Mardin

Mardin ligger i terrasser oppover en bratt åsside, bygget i en gulhvit kalkstein som skifter farge gjennom dagen, og under byen flater verden ut. Det du ser fra takene er Mesopotamia: en slette som strekker seg sørover uten en eneste høyde, inn i Syria, og som i klarvær går i ett med himmelen. Ingen annen by i Tyrkia ligger slik.

Byen er liten nok til å gås på to dager og komplisert nok til at du blir gående lenger. Her har det bodd arabere, kurdere, tyrkere, armenere og syrisk-ortodokse kristne side om side i århundrer, og du hører fortsatt flere språk i den samme gaten. Kirkeklokker og bønnerop kommer fra samme kvartal.

Byen i trapper

Gamlebyen har én hovedgate, Birinci Cadde, som følger åssiden på tvers. Alt annet er trapper. Husene ligger i lag oppover, slik at naboens tak er din terrasse, og fasadene har utskjæringer i stein som må ha tatt steinhoggerne måneder: rosetter, arabisk kalligrafi, ranker rundt vindusrammer.

Mellom husene går abbara, overbygde passasjer der gaten forsvinner inn under en bygning og kommer ut på andre siden. De er kjølige om sommeren og lette å gå seg bort i. Biler kommer ikke inn i de fleste av dem, så varer fraktes med trillebår, motorsykkel eller esel. Kommer du med koffert, må du regne med å bære den siste biten selv.

Praktisk konsekvens: dette er en by for gode sko og for folk som tåler trapper. Har du dårlige knær, bør du bo nede ved hovedgaten og ta det derfra.

Det du bør se

Ingen enkeltattraksjon i Mardin er stor nok til å bære en dag alene. Det er summen som gjør inntrykk.

• Zinciriye Medresesi fra slutten av 1300-tallet ligger høyt i byen, med to kupler og en portal i hugget stein. Gå opp på taket. Utsikten derfra er bildet folk tar med hjem.
• Kasımiye Medresesi ligger i utkanten mot vest, med en innergård der et vannbasseng og en kanal etter tradisjonen skal fremstille menneskelivets gang fra kilde til grav.
• Ulu Cami, den store moskeen midt i basarområdet, har en riflet minaret som er byens mest gjenkjennelige silhuett.
• Sakıp Sabancı bymuseum holder til i en gammel kaserne fra slutten av 1800-tallet og forklarer byens mange folkegrupper bedre enn noen brosjyre.
• Mardin-museet har arkeologien fra sletten nedenfor, i en staselig bygning som en gang var syrisk-katolsk patriarkat.

Gamlebyen har lenge stått på Tyrkias forslagsliste til UNESCOs verdensarv uten å ha kommet gjennom nåløyet. Det merkes ikke på hvordan stedet ser ut, men det merkes på hvor lite regulert byggingen nedenfor gamlebyen har vært.

Klostrene

Fem kilometer øst for byen ligger Deyrulzafaran, «safranklosteret», i en gul steinbygning mot en naken fjellside. Grunnleggelsen føres tilbake til slutten av 400-tallet, og fram til 1930-tallet satt patriarken for den syrisk-ortodokse kirken her. I dag bor det noen få munker og elever i anlegget, og du blir vist rundt i kirkerommet, i gravkammeret under og i et undergrunnsrom som guidene forteller er eldre enn kristendommen selv.

Lenger øst, i Midyat-området, ligger Mor Gabriel. Klosteret ble grunnlagt i år 397 og omtales som det eldste syrisk-ortodokse klosteret som fortsatt er i drift. Liturgien holdes på syrisk, en form for arameisk, altså et språk i slekt med det som ble snakket her for to tusen år siden.

Hele høyplatået øst for Mardin heter Tur Abdin og er full av kirker og klostre, mange av dem nesten tomme. Menighetene er små i dag, og mange familier flyttet til Europa på 1980- og 90-tallet. Noen har kommet tilbake og restaurert husene sine.

Besøksregler: kle deg dekkende, kvinner bør ha skjerf tilgjengelig, og klostrene har begrensede besøkstider midt på dagen. Det bor folk der. Behandle det som et hjem, ikke som et museum. Det samme gjelder moskeene, og reglene for begge deler står i artikkelen om kleskode i Tyrkia.

Turene ut fra byen

Dara ligger rundt tretti kilometer sørøst, en romersk-bysantinsk grensefestning fra 500-tallet der du går ned i en enorm cisterne hugget i berget og gjennom en nekropol med graver i klippeveggen. Det er lite skiltet, lite besøkt og et av de sterkeste stedene i regionen.

Midyat er en time østover, med en gamleby i samme lyse stein som Mardin, men lavere og flatere. Byen lever av sølvsmedarbeid, særlig telkari, filigran tvunnet av tynn sølvtråd. Verkstedene ligger åpne mot gaten, og du kan se arbeidet gjøres mens du venter.

Hasankeyf nevnes fortsatt i gamle guidebøker. Vær klar over at byen slik den var, ikke finnes lenger: den ble lagt under vann av Ilısu-demningen i 2020, og noen av monumentene ble flyttet til et anlegg på høyden. Reiser du dit i dag, ser du et nytt tettsted ved en innsjø.

Maten og basaren

Kjøkkenet i Mardin er mer arabisk enn tyrkisk. Kaburga dolması er lammeribbe fylt med krydret ris, en festrett som må bestilles i god tid på de fleste steder. Sembusek er en liten kjøttfylt bakst fra steinovnen. İkbebet og andre bulgurkuler dukker opp i mange varianter, og til slutt kommer mırra, den bitre kaffen som drikkes i én slurk fra et lite beger.

I basaren nedenfor hovedgaten selges bıttım-såpe kokt på terebintenøtter, mandelkonfekt i alle farger, og kobber som fortsatt bankes for hånd. Syrisk-ortodokse familier i Tur Abdin lager også vin, og den selges i noen få butikker i Midyat og Mardin. Det er en av få steder i denne delen av landet der alkohol er en helt naturlig del av lokal kultur.

Kvelden er den beste tiden

Mardin snur seg om ettermiddagen. Solen kommer inn fra vest og treffer fasadene på skrå, og steinen går fra grå til gul til oransje i løpet av en time. Takterrassene fylles av folk med te, sletten under blir blå, og lysene fra landsbyene tennes i et mønster som strekker seg til horisonten.

Så kommer lydene. Bønneropet går fra minaretene i byen, og noen ganger svarer en kirkeklokke fra kvartalet under. Det er ikke iscenesatt for besøkende. Det er bare slik denne byen har hørtes ut i lang tid.

Restaurantene med tak er dyrere enn de uten, og maten er sjelden bedre. Løsningen mange bruker: spis i basarområdet, og ta desserten og teen oppe.

Klima og når du bør reise

Mardin ligger rundt tusen meter over havet, og det redder byen fra det verste. Sommeren er likevel hard, med dager over 40 grader i juli og august, mens nettene er merkbart kjøligere enn nede på sletten. Vinteren er kald og kan gi snø, og da ligger tåken som et lokk over Mesopotamia mens byen står i sol over den.

April, mai, oktober og november er de gode månedene. Råd om hvordan du takler sommervarmen ellers i landet står i artikkelen om sol og varme i Tyrkia.

Sikkerhet

Grensen mot Syria går rundt tjue kilometer sør for byen. Reiserådene for grenseområdene i sørøst har vært strengere enn for landet ellers og er endret flere ganger de siste årene, så sjekk hva som gjelder på regjeringen.no før du bestemmer ruten. Se også oppsummeringen i artikkelen om UDs reiseråd for Tyrkia. Selve Mardin og klostrene rundt besøkes av tyrkiske og utenlandske turister året rundt.

Slik kommer du deg dit

Flyplassen ligger sør for byen, nede på sletten, og de fleste hotellene i gamlebyen ordner henting hvis du spør. Hva du bør vite om billetter og bagasje på innenlandsflyene, står i guiden til innenriksfly i Tyrkia. Kommer du med buss, stopper de fleste i den nye bydelen nedenfor, og derfra går det lokalbuss og drosje opp.

Hvor lenge, og sammen med hva

To netter er riktig for Mardin alene. Tre netter gir deg Dara og Midyat i tillegg uten å stresse. Bo i gamlebyen, i et av steinhusene som er bygget om til hotell, og be om rom med utsikt sørover. Det koster litt mer og er verdt hver lira.

Byen hører naturlig sammen med Şanlıurfa og Gaziantep på en rundreise vestover, eller med Van hvis du fortsetter østover. Se hele oversikten over Sørøst- og Øst-Tyrkia for hvordan bitene henger sammen.