Trabzon ligger ved Svartehavet, langt øst i Tyrkia, og har omtrent ingenting til felles med badebyene ved Middelhavet. Sjøen er kald og grå store deler av året, fjellene begynner rett bak byen, og det regner i alle tolv månedene. Folk kommer ikke hit for å ligge på stranden. De kommer for Sümela-klosteret som henger i en fjellvegg, for de grønne dalene innover i landet, og for en matkultur som ikke ligner noe annet i Tyrkia.
Flyet fra Istanbul tar i underkant av to timer, og flyplassen ligger seks-sju kilometer øst for sentrum, klemt mellom motorveien og sjøen. Du er inne i byen på et kvarter. Det gjør Trabzon til den naturlige inngangsporten til hele Svartehavskysten: Rize ligger halvannen time østover, Kaçkarfjellene tre til fire timer unna, og grensen mot Georgia rundt tre timer i samme retning.
Sümela: klosteret i fjellveggen
Dette er grunnen til at de fleste nordmenn i det hele tatt har hørt om Trabzon. Sümela ligger i Altındere-dalen i Maçka, rundt 45 kilometer sør for byen, og klamrer seg til en loddrett klippe et par hundre meter over dalbunnen. Bygningene er malt lyse og stikker ut av det mørke fjellet som en hylle noen har limt fast.
Tradisjonen daterer klosteret til slutten av 300-tallet, men det meste av det du ser er langt yngre, bygget og bygget om gjennom hundreårene da Trabzon var hovedstad i det greske keiserdømmet Trapezunt. Munkene forlot stedet i 1923, da grekerne og tyrkerne byttet befolkning etter frigjøringskrigen. Det som gjør sterkest inntrykk i dag, er freskene: de dekker både innsiden og utsiden av bergkirken, i lag på lag, og de er stygt skadet av folk som har risset inn navnene sine i århundrer.
Klosteret var stengt i flere år fra 2015 fordi løs stein raste ned i anlegget, og har åpnet igjen i etapper. Deler av området kan fortsatt være sperret av, og de innerste rommene er ikke alltid tilgjengelige. Sjekk status før du drar, særlig hvis du planlegger hele dagen rundt besøket.
Praktisk om besøket
Du kommer deg dit på tre måter: organisert halvdagstur fra Trabzon, minibuss fra sentrum, eller egen bil. Fra den nedre parkeringsplassen går det skyttelbusser opp til inngangsporten, og derfra er det en bratt trapp- og stivei det siste stykket. Regn med rundt tjue minutter oppover for den som går i normalt tempo. Skoene bør ha grep, for steinen er glatt når det er fuktig, og det er det som regel.
Kom tidlig. Turbussene ruller inn utover formiddagen, og trappene er smale. Og vær forberedt på at tåken kan legge seg i dalen og skjule hele fjellsiden. Da ser du ingenting, uansett hvor langt du har reist.
Byen: kirker, en hvit villa og en fotballklubb
Trabzon sentrum er ikke pent på den måten Amasra eller Safranbolu er pene. Det er en travel havneby med betongblokker, tett trafikk og en havnepromenade som ligger på feil side av en firefelts vei. Men det ligger noe her under.
Ayasofya, byens egen Hagia Sophia, står på en høyde vest for sentrum og er fra 1200-tallet. Kirken har freskene i behold, og de er blant de fineste bysantinske veggmaleriene som fortsatt finnes i Anatolia. Bygningen ble tatt i bruk som moské igjen i 2013, så deler av utsmykningen er dekket til under bønn, og du må kle deg dekkende og ta av skoene. Bakgrunnen for hva du ser på står i artikkelen om Romerriket og Bysants.
Atatürk Köşkü er en hvit trevilla i nyklassisk stil i åssiden sør for sentrum, bygget på 1890-tallet for en gresk kjøpmannsfamilie. Byen ga den til Atatürk, som bodde her på sine besøk i Trabzon. I dag er huset museum, møblert som det sto, og hagen rundt er en av byens beste grønne flekker.
Ellers: Boztepe-høyden gir utsikten over hele byen og havnen, og er dit lokalbefolkningen drar for te på ettermiddagen. På vei opp passerer du ruinene av Kızlar Manastırı, et bysantinsk kloster hogget delvis inn i berget, langt mindre kjent enn Sümela og nesten uten besøkende. Atatürk Alanı er det sentrale torget der alt begynner og ender, og bak det ligger Trabzon-museet i en gammel bankierbolig med utsmykkede tak. Skjønner du deg litt på fotball, merker du fort at Trabzonspor betyr mer i denne byen enn de fleste klubber betyr noe sted.
Hotellene ligger stort sett rundt torget og oppover mot Uzun Sokak, gågaten som er byens handlegate. Standarden er forretningshotell mer enn ferieanlegg, prisene ligger godt under det du betaler på kysten, og du trenger ikke bil for å bo sentralt. Skal du bare bruke Trabzon som base for dagsturer, er det uansett dette du vil ha: noe sentralt, noe rimelig og noe med parkering.
Uzungöl og dalene innover
Uzungöl er den andre attraksjonen alle nevner. Det er en liten innsjø i en trang dal rundt 1100 meter over havet, knapt hundre kilometer sørøst for Trabzon, og bildet med moskeen speilet i vannet har gått verden rundt. Virkeligheten på stedet er en annen. Dalen er bygget ned med hotellbrakker, souvenirboder og restauranter, og på sommeren står bilene i kø langs vannet. Turister fra Gulf-landene har gjort stedet til et av Tyrkias mest besøkte, og prisene på mat er deretter.
Skal du dit, kjør videre oppover. Setervollene over Uzungöl, mot Şekersu og Demirkapı, er det du kom for: gressgrønne rygger, trehus på påler og skyer som driver gjennom dalen i øyehøyde. Veien er smal og delvis grus. Det samme gjelder Hıdırnebi og Sultanmurat lenger vest, som er lettere å nå på en dagstur.
Har du bil, kommer du deg langt her. Leiebil koster mindre enn på kysten, men kjøringen i Svartehavsdalene stiller andre krav: bratte svinger, tåke, og lokalsjåfører som forbikjører i dem. Uten bil er minibuss (dolmuş) løsningen, men avgangene innover i dalene tynnes fort ut på ettermiddagen.
Maten er halve grunnen til å reise
Svartehavskjøkkenet handler om ansjos, mais, smør og kål, ikke om kebab. Sesongen for hamsi, den lille svartehavsansjosen, går fra sen høst til utpå vinteren, og da spiser byen den stekt i mel, bakt i ris og til og med i brød. Utenom sesongen er den frosset, og det merkes.
- Kuymak (også kalt muhlama) er maismel, smør og fersk ost rørt sammen til en trådtrekkende masse. Serveres i kobberpanne, helst til frokost.
- Akçaabat köftesi er kjøttkaker fra nabobydelen vest for byen, grovmalt og krydret sparsomt.
- Karalahana çorbası er suppe på svartkål, som vokser i alle hager langs kysten.
- Vakfıkebir ekmeği er surdeigsbrød på flere kilo, solgt i hele hjul.
Regionen er også Tyrkias hasselnøttkammer, og du kjører forbi nøttehagene hele veien langs kysten. Mer om hva du bør bestille står i guiden til Svartehavskjøkkenet.
Når bør du reise
Det korte svaret: juni til september. Det ærlige svaret: det regner uansett når du kommer, så ta med jakke.
| Periode | Slik er det |
|---|---|
| Mai til juni | Grønnest, blomstring i setergrendene, mindre folk. Snø kan fortsatt ligge høyt oppe. |
| Juli til august | Varmt og fuktig, rundt 25 til 28 grader i byen. Høysesong, dyrest, mest trafikk mot Uzungöl. |
| September til oktober | Behagelig, men nedbøren tar seg opp igjen utover høsten. |
| November til april | Mildt ved sjøen, kaldt og snørikt i fjellet. Setervegene stenger. Hamsi-sesong. |
Trabzon er blant de våteste stedene i Tyrkia, og til forskjell fra kysten i sør er det ikke tørt om sommeren heller. Se hvordan resten av landet ligger an i klimaoversikten måned for måned.
Slik kommer du deg dit
| Fra | Måte | Omtrentlig tid |
|---|---|---|
| Istanbul | Fly | Snaut 2 timer, mange daglige avganger fra begge flyplassene |
| Istanbul | Buss | Rundt et døgn. Kjøres nattestid, men det er en lang tur |
| Ankara | Fly | Drøyt en time |
| Rize | Buss eller bil | Halvannen time langs kysten |
Innenriksflyene er billige nok til at buss sjelden lønner seg fra Istanbul, og du sparer en hel reisedag. Hvordan billettsystemet fungerer, hva som er inkludert av bagasje og hvilke selskaper som flyr hvor, står i artikkelen om innenriksfly i Tyrkia. Flyr du via Istanbul lufthavn, finner du terminalguiden hos Flyplassguiden.
Hvem passer Trabzon for
Ikke for den som vil ha solsenger og all inclusive. Trabzon passer for deg som liker fjell mer enn strand, som gjerne kjører selv, og som ikke blir sur av en regnbyge. Tre netter i byen gir deg Sümela, sentrum og en dagstur innover i dalene. Har du en uke, tar du kysten østover til Rize og videre opp i Kaçkar.
Byen er mer konservativ enn kystbyene i sør, uten at det merkes særlig som turist. Alkohol serveres, men på færre steder enn i Antalya, og påkledningen på gaten er mer dempet.
Videre langs kysten
Motorveien D010 følger sjøen hele veien fra Samsun i vest til grensen mot Georgia i øst. Den er rask og kjedelig, og den har lagt seg mellom byene og vannet, slik at mange steder har mistet kontakten med sin egen strandlinje. De fineste strekningene ligger derfor ikke langs sjøen, men i dalene som går innover mot fjellene.
Vestover finner du hasselnøttbyene Giresun og Ordu, sistnevnte med taubane opp til Boztepe-platået over byen. Østover kommer du til teplantasjene rundt Rize, videre til Hopa, og til slutt til Sarp, grenseovergangen mot Georgia. Kjører du selv, husk at leiebiler fra tyrkiske utleiere som regel ikke får tas ut av landet.