Seljukkene

Du kjenner igjen seljukkene på en dør. Ikke selve døren, men rammen rundt den: et høyt rektangel av lys kalkstein som stikker opp over taklinjen, hugget så tett med geometri og bånd at steinen ser vevd ut, og med en nisje øverst full av små steindrypp som henger nedover. Portalen er nesten alltid større enn bygget bak. Ser du en slik på en sidegate i Konya, på en bakketopp i Kayseri eller alene ute på sletten mellom dem, står du foran arven etter tyrkernes første rike i Anatolia.

Seljukkene, som også skrives seldsjukkene, er mellomleddet folk hopper over. De fleste kjenner Bysants, og de kjenner osmanerne. Mellom dem ligger godt over to hundre år der tyrkisk språk, islam og en egen byggeskikk slo rot i Anatolia. Uten den perioden hadde ikke landet du reiser i hett Tyrkia.

Hvem de var

Seljukkene var oghuz-tyrkere fra steppene øst for Kaspihavet, oppkalt etter en høvding ved navn Seljuk som førte flokken sin inn i den muslimske verden på 900-tallet. Barnebarna hans bygget en stat. I 1055 red Tuğrul Bey inn i Bagdad, og kalifen ga ham tittelen sultan. Arbeidsdelingen som fulgte, ble mønsterdannende: kalifen beholdt den religiøse autoriteten, tyrkeren tok den militære og politiske makten.

Det som gjerne kalles Det store seljukkriket, strakte seg på 1000-tallet fra Sentral-Asia til Middelhavet, med tyngdepunkt i Iran. Kulturen var persisk. Hoffspråket var persisk, forvaltningen skrev persisk, religionen brukte arabisk, og tyrkisk var språket i leiren og blant folk flest. Den blandingen fulgte med vestover, og osmanerne arvet den nesten uendret. Det er grunnen til at det osmanske riket hadde persiske ord i poesien og arabiske i lovverket århundrer senere.

1071: slaget som åpnet Anatolia

Den 26. august 1071 møtte sultan Alp Arslan den bysantinske keiseren Romanos IV Diogenes ved Malazgirt, nordvest for Vansjøen. Keiseren tapte og ble tatt til fange. Han slapp fri mot løfter, men hjemme i Konstantinopel hadde noen andre overtatt tronen, og han døde kort etter.

Selve slaget var ikke enormt i tapstall. Følgene var det. Bysants mistet grepet om Anatolia, og de neste tiårene flyttet tyrkiske nomadefamilier vestover i et jevnt drag med dyrene sine, inn i daler som hadde vært gresk- og armensktalende i tusen år. Ingen erobret Anatolia på én dag i 1071. Anatolia ble beitet inn.

Slagmarken ligger i Muş-provinsen, langt fra alle turistruter, og er markert med et minnesmerke. Datoen er en nasjonal merkedag i Tyrkia og dukker opp på flagg og plakater hver august. Skal du dit, er Van den nærmeste byen med et reisetilbud som fungerer.

Rum-sultanatet og Konya

Riket i Anatolia var en sidegren. En slektning ved navn Süleyman rev seg løs og bygget sitt eget sultanat med hovedstad i İznik, bare et par dagsritt fra Konstantinopel. Det ble for nært. Da det første korstoget kom i 1097, tok korsfarerne İznik, og hovedstaden ble flyttet innover i landet til Konya. Der ble den liggende i to hundre år.

Staten kalte seg selv sultanatet av Rum. Rum betyr Roma: de satt på gammel romersk jord og visste det. Toppunktet kom under Alaeddin Keykubad I, som regjerte fra 1220 til 1237. Under ham og faren fikk riket havner på begge kyster, og det er der du som feriegjest møter dem uten å ha planlagt det.

• Antalya ble tatt i 1207 og ga tilgang til Middelhavet. Det riflede murstensminareten Yivli Minare, som står midt i Kaleiçi og er byens symbol, er seljukkisk.
• Sinop ved Svartehavet falt i 1214 og ble marinebase.
• Alanya ble erobret i 1221 og omdøpt til Alaiye etter sultanen selv. Han bygget borgen på halvøya, det åttekantede røde tårnet Kızıl Kule i 1226 og skipsverftet Tersane to år etter. Verftet er det eneste bevarte seljukkiske i sitt slag, med fem hvelvede båser hugget inn i klippen ved vannkanten.

Sultanen hadde også et sommerpalass, Kubadabad, ved Beyşehir-sjøen sørvest for Konya. Selve palasset er ruiner, men flisene derfra, med harer, fugler, sirener og løver malt i turkis og mørkeblått, henger i museene i Konya.

Slik kjenner du igjen et seljukkisk bygg

Byggeskikken er lett å lese når du først har sett tre av dem.

• Portalen. På tyrkisk taçkapı, kroneporten. Den rager over fasaden, er hugget i stein og bærer all utsmykningen bygget har. Veggene rundt kan være nakne.
• Steindryppene. Mukarnas, de bikubeformede nisjene som fyller hvelvet over døråpningen. Seljukkene hugget dem i stein der araberne og perserne stort sett murte dem.
• Kümbeten. Et gravtårn med sylindrisk eller mangekantet kropp og kjegleformet tak, som en telttopp i stein. De står gjerne alene i et gatehjørne, og folk går forbi dem som om de var bussholdeplasser.
• Medresen. Koranskolen bygget rundt et gårdsrom, noen ganger overdekket med kuppel. De fineste er i dag museer.
• Flisene. Turkis, koboltblått og manganfiolett i geometriske mosaikker, satt sammen av små kuttede biter. Dette er et annet håndverk enn de senere blomstermønstrene fra Iznik.

Motivet du vil se igjen og igjen, er dobbeltørnen med to hoder vendt hver sin vei. Den står hugget på bymurer, portaler og gravtårn, og er blitt et av de mest gjenbrukte symbolene i tyrkisk formspråk.

Karavanseraiene

Det mest praktiske seljukkene etterlot seg, var overnattingsnettverket. Langs handelsveiene innover i Anatolia bygget staten befestede herberger med omtrent en dagsmarsj mellom hver, med gårdsrom for dyrene, hall for vinterstormene og et lite bønnerom hevet på søyler midt i gården. Kjøpmenn fikk tak over hodet, og staten fikk handel å skattlegge. Rutene, byggene og hvilke som er verdt en omvei i dag står i artikkelen om Silkeveien gjennom Tyrkia.

Mevlana

Konya har én grunn til at folk kommer, og det er en grav med grønn flisekledd kjegle over. Mevlana Celaleddin Rumi ble født i Balkh, i dagens Afghanistan, i 1207, og familien flyktet vestover fra mongolene. Han endte som lærd i Konya og døde der i 1273. Diktningen hans er skrevet på persisk, ikke tyrkisk, og handler mer om lengsel enn om lovverk.

Ordenen som vokste fram rundt ham, mevlevi-ordenen, ble organisert av sønnen. Det er dem verden kjenner som de dansende dervisjene. Sema, ritualet der de snurrer med én håndflate opp og én ned, er ikke folkedans og var aldri ment som underholdning. Ordenen ble forbudt sammen med alle andre sufi-ordener i 1925, og det som framføres i dag skjer som kulturarv. Årsmarkeringen holdes i Konya i desember, med hovedkvelden 17. desember, dagen han døde. Byen er full da. Om ritualets plass i musikken, se tyrkisk musikk og dans.

Mongolene, og hvordan det tok slutt

Den 26. juni 1243 møtte den seljukkiske hæren mongolene ved Kösedağ, øst for Sivas. Nederlaget var raskt og fullstendig. Sultanatet fortsatte å eksistere på papiret, men som skattepliktig vasall under mongolene, og makten flyttet ut til lokale guvernører og hærførere.

Det pussige er at byggingen ikke stanset. Flere av de mest praktfulle medresene i Sivas og Erzurum ble reist i vasalltiden, betalt av vesirer og guvernører som ville vise fram noe. Rundt 1308 var det siste sultannavnet borte, og Anatolia var delt i et titalls fyrstedømmer. Ett av de minste lå lengst nordvest, ved den bysantinske grensen, og ble ledet av en mann som het Osman.

Hvor du ser dem i dag

En siste ting, som er lett å gå glipp av: seljukkene gjenbrukte det de fant. Det romerske teatret i Aspendos ble tatt i bruk som herberge og residens på 1200-tallet, og pusset opp i seljukkisk stil. Det er delvis derfor teatret står så godt bevart i dag. Bygget ble aldri forlatt lenge nok til å bli steinbrudd.