Skal du se sema-seremonien i Konya i dagene den egentlig hører hjemme, må du bestille tidlig, og du må godta én ting med en gang: dette er ikke en forestilling. Semazenene som snurrer i hvite kjoler driver med bønn. Du sitter som gjest i noe som ligner mer på en gudstjeneste enn på et show, og salen oppfører seg deretter. Ingen klapper.
Minneuken heter Şeb-i Arûs, den holdes hver desember, og den kulminerer om kvelden den 17. Da er Konya full av tyrkere fra hele landet, hotellene er utsolgt og prisene har tatt seg en tur oppover.
Hvorfor 17. desember
Mevlana Celâleddin-i Rûmî, dikteren og mystikeren som gav navn til mevlevi-ordenen, døde i Konya den 17. desember 1273. Şeb-i Arûs er persisk og betyr bryllupsnatten. Navnet er ikke tilfeldig valgt av arrangørene: Rûmî omtalte selv døden som gjenforeningen med Gud, altså bryllupet, og bad om at man ikke skulle sørge over den. Derfor er dette ingen minnestund i vanlig forstand. Det er en markering av en gjenforening, og det farger hele stemningen i salen.
Programmet strekker seg over rundt ti dager fram mot datoen, med seremonier, foredrag, konserter og resitasjon. Kvelden den 17. er den store, og den er også den vanskeligste å få billett til.
Hva sema faktisk er
Sema er ikke en dans, og semazenene er ikke dansere. Seremonien er bygget opp i faste ledd som har ligget fast i århundrer, og hvert ledd betyr noe:
- En lovprisning av profeten, framført av en solist.
- En improvisasjon på ney, den skrå bambusfløyten. Rørfløyten som er skåret bort fra sivet er selve bildet i Rûmîs diktning: sjelen som klager over å være skilt fra sitt opphav.
- En langsom prosesjon der semazenene går rundt i salen og bukker for hverandre tre ganger.
- Fire runder med snurring, kalt selam, med korte pauser mellom.
- Koranresitasjon og bønn til slutt.
Klærne er også et bilde. Den høye filthatten står for gravsteinen, den hvite kjolen for likkledet, og den svarte kappen som kastes av før snurringen begynner er graven de trer ut av. Høyre håndflate vender opp mot himmelen, venstre ned mot jorden: det de tar imot ovenfra, gir de videre til menneskene, uten å beholde noe selv. De snurrer mot klokken, om sitt eget hjerte.
Ordenen selv kaller dette en form for bønn, ikke et opptrinn. UNESCO førte mevlevi-seremonien opp på listen over immateriell kulturarv i 2008, og det er den religiøse praksisen som er vernet, ikke underholdningsverdien.
Tretti år uten sema
I 1925 stengte den unge republikken alle dervisjklostrene i landet, og mevlevi-ordenen var blant dem som forsvant. Lodgen i Konya ble museum. Først i 1954 fikk seremonien komme tilbake, og da som kultur og folkearv snarere enn som religion. Den juridiske rammen er den samme den dag i dag, og det er en del av forklaringen på at Şeb-i Arûs arrangeres av offentlige instanser og ikke av en menighet.
Det er verdt å ha i bakhodet når du hører at seremonien er blitt turistifisert. Den ble i en periode holdt i live nettopp fordi den ble kalt noe annet enn det den er. Mevlana selv levde i den seljukkiske hovedstaden, og du finner mer om den perioden i artikkelen om seljukkene.
Billetter, og at byen fylles opp
De store seremoniene i desember holdes i kultursenteret oppkalt etter Mevlana, en stor moderne hall med tribuner, ikke i museet. Billettene legges ut noen uker i forveien gjennom kommunen og de vanlige billettkanalene, og de gode kveldene går fort. Noe av programmet er gratis. Ordningen endres fra år til år, så ikke stol på priser du finner i eldre reisestoff.
Hotellene i Konya er praktisk talt utsolgt i uken rundt den 17., og det gjelder også de enkle. Bestill flere måneder før hvis du vil overnatte i byen. Alternativet er å ta toget fra Ankara om morgenen og tilbake om kvelden, men da må du sjekke at siste avgang faktisk går etter at seremonien er ferdig.
Rekker du ikke desember, settes det opp sema i Konya gjennom hele året. Programmet varierer, flere av seremoniene er gratis, og salen er langt mindre full. For mange er det en bedre opplevelse enn trengselen i minneuken.
Slik oppfører du deg i salen
- Ikke klapp. Heller ikke når det er over. Applaus er det tydeligste signalet på at noen har misforstått hva de er på.
- Blits er forbudt, og i mange saler er fotografering det også under selve seremonien. Følg beskjeden som gis.
- Ikke reis deg og gå midt i en selam. Vent til pausen mellom rundene.
- Kle deg dempet. Dekkede skuldre og knær er et minstemål. Se kleskoden i Tyrkia hvis du er i tvil.
- Seremonien varer i overkant av en time, og det skjer lite fra minutt til minutt. Ta med den tålmodigheten inn.
Mevlana-museet
Selve grava ligger under den turkise, riflede kuppelen midt i byen, i det som var mevlevienes kloster fram til 1925. I dag heter det museum, men det oppfører seg som en helligdom: folk gråter, ber og går baklengs ut. Kvinner får utdelt skaut i døren, og alle får plastposer til skoene.
Inne står sarkofagene til Mevlana og familien, gamle håndskrifter av Mesnevi, musikkinstrumenter og drakter fra ordenen. I desember er køen lang, og den står ute i kulden. Kom tidlig på formiddagen, eller ta museet på en annen dag enn seremonikvelden.
Slik kommer du deg til Konya
Høyhastighetstoget er den enkleste veien inn. Fra Ankara tar turen rundt to timer, fra Istanbul betydelig lenger, og togene går flere ganger daglig. Se tog i Tyrkia for hvordan du booker. Konya har også flyplass med innenriksruter, og byen ligger på hovedårene for langdistansebussene.
Byen i seg selv er beskrevet i guiden til Konya. Kort sagt: den er konservativ, ryddig og lite turistpreget, alkohol er vanskelig å oppdrive, og det er en helt annen verden enn kysten.
Desember i Konya
Konya ligger på den anatoliske høysletta i rundt tusen meters høyde. Desember er kaldt, ofte under null om natten, og snø er helt normalt. Ta med vinterjakke, lue og sko som tåler slaps. Dette er ikke et sted du reiser til i desember med kysten i bagasjen, og forskjellen fra badebyene er beskrevet nærmere i Tyrkia i desember.
Er dette noe for deg?
De korte sema-oppvisningene som selges i Istanbul og Kappadokia er lettere å få plass på, varer en halvtime og er laget for publikum. De er ikke det samme, og du bør vite det før du velger. Şeb-i Arûs er langsom, alvorlig og på tyrkisk, og ingen forklarer deg noe underveis.
Er du villig til å sitte stille i en time uten å forstå ordene, får du til gjengjeld se en levende religiøs tradisjon i byen der den oppstod. Er du ute etter et kulturelt innslag mellom to middager, finnes det festivaler og konserter ellers i landet som passer bedre. Litt bakgrunn om troen som ligger under, står i islam i Tyrkia.