Kelneren som har servert deg hver kveld i en uke, har sannsynligvis ikke hatt en fridag siden april. Han bor i en brakke bak hotellet, kommer fra en by i innlandet, og drar hjem i november når stedet stenger. Det er ikke en trist historie i seg selv, det er slik den tyrkiske turistnæringen er organisert. Men det forklarer en del av det du legger merke til.
Å forstå litt av hvordan folk jobber, gjør ferien bedre. Det gjør også at du slutter å bli irritert over ting som ikke er ment slik du leser dem.
Arbeidsuken
Lørdag er en arbeidsdag i Tyrkia. Butikker, verksteder og kontorer i privat sektor holder åpent, og i turistområdene er søndag også en helt vanlig dag. Kjøpesentrene har åpent hver dag, gjerne fra ti om morgenen til ti om kvelden.
Offentlige kontorer og banker holder derimot til vanlig kontortid mandag til fredag, med lunsjstengt midt på dagen mange steder. Skal du ordne noe formelt, må det skje i det tidsvinduet, og det er verdt å vite hvis du bare er der en uke.
Den lovbestemte arbeidsuken er lengre enn den norske, og i praksis jobber mange i service og handel mer enn den. Butikkeieren i basaren står der selv fra morgen til kveld, seks eller sju dager i uken, og betrakter det som normalt.
Sesongen som styrer kysten
Kystturismen er en sesongøkonomi. Hotellene i Antalya, Alanya, Side og Marmaris bemannes opp fra april og ned igjen i oktober, og en stor del av de ansatte flytter dit for sesongen fra andre deler av landet.
Det betyr flere ting for deg som gjest. Personalet er ofte nytt i mai og godt innkjørt i september. Mange av dem snakker flere språk fordi de har gjort dette i mange sesonger. Og de er der for å tjene penger på seks måneder som skal vare i tolv, noe som er en del av forklaringen på hvorfor salget kan bli intenst i august.
Sesongarbeidet gjelder ikke bare hotellene. Båtførerne, guidene, utleiefirmaene og halvparten av restaurantene lever av de samme månedene, og mange av dem driver noe helt annet resten av året. Spør du hva han gjør om vinteren, får du gjerne et svar om oliven, bygg eller en butikk i hjembyen.
Utenfor sesongen forandrer stedene seg totalt. Halve gaten er stengt, og de som bor der fast, tar tilbake byen. Hva som er åpent når, står under høy- og lavsesong i Tyrkia.
Den uformelle økonomien
En betydelig del av arbeidslivet foregår uten registrering. Folk jobber svart eller halvsvart, blir betalt kontant, og står dermed uten trygderettigheter. Det gjelder særlig i landbruk, bygg og sesongarbeid, og det er en velkjent og omdiskutert problemstilling i Tyrkia selv.
Konsekvensen for den enkelte er at sykdom, skade eller alderdom blir et familieansvar i stedet for et offentlig. Hvordan det offentlige systemet virker for dem som er innenfor, står under SGK og privat helseforsikring.
Du merker det som turist først og fremst ved at kontanter fortsatt betyr noe, og at en håndverker eller en sjåfør gjerne foretrekker seddel framfor kort.
Lønn i et land med inflasjon
Minstelønnen fastsettes sentralt og har de siste årene måttet justeres oftere enn en gang i året for å holde tritt med prisveksten. En stor del av arbeidstakerne ligger på eller nær den.
Det gir en hverdag der folk regner i dagens priser, ikke i årets budsjett. Mange har to jobber, eller en jobb pluss noe de selger på siden. Det forklarer også hvorfor en drosjesjåfør kan virke opptatt av å runde opp: for ham er beløpet ikke småpenger på samme måte som for deg.
Hvor mye tipsen faktisk betyr for inntekten, og hva som er vanlig å gi, står under hvordan tipse i Tyrkia.
Hvorfor servicen føles annerledes
Tyrkisk service er personlig der norsk er systematisk. Du blir sett, hilst på, husket og spurt om familien. Kelneren fyller glasset ditt før du har bedt om det, og butikkeieren henter te mens du tenker.
Den samme kulturen har en bakside sett med norske øyne. Reklamasjoner, klager og skriftlige rutiner står svakere. Går noe galt, løses det gjennom personen du står foran, ikke gjennom et regelverk. Er du hyggelig og tydelig, kommer du langt. Krever du å få snakke med en ansvarlig og viser til vilkår, kommer du kortere.
Nærgåenhet er heller ikke ment som press på samme måte som hjemme. En som roper deg inn i butikken, gjør jobben sin, og et vennlig nei er et fullgodt svar. Om hvordan du sier det uten å virke uhøflig, står under hilse og høflighet.
Hierarkiet er også synligere enn hjemme. Den eldste i lokalet har en autoritet de andre viser respekt for, og en yngre ansatt henter sjefen i stedet for å ta en avgjørelse selv. Blir du stående og vente på et svar, er det ofte det som skjer bak kulissene, ikke likegyldighet. Mer om hvordan disse omgangsformene henger sammen, står under gjestfrihet og omgangsformer.
Ett uttrykk er verdt å lære: kolay gelsin, som betyr omtrent «måtte det gå lett». Det sier du til alle som er i arbeid, fra en kelner til en gatefeier. Det koster ingenting og forandrer stemningen.
Byråkratiet du møter som gjest
Formell saksbehandling i Tyrkia er papirtung. Stempler, kopier og timeavtaler er normalen, samtidig som mye er digitalisert gjennom det offentliges egne portaler. Kombinasjonen gir et system som er raskt når det virker og fullstendig fastlåst når det ikke gjør det.
Som turist merker du dette bare hvis noe går galt: en politianmeldelse, en forsikringssak eller en tvist med et utleiefirma. Da er rådet enkelt. Skaff alt skriftlig, ta bilder av alle papirer du får, og regn med at det tar en dag ekstra.
Hverdagens rytme
Dagen begynner tidlig, og den slutter sent. Folk spiser middag senere enn i Norge, gjerne fra åtte og utover, og en tyrkisk familie sitter ute til langt på kveld i sommermånedene. Barn er med overalt og til alle tider, og det regnes ikke som noe problem.
Te drikkes gjennom hele arbeidsdagen, og çaycıen som løper mellom butikkene med et brett er en egen yrkesgruppe. Blir du budt på te i en butikk, betyr det ikke at du har forpliktet deg til å kjøpe noe.
I ramadan forskyves alt. Arbeidsdagen kortes ned enkelte steder, kollegaer faster, og trafikken like før solnedgang er verre enn noen annen time i året. Hva det betyr praktisk, står under ramadan i Tyrkia.
Å snakke med folk om jobb
Tyrkere spør gjerne hva du jobber med, hvor mye du tjener og hva boligen din kostet, ganske raskt. Det er ikke uhøflighet, det er en annen grense for hva som er privat. Du kan svare omtrentlig uten at noen blir fornærmet.
Det du derimot bør være varsom med, er å kommentere politikk og økonomisk politikk i forbifarten. Folk har sterke og delte meninger, og en gjest som feller dommer over landet får sjelden en god samtale ut av det. Vil du ha bakgrunnen for de store linjene, står den under Tyrkia i dag, og hvordan familien fungerer som sikkerhetsnett står under familieliv i Tyrkia.
Spør heller om jobben. Nesten alle som jobber i turistnæringen har en historie om hvor de kommer fra og hva de skal etterpå, og de forteller den gjerne til noen som virkelig lurer.