Borgen ligger på et nes midt i Bodrum og deler byen i to bukter: marinaen på den ene siden, badebukten på den andre. Du ser den fra hele havnepromenaden, og du kommer ikke utenom den. Det de fleste ikke vet før de går inn, er at bygget rommer et av verdens viktigste arkeologiske museer.
Inne i borgen står funnene fra Uluburun-vraket, et handelsskip som sank utenfor Kaş rundt 1300 år før vår tidsregning. Det er blant de eldste vrakene som noen gang er gravd ut, og lasten fra det forteller mer om handelen i bronsealderens Middelhav enn noe skriftlig kilde gjør.
Ridderne som rev et underverk
Borgen ble påbegynt i 1402 av johanitterridderne, den samme ordenen som hadde hovedsete på Rhodos. De trengte et brohode på fastlandet, og halvøya ved Halikarnassos var stedet. Byggematerialet lå klart: Mausoleet i Halikarnassos, ett av antikkens sju underverker, sto den gang som en jordskjelvskadet ruin like ovenfor. Ridderne brøt den ned til stein og kalk.
Du kan se resultatet i murene. Flere steder er grønn og blå steinsort fra mausoleet murt inn i festningsverket, og i den engelske tårnveggen finner du antikke relieffragmenter satt inn som vanlige byggeklosser.
Ridderne kalte stedet Petronium, borgen til Sankt Peter, og det navnet ble til Bodrum. De satt her til 1522, da Rhodos falt og Süleyman den store overtok anlegget uten kamp. Deretter ble kapellet moské, og borgen tjente som garnison og til tider fengsel helt frem til den ble museum på 1960-tallet.
Tårnene bærer navnene til de nasjonene som bygde dem: det engelske, det franske, det tyske, det italienske og slangetårnet. Over hele anlegget sitter våpenskjold hugget i stein, hundrevis av dem, satt opp av riddere som ville at ettertiden skulle vite hvem som betalte.
Museet for undervannsarkeologi
Salene ligger fordelt i tårn, kjellere og kapell rundt borggården, og du går fra rom til rom over trapper og gårdsplasser. Rekkefølgen er ikke alltid opplagt, og enkelte saler har vært stengt i perioder på grunn av restaurering.
Dette bør du prioritere:
- Uluburun-vraket. Skipet ble oppdaget av en svampdykker i 1982 og gravd ut gjennom elleve sesonger. Lasten besto blant annet av kobberbarrer formet som oksehuder, tinn, glassbarrer i kobolt, ibenholt, elfenben, harpiks, våpen og smykker fra minst syv ulike kulturer. Blant funnene er en gullskarabé med dronning Nefertitis navn. En rekonstruksjon av skroget med lasten på plass står i en egen sal.
- Glassvraket. Et skip fra rundt år 1025 som gikk ned i Serçe Limanı med tre tonn knust glass om bord, sannsynligvis skrap som skulle smeltes om. Utstillingen viser hvordan tusenvis av skår er satt sammen til hele kar igjen.
- Amforasamlingen. Rekker på rekker av transportkrukker i alle former, sortert etter hvor de kom fra. Det er en visuell forelesning i hvordan Middelhavet fraktet vin og olje i to tusen år.
- Den kariske prinsessen. En gravfunn fra 300-tallet før vår tidsregning med gullkrans og smykker, og et rekonstruert ansikt. Denne salen har vært stengt i perioder, så ta den som en bonus.
Hvordan et vrak blir et museum
Uluburun ble funnet fordi en svampdykker fra Kaş fortalte om noen merkelige metallplater på havbunnen som lignet hundekjeks. Beskrivelsen nådde arkeologene, og platene viste seg å være kobberbarrer fra bronsealderen. Utgravningen som fulgte, ledet av amerikanske og tyrkiske marinarkeologer med base i Bodrum, foregikk på over førti meters dyp gjennom drøyt tjue tusen dykk.
Det er den historien som gjør museet spesielt. Du ser ikke bare gjenstandene, du ser hvordan de kom opp: rutenettene på bunnen, luftløfterne, tegningene, og fotografiene av dykkere som pusler et skrog fra hverandre plank for plank. Institusjonen som gjorde jobben har holdt til i borgen siden 1970-tallet, og det er grunnen til at et lite tyrkisk feriested har et museum av denne typen i det hele tatt.
Nede i porthuset ligger også fangehullet fra osmansk tid, med en dør merket for at ingen som gikk inn kom ut igjen. Det er iscenesatt med lyd og figurer, og det er den delen barn husker best.
Selve borgen er halve opplevelsen
Bruk tid utendørs. Gårdsrommene er beplantet med middelhavsplanter, det går påfugler fritt rundt, og fra murkronene ser du rett ned i marinaen på den ene siden og ut mot den greske øya Kos på den andre. På klare dager ser du fjellene på Kos tydelig, og du forstår hvorfor stedet var strategisk.
Fra byen og halvøya ellers finnes det ikke noe bedre utsiktspunkt. Gå opp i det franske tårnet og videre langs vollgangen. Det er trapper hele veien, mange av dem smale og ujevne, og enkelte partier har lave brystvern.
Praktisk
Borgen ligger midt i sentrum, fem minutters gange fra havnepromenaden og cruisekaia. Du går inn over en bro og gjennom flere porter, en etter en, slik forsvarssystemet var tenkt.
Sett av to til tre timer. Har du bare halvannen, ta Uluburun-salen først og gå deretter opp på murene. Anlegget er ikke tilrettelagt for rullestol eller barnevogn, og det er lite skygge i borggårdene midt på dagen.
Kom om morgenen. Cruiseskipene ligger til kai gjennom formiddagen, og de sender folk hit først. Sen ettermiddag fungerer også godt, da lyset over marinaen er på sitt beste.
Prisen for utenlandske besøkende oppgis i euro og har steget flere år på rad. I 2026 lå inngangen i et sjikt godt under de mest besøkte anleggene på Egeerhavskysten, men det er ingen billigbillett lenger. Sjekk oppdatert pris og åpningstid før du drar. Tyrkiske museer har tradisjonelt hatt en fast stengedag i uken, og selv om flere nå holder åpent hver dag, er det ikke noe du bør ta for gitt.
Slik setter du det sammen med resten av dagen
Borgen kombineres naturlig med to ting like i nærheten. Mausoleet ligger ti minutters gange oppover i byen, og selv om det i dag er en utgravd grop, gir det mening rett etter at du har sett steinene fra det murt inn i borgveggene. Basaren og gamlebyen ligger mellom de to.
Skal du ut på gulet fra marinaen, ligger båtene rett nedenfor murene, og en time i borgen før avgang er godt brukt tid.
Det folk klager på
To ting går igjen. Det ene er at deler av museet stadig er stengt, uten at det står tydelig på forhånd, og at man betaler full pris uansett. Spør i billettluken hvilke saler som er åpne den dagen.
Det andre er skiltingen. Tekstene i de nyere salene er gode, mens andre steder står det lite eller bare på tyrkisk. Uluburun-utstillingen tåler dette fordi gjenstandene taler for seg, men går du gjennom amforasalene uten forkunnskap, blir det mye keramikk på rad. Har du sansen for antikken, gjør du klokt i å lese litt om antikkens Anatolia på forhånd.