Kjører du østover langs Svartehavet, går det opp for deg et sted mellom Ordu og Giresun at hver eneste skråning er dekket av busker i rette rekker. Det er hasselnøtter. Det meste av verdens hasselnøtter kommer fra Tyrkia, og mest av alt kommer fra nettopp disse to provinsene. Hele landskapet, økonomien og sommeren her handler om den nøtten.
Ordu og Giresun er to fylkeshovedsteder som ligger tre kvarter fra hverandre på samme kyst. Ingen av dem er en badedestinasjon. Begge er gode steder å stoppe hvis du kjører kystruten, og enda bedre hvis du bruker dem som utgangspunkt for å komme deg opp i fjellene bak.
Slik kommer du deg dit
De to byene deler flyplass, og den er verdt en merknad: Ordu-Giresun lufthavn er bygget ute i sjøen på oppfylt grunn, fordi det ikke fantes flatt land nok mellom fjellet og vannet. Den ligger mellom byene, rundt en halvtime fra hver av dem, og har innenriksavganger til Istanbul og Ankara. Rutetilbudet er tynt utenfor sommeren, så sjekk hva som faktisk går før du planlegger rundt det.
Fra Norge finnes det ingen direkterute. Du flyr til Istanbul og videre, eller du kommer landeveien. Kystveien binder hele Svartehavet sammen: fra Trabzon er det rundt to og en halv time vestover til Giresun, fra Sinop en lang dag østover.
Bussene går ofte og er billige, og nattbussene fra Istanbul bruker hele natten. Se langdistansebuss i Tyrkia for hvordan du kjøper billett og hva du bør vite om seteplassering. Skal du opp i fjellene bak kysten, trenger du derimot leiebil. Kollektivtilbudet oppover dalene er laget for folk som bor der, ikke for turister med dagsplan.
Boztepe og Ordu by
Ordu ligger klemt mellom sjøen og en bratt ås som heter Boztepe. Opp dit går det taubane fra sentrum, og turen tar noen få minutter. Oppe er det tehager, restauranter og et platå der du ser hele bybukten under deg, med kysten som forsvinner i disen begge veier. Det er den ene tingen alle gjør i Ordu, og med god grunn: byen er langt penere ovenfra enn fra bakkeplan.
Vil du gå, finnes det vei opp, men den er lang og bratt i fuktig varme. De fleste tar taubanen opp og går ned, eller tar den begge veier.
Nede i byen er det to bygninger som skiller seg ut. Paşaoğlu-huset er en herskapsbolig fra 1800-tallet, nå etnografisk museum, med trearbeid og møbler som viser hvor rike hasselnøtthandlerne ble. Taşbaşı er en gammel kirkebygning i stein som i dag brukes som kultursenter. Ellers er Ordu en helt vanlig tyrkisk by med boulevard langs sjøen, tebord og fiskebåter.
Giresun og øya
Giresun er mindre og litt mer sammenpakket, med en borgruin på høyden over sentrum. Der oppe er det park, utsikt og gravstedet til Topal Osman, en lokal skikkelse fra frigjøringskrigen som fortsatt er omstridt. Turen opp er en fin ettermiddagsspasertur fra sentrum.
Utenfor byen ligger Giresun-øya, den eneste øya av betydning langs hele den tyrkiske delen av Svartehavet. Det går båter ut i sesongen, og turen tar en snau halvtime. På øya står ruiner som er knyttet til antikke fortellinger om amasoner og et Ares-tempel, og til en stein som har vært brukt i fruktbarhetsritualer i uminnelige tider. Hver mai går byens store folkefest, Aksu-festivalen, ut på at båtene seiler rundt øya og folk kaster småstein i vannet. Skikken er eldre enn noen klarer å gjøre rede for.
Byen har også gitt navn til kirsebæret. Det latinske ordet for kirsebær kommer fra Kerasous, det antikke navnet på Giresun, og romerne fikk treet herfra. Det er den typen faktum som er gøy å ha med når du står på torget og ser på fruktbodene.
Fjellene bak kysten
Det er her regionen blir noe mer enn en kjøretur. En halvannen times vei oppover fra kysten skifter alt: hasselnøttene tar slutt, granskogen begynner, og over den ligger setervollene, yaylaene. Om sommeren flytter familier opp med dyrene, det arrangeres høylandsfester med musikk og mat, og skydekket ligger ofte under deg i stedet for over.
- Çambaşı sør for Ordu er den mest tilrettelagte, med et lite skianlegg som brukes om vinteren og vidder som brukes om sommeren.
- Perşembe-vollen ovenfor Ordu er kjent for utsikten og for lange, åpne beiter.
- Kümbet og Bektaş i Giresun-fjellene er blant de mest besøkte, med tregårder, telt og festivaler i juli.
Veiene oppover er smale, svingete og delvis grus. Tåken kommer fort. Kjør på dagtid, og ikke stol på at kartappen kjenner veistandarden. Vil du enda lenger inn i fjellene, ligger Kaçkarfjellene øst for Trabzon og er et helt annet nivå av vandring.
Vannet og strendene
Her må du være forberedt. Kystveien er bygget nesten helt nede i vannkanten på lange strekninger, og den skjærer byene av fra sjøen. Der det finnes strand, er den som regel mørk, grov sand eller rullestein, og bak deg går trafikken.
Vannet er kaldest her av alle tyrkiske kyster. Badesesongen er i praksis fra midten av juli til inn i september, og selv da er det friskt. Viktigere: Svartehavet har sterke returstrømmer, og det drukner mennesker langs denne kysten hver sommer. Badevakt finnes bare på de mest organiserte strendene. Les om strømninger og sikkerhet i vannet før noen svømmer utenfor bøyene.
Vil du bade, er den beste flekken i området rundt halvøya ved Perşembe vest for Ordu, der Yason-neset stikker ut i sjøen med en liten hvit kirke ytterst. Neset er et av de mest fotograferte stedene på hele kysten, og det er lettere å komme til vannet der enn inne i byene.
Mat og kvelder
Hasselnøtten går inn i alt: i baklava, i iskrem, i sjokolade, i en tykk nøttekrem som selges på glass, og rett fra sekken i august når innhøstingen pågår og hele familier plukker i skråningene.
Ellers spiser du det Svartehavet spiser. Kuymak, den seige blandingen av maismel, smør og ost, er frokost og trøstemat i samme rett. Karalahana, grønnkål, går i suppe og i kjøttgryter. Og ansjosen, hamsi, er alt fra november til januar. Mer om hva som kjennetegner kjøkkenet står i Svartehavskjøkkenet.
Utelivet er tehager, kafeer og noen få meyhaner. Byene er våkne til langt på kveld i den forstand at folk sitter ute, men det er ikke barer og musikk. Er det du er ute etter, er du på feil kyst.
Overnatting
Forvent byhoteller, ikke ferieanlegg. Begge byene har et greit utvalg av tre- og firestjerners hoteller i sentrum og noen få større ved kysten utenfor. Kvaliteten er stort sett grei og prisene lave sammenlignet med Middelhavskysten.
Oppe i høyfjellet er tilbudet enklere: bungalower, trehytter og pensjonater, ofte drevet av familier. Det bookes opp i juli og august, og standarden er varierende. Ta med varme klær uansett måned.
Når bør du dra
Juni til september. August er høysesong og også innhøstingsmåneden, som gir liv, men også trafikk og fulle hoteller. September er ofte den beste kombinasjonen av vær og ro. Fra oktober blir det grått og vått, og fjellveiene kan bli ufremkommelige tidlig.
Regn kommer i alle måneder. Det er ikke en trussel mot ferien, det er forklaringen på hvorfor alt er så grønt. Ta med en tynn regnjakke og la paraplyen ligge, for det blåser.
Er stedet noe for deg?
Ja, hvis du kjører kystruten og vil ha to byer som ikke er laget for turister, hvis du vil opp i fjellet, og hvis du liker at maten og landskapet henger sammen.
Nei, hvis du kommer for å bade og sole deg. Da er dette feil landsdel, og du får mer igjen for å velge blant destinasjonene på Middelhavskysten. Skal du bli på Svartehavet og bare velge ett sted, gir Trabzon deg mer på kortere tid, og teplantasjene i Rize ligger rett øst for der igjen.