Du trenger ikke oppsøke tyrkisk musikk. Den kommer til deg: fra høyttaleren i dolmuşen, fra en butikk i basaren, fra et bryllup som sperrer gaten en tirsdag kveld. Etter noen dager begynner du å kjenne igjen de samme sangene, og etter en uke nynner du på en du ikke aner hva heter.
Det som følger er en kort nøkkel til hva du faktisk hører, hva instrumentene heter, og hvorfor folk plutselig reiser seg og danner en ring.
Musikken du hører uten å lete
Den vanligste lydkulissen i Tyrkia er arabesk. Det er en sjanger med lange, klagende melodilinjer, strykere, tekster om kjærlighet og skjebne, og den vokste fram med innflyttingen fra landsbygda til storbyene på 1970-tallet. Den ble sett ned på av det kulturelle etablissementet og elsket av alle andre, og den lever fortsatt i hver eneste drosje.
Ved siden av den ligger tyrkisk pop, som er profesjonell, moderne og godt produsert, og som du hører på strandbarene. De siste årene har rap tatt en stor plass blant unge, og det er den musikken som spilles høyest fra en bil med åpne vinduer.
Hører du en sang du liker, er den enkleste løsningen å be sjåføren eller kelneren om navnet. Folk blir oppriktig glade for spørsmålet, og halvparten skriver det ned på en serviett til deg.
Sjangrene, kort forklart
- Halk müziği er folkemusikken, bygget på regionale tradisjoner og fremført med saz. Sangene er ofte gamle og har hundre varianter.
- Sanat müziği er kunstmusikken, arven etter det osmanske hoffet, med et strengt system av skalaer og strofer.
- Arabesk er det store folkelige uttrykket fra 1970-tallet og framover.
- Anadolu rock blandet folkemelodier med elektrisk gitar fra slutten av 1960-tallet, og navnene fra den perioden er fortsatt allemannseie.
- Pop og rap dominerer i dag alt som spilles for unge mennesker.
Instrumentene
- Bağlama, også kalt saz, er langhalset lutt med syv strenger og selve nasjonalinstrumentet. Den brukes i folkemusikk over hele landet.
- Ud er den pæreformede lutten uten bånd, kjent fra hele Midtøsten.
- Kanun er et bordharpelignende strengeinstrument som spilles med ringer på pekefingrene.
- Ney er en fløyte av rør, tett knyttet til sufi-tradisjonen, med en luftig og litt hes klang.
- Darbuka er begertrommen alle kjenner rytmen fra.
- Davul og zurna er utendørsparet: en stor tromme båret over skulderen og et skarpt skalmeieinstrument. Hører du disse to, er det bryllup, omskjæringsfest eller opptog.
- Kemençe er den lille, oppreiste fela fra Svartehavet, og den er umulig å forveksle med noe annet.
- Tulum er sekkepipen fra de samme fjellene.
- Klarinett hører du i Roman-musikken, ofte i et tempo som virker fysisk umulig.
Dansene
Tyrkiske folkedanser er regionale, og de sier deg hvor folk kommer fra.
- Halay er ringdansen fra sørøst, der alle holder hverandre i lillefingeren eller i skulderen og beveger seg i en linje som lukker seg til en ring. Til davul og zurna. Dette er dansen du blir dratt inn i.
- Horon hører til Svartehavet: raskt, tett, skjelvende i overkroppen, til kemençe. Sett den i Trabzon og du forstår hvorfor de sier at den ligner et fiskestim.
- Zeybek er egeisk, langsom og verdig, ofte danset alene med armene ut som vinger.
- Kaşık oyunu er skjedansen fra området rundt Konya og Silifke, med tresleiver som kastanjetter.
- Çiftetelli er den sosiale hoftedansen som dukker opp når stemningen løsner i et selskap.
Magedans, oryantal, er noe annet. Den er scenekunst og først og fremst noe du møter som show på hotell og restaurant, ikke noe folk gjør hjemme. Det er ingenting galt med showet, bare ikke tro at du har sett en folkedans.
Et bryllup i gaten er ikke en lukket tilstelning på samme måte som hjemme. Følget danser gjerne utenfor huset til bruden om kvelden før, og forbipasserende hilses og bys inn. Er du usikker, still deg i utkanten og se på. Blir du vinket inn, er invitasjonen ekte.
Blir du bedt opp i en halay, si ja. Du skal ikke kunne trinnene, du skal holde i naboen og følge med. Hvordan et tyrkisk bryllup foregår ellers, står under tyrkiske bryllup og tradisjoner.
De virvlende dervisjene
Sema, seremonien der mevlevi-dervisjene snurrer med den ene hånden opp og den andre ned, er en religiøs handling knyttet til Mevlana Celaleddin Rumi og hans etterfølgere. Sentrum er Konya, der Mevlana ligger begravet, og de store markeringene er i desember.
Det du ser på et hotell eller i en restaurant i Istanbul, er som regel en oppvisning. Det kan være vakkert og godt utført, men det er ikke det samme. Vil du oppleve det som seremoni, må du oppsøke steder som fremfører sema i religiøs sammenheng, og der gjelder andre regler: ingen applaus, ingen blits, og du sitter stille til den er ferdig.
Hvorfor det høres uvant ut
To ting gjør at tyrkisk musikk kan låte fremmed for et norsk øre.
Det ene er tonesystemet. Tyrkisk kunstmusikk bruker et system av skalaer, makam, som deler oktaven finere enn de tolv tonene på et piano. Toner som ligger mellom våre tangenter er ikke feil, de er poenget.
Det andre er taktarten. Der vestlig popmusikk stort sett teller til fire, bruker tyrkisk musikk gjerne ni eller syv slag i en syklus. Zeybek går i ni, og det er derfor du ikke klarer å klappe med.
Bønneropet fra minaretene er for øvrig ikke musikk, men resitasjon, og regnes ikke som sang i tyrkisk sammenheng. Mer om det står under bønneropet (ezan).
Hvor du hører levende musikk
Den beste inngangen for en tilreisende er en meyhane med fasıl: et lite orkester som går fra bord til bord og spiller gamle sanger mens gjestene synger med. Det skjer over rakı og meze, og det varer til langt på natt. Hvilken type spisested du bør se etter, står under lokanta og andre restauranttyper, og hva som drikkes til, under rakı.
Hotellenes «tyrkiske kveld» er en annen sak. Den er satt sammen for et publikum som skal se fem regioner på en time, med kostymer og magedans til slutt. Ta den for det den er: en grei introduksjon, ikke et møte med musikklivet.
Ellers: gatemusikanter på İstiklal i Istanbul, konserter i antikke teatre om sommeren, og en davul som går gjennom gatene før daggry i ramadan for å vekke folk til måltidet. Det siste er en tradisjon som deler befolkningen i to leire, og hvorfor står under ramadan i Tyrkia.
Å ta med et instrument hjem
Musikkbutikkene i Istanbul ligger tett i gaten som går ned fra Tünel mot Galata, og der finner du alt fra turistsaz til instrumenter håndbygget for profesjonelle. Forskjellen i pris er stor, og forskjellen i lyd er større.
Skal du kjøpe en bağlama for å spille på den, ta med noen som kan prøve den, eller be selgeren spille. Skal du kjøpe den for å henge den på veggen, si det, så slipper du å betale for et instrument du ikke trenger. Flyselskapene tar imot instrumenter som håndbagasje eller spesialbagasje, men det må avtales, og en tynn trekasse i lasterommet er en dårlig idé uten hardt etui. Hva som ellers er verdt å ta med hjem, står under souvenirer fra Tyrkia.