Kjør østover fra Alanya i ti minutter, ta av fra kystveien ved Tosmur og følg elven innover. Etter noen kilometer forsvinner betongen, dalen smalner, og langs elvebredden dukker det opp trelemmer bygget ut over vannet med bord og puter på. Dette er Dim Çayı, og det er ikke en attraksjon som er laget for deg. Det er tyrkernes egen måte å overleve juli på.
Poenget er enkelt: elven kommer rett ned fra Taurusfjellene og holder rundt ti grader hele sommeren. Setter du deg med føttene i den mens du spiser, er du kald i beina og varm i ansiktet samtidig, og det er nøyaktig den tilstanden hele dalen er innredet for.
Hva stedet faktisk er
Dim Çayı er ikke ett anlegg med én inngang. Det er en dalside på et par mil med et titalls uavhengige restauranter langs elven, fra enkle plankebrygger med plastbord til større steder med hengekøyer, terrasser i flere plan og parkeringsplass til femti biler. Noen har badebasseng gravd ut i elveløpet, noen har vannsklier og lekestativ, og noen har bare en brygge og et kjøkken.
Innredningen går igjen: lave plattinger med tepper og puter, der du sitter på gulvet rundt et lavt bord, tyrkisk stil. På de fleste stedene kan du velge mellom benk på tørt land og platting med vann rundt eller under. Vil du ha vannet over anklene, må du be om det, for de beste bordene er tatt tidlig.
Maten er ørret, og lite annet
Menyen er kort og nesten lik overalt. Alabalık, altså ørret, er hovedretten, oppdrettet i dammer i selve dalen og som regel grillet hel eller stekt. Til det kommer et utvalg meze, hjemmelaget yoghurt, salat, brød fra steinovn og gözleme som stekes mens du ser på. Kjøttspisere finner som regel kylling eller köfte, men du er på feil sted hvis du kom for kebab.
Fisken selges ofte etter vekt. Da veies den rå foran deg, og du betaler per kilo. Spør om kiloprisen før du bestemmer deg, ikke etterpå. Det er ikke svindel i seg selv, men det er den vanligste kilden til overraskelser på regningen.
Til maten drikkes çay i det uendelige, og ayran. Alkohol serveres på enkelte steder og ikke i det hele tatt på andre. Er det viktig for deg, sjekk før du setter deg ned. Mange av restaurantene lenger inn i dalen tar bare kontanter, så ha lira i lommen. Se hvordan kort, kontanter og minibank fungerer i Tyrkia hvis du er usikker.
Vannet er kaldere enn du tror
Ti til femten grader høres greit ut på papiret. I praksis er det så kaldt at de fleste voksne får nok etter et par minutter. Barn bryr seg mindre, og det er dem du må holde øye med, for strømmen midt i elveløpet er kraftigere enn den ser ut, og bunnen består av glatte, runde steiner.
Badesko er nyttig. Håndkle også, for du blir våt uansett hvor forsiktig du er. Har du med små barn, velg et sted med oppdemmet basseng i stedet for åpent elveløp. De fleste anleggene har det, og det er merket tydelig fra veien.
Dim-hulen og demningen
Lenger opp i dalen ligger to ting som gjør turen til mer enn et måltid.
Dim Mağarası ligger høyt oppe i fjellsiden over dalen, med en bratt sidevei opp. Hulen er flere hundre meter lang, tilrettelagt med gangbane og belysning, og betydelig større enn Damlataş-hulen nede i byen. Inne holder det seg svalt og fuktig året rundt. Sett av en halvtime, og regn med trapper.
Dim-demningen stenger dalen lenger inne og har lagt et grønt magasin mellom fjellsidene. Utsikten fra veien over dammen er fin, og det er noen kafeer med terrasse mot vannet. Selve demningen er et industribyggverk, ikke en severdighet, så kjør forbi hvis du har dårlig tid.
Slik kommer du deg dit
Med leiebil er det enkelt. Følg D400 østover fra Alanya, ta av mot Dimçay etter broen ved Tosmur, og kjør innover langs elven til du finner et sted du liker. Veien er asfaltert og grei, men smal og svingete de siste kilometerne, og den er dårlig opplyst om kvelden.
Uten bil er det litt mer styr. Med dolmuş kommer du til Tosmur eller Kestel, men derfra må du ta taxi det siste stykket opp i dalen. Avtal prisen begge veier og be sjåføren om å hente deg til avtalt tid, for det står ingen ledige biler og venter oppe i dalen på en tirsdag i mai.
Hotellene selger dette som del av jeepsafari og kombinasjonsturer med Sapadere-canyon. Det fungerer greit, men du får en time ved elven i stedet for en ettermiddag, og du havner der arrangøren har avtale.
Når du bør dra, og hva det koster
| Tidspunkt | Slik er det |
|---|---|
| Hverdag før klokken to | Rolig, ledige bord i vannet, best for barnefamilier. |
| Ettermiddag og kveld | Fyller seg opp, lys stemning, kjøligere luft i dalen. |
| Lørdag og søndag | Tyrkiske storfamilier, høy musikk, fullt overalt. Morsomt, ikke fredelig. |
| November til mars | Mange steder er stengt eller har redusert drift. Elven går stor etter regn. |
Prisnivået ligger et hakk over en vanlig lokanta nede i byen, men under det du betaler på strandpromenaden i Alanya. En porsjon ørret med brød, salat og te lander for de fleste på et sted mellom en enkel og en middels middag. Sammenlign gjerne med det du betaler for en tilsvarende middag nede i byen. Noen steder tar en liten avgift for å bruke platting og puter uten å bestille mat. Spør, så slipper du diskusjonen.
Det som skuffer
Musikken er det første. Flere av de store stedene spiller høy tyrkisk pop fra høyttalere i trærne, og drømmen om elvesus blir borte i bassen. Vil du ha ro, kjør lenger inn i dalen der stedene er mindre.
Det andre er at dette er en spisetur, ikke en naturopplevelse i vandreforstand. Det finnes ingen merket sti langs elven og ingen rundtur å gå. Du kjører til et sted, sitter der i tre timer og kjører tilbake.
Det tredje er søppel og slitasje på de mest besøkte plattingene i høysesongen. Standarden varierer sterkt fra sted til sted, og det som ser innbydende ut fra veien er ikke alltid det når du kommer nærmere. Kjør en runde og se på to eller tre før du bestemmer deg. Flere av de andre attraksjonene i Alanya ligger i samme retning, så det koster deg lite å være kresen.