Gökçeada er Tyrkias største øy, og den ligner ikke på noe annet i landet. Her er det steinlandsbyer med greske kirker oppe i fjellsidene, tomme bukter med iskaldt vann, kilometervis med vei uten et hus, og en vind som aldri gir seg helt. Øya heter Imbros på gresk, ligger nord i Egeerhavet rett utenfor innløpet til Dardanellene, og hører til Çanakkale-provinsen. Kommer du hit uten bil, får du sett en brøkdel.
Slik kommer du deg dit
Hovedforbindelsen er fergen fra Kabatepe på Gallipoli-halvøya, en overfart på rundt en time og et kvarter. Den går flere ganger daglig hele året, med flere avganger om sommeren. I sesongen finnes det også ruter fra Çanakkale, men de tar lengre tid.
Fergeleiet ligger midt blant minnesmerkene fra kampene i 1915, så mange kombinerer øya med en dag på slagmarkene. Fra Istanbul er det fem til seks timer med bil eller buss fram til Kabatepe, pluss overfarten. Øya har en liten flyplass med sesongruter, men tilbudet er tynt, og du bør ikke bygge reiseplanen på det. Om hvordan tyrkiske rutebåter fungerer, se artikkelen om ferger og båtruter.
Fergene innstilles ved hard vind. Det skjer flere ganger hver vinter og av og til om sommeren. Har du fly hjem, legg inn en buffer på minst én dag.
Du kommer til å trenge bil
Gökçeada er stor. Fra fergeleiet i øst til de vestligste buktene er det godt over tretti kilometer, veien går opp og ned over fjellrygger, og avstandene mellom landsbyene er reelle. Minibussene går sjeldent og stopper tidlig på kvelden.
Ta med bil på fergen, eller lei en på øya. Utvalget er begrenset og bilene blir revet bort i juli og august, så reserver før du kommer. Scooter fungerer om sommeren, men vinden gjør det mindre behagelig enn det høres ut. Se rådene i artikkelen om leiebil i Tyrkia før du signerer noe.
De greske landsbyene
Øya hadde gresk flertall langt inn på 1900-tallet, og bygningene forteller den historien. Fra 1960-tallet og framover flyttet de fleste bort, og folketallet i landsbyene falt kraftig. I dag bor det igjen en liten gresk menighet, flere hus er restaurert, og en gresk skole er tatt i bruk igjen etter mange år uten undervisning.
- Zeytinliköy er den mest besøkte, med kafeer på torget, ostebutikker og folk som kommer for kaffe og utsikt.
- Tepeköy ligger høyest, har utsikt over hele nordsiden, og er utgangspunktet for turen til fossen.
- Dereköy var en gang den største landsbyen, og er i dag den stilleste. Halvparten av husene står tomme.
- Bademli er den grønneste, med kilder og hager.
Landsbyene er ikke friluftsmuseer, men steder der det bor folk. Spør før du fotograferer noen på nært hold, og hold volumet nede i gatene på ettermiddagen.
Kaleköy: havnen under borgen
Kaleköy ligger på nordkysten, med en liten fiskerhavn nede ved sjøen og ruinene av en borg på haugen over. Herfra er utsikten mot fastlandet og innseilingen til Dardanellene den beste på øya. Fiskerestaurantene ved kaia er stedet folk samles til kvelds, og prisen følger dagens fangst.
Selve borgen er en kort, bratt tur opp fra husene. Det er lite igjen av murene, og det er ikke bygningene du kommer for. Fra toppen ser du hvor strategisk øya ligger: skipstrafikken inn og ut av Dardanellene passerer rett forbi, og det forklarer hvorfor stedet har hatt garnison i alle epoker.
Administrasjonssenteret på øya heter Merkez, ofte kalt Çınarlı, og ligger inne i landet. Det er her du finner minibank, apotek, bensinstasjon og et par matbutikker. Ingen av delene er selvsagt ute i landsbyene, så gjør ærendene dine mens du er innom.
Strendene og vinden
Vannet rundt Gökçeada er klarere og kaldere enn på sørkysten av Tyrkia. Regn med at det kjennes friskt selv i august, og at nordvinden kan gjøre en solrik dag kjølig.
| Sted | Slik er det |
|---|---|
| Aydıncık | Lang sandstrand med en saltsjø bak. Kjent surfe- og kitespot, og et av de blåsigste stedene på øya. |
| Kapıkaya | Klipper og grov grus, dypt vann, best for dem som liker å hoppe uti. |
| Laz Koyu | Liten bukt med grønt vann, populær og trang i høysesongen. |
| Yıldızkoy | Bred og rolig, med lite bebyggelse rundt. |
Ved saltsjøen i Aydıncık tar folk gjørmebad. Leiren tørker på huden i sola, og du skyller den av i sjøen etterpå. Ikke bruk badetøy du er glad i.
Skygge er mangelvare på de fleste strendene, og fasilitetene er få utenfor de mest besøkte. Ta med vann, mat og noe å ligge på. Vær også oppmerksom på at åpent hav og vind gir bølger og strøm på nordsiden, og les gjerne om bading, strømninger og sikkerhet i vannet.
Økologisk øy, og hva det betyr på tallerkenen
Gökçeada er utpekt som satsingsområde for økologisk landbruk, og den var den første øya i landet som ble tatt opp i den internasjonale Cittaslow-bevegelsen for små steder som velger lavt tempo. I praksis merker du det på maten: olivenolje, honning, ost fra egne dyr, tomater og vin i små kvanta.
Restauranttilbudet er til gjengjeld begrenset og sesongbetont. Utenfor sommeren har flere steder stengt, og på øya finnes det ingen kjeder og ingen store supermarkeder. Handle inn før du kjører ut til en fjern bukt.
På slettene og i åsene går det halvville hester som beiter fritt. De er et fint syn på avstand. La være å prøve å klappe dem.
Turer i terrenget
Fra Tepeköy går en sti ned mot Marmaros, en foss med badekulp under. Turen tar en drøy time hver vei, terrenget er ujevnt, og du trenger ordentlige sko. Vannføringen er størst om våren, og på sensommeren kan fossen være redusert til en sildring.
Ellers er øya full av grusveier og gamle stier mellom landsbyene. Det er lite skilting, mobildekningen svikter i dalene, og du bør laste ned kart før du kjører ut.
Overnatting og sesong
Overnattingen er små pensjonater, steinhus i landsbyene og noen få hoteller ved kysten. Det finnes ingen store anlegg og ingen all inclusive. Kapasiteten er lav, og i juli og august, særlig i helgene, er stedet utsolgt lenge i forveien. Les vilkårene nøye, og se rådene om bookingtips for Tyrkia.
Mai, juni og september er de beste månedene. Da er øya grønn eller gyllen, fergene går normalt, og det er plass i landsbyene. Om vinteren er Gökçeada rå, våt og nesten tom, og halve tilbudet er stengt.
Vil du ha kortere avstander, flere restauranter og vin i glasset, er Bozcaada lenger sør et enklere valg. Gökçeada er for deg som vil kjøre langt, gå litt og ha bukta for deg selv.