og er nesten uten besøkende.
Maten i landsbyene er enkel og god: ost, honning, smør, egg, brød og gryteretter, servert i pensjonatet der du bor. Bakgrunnen for det du får servert står i artikkelen om Svartehavskjøkkenet.
Slik kommer du deg dit
| Til | Vei | Omtrentlig tid |
|---|---|---|
| Ayder (nordsiden) | Fly til Trabzon, buss til Ardeşen, dolmuş opp | Fire til fem timer fra flyplassen |
| Ayder | Fra Rize med dolmuş via Ardeşen | Under to timer |
| Yusufeli (sørsiden) | Fly til Trabzon eller Erzurum, deretter buss | Fire til seks timer |
| Yaylalar og Olgunlar | Minibuss fra Yusufeli | To til tre timer på dårlig vei |
Minibussene inn i dalene går få ganger om dagen, gjerne tidlig morgen og tidlig ettermiddag, og de siste avgangene forsvinner utenfor sesongen. Kommer du sent til Yusufeli, kan du bli stående. Hvordan systemet fungerer, står i guiden til dolmuş og lokalbuss. Trabzon er den enkleste flyplassen å komme til uansett hvilken side du skal starte fra.
Hvem passer det for
For deg som går i norske fjell og synes det er greit at sikten forsvinner. For deg som tåler at overnattingen er en madrass i et trehus og at dusjen er lunken. Ikke for deg som vil ha merkede løyper, hytter med servering og garantert utsikt.
Kombinasjonen som fungerer best for en toukers ferie: noen dager i teplantasjene og setervollene rundt Svartehavskysten, deretter fire eller fem dager i fjellet. Da får du både den grønne kysten og høyden, og du slipper å bruke halve turen på vei inn.